Denne spilles nå, dukket opp i dag før pre-release date.. hmm...
Klassisk Bibb, intet nytt egentlig, men bra håndtverk. Liker spesielt godt Grant Dermody's munnspill på denne skiva. Er du Bibb-fan så må den vel handles.
Siste (og minst gode) av den Johnny Winter produserte trilogien som bragte Waters tilbake til gammel storhet. Mye gamle låter i ny innpakning her, men det låter jo greit og vel så det, om enn ikkje helt i samme liga som Hard Again og I'm ready. Grei cover av Slim Harpo klassikeren som utgjør tittelkuttet.
Første "studioalbum" fra Chicago bluesmester Jimmy Reed, utgitt på VeeJay. Coolness så det holder her, med klassikeren Honest I do som åpningskutt. Utgitt første gang i '59, og innholder oppsamlet grommateriale fra foregående år, faktisk så langt tilbake som 1953. Musikk som nærmer seg 60 år, men som låter like fresht den dag i dag.
Småsløy og passe laidback utgivelse, fra 1965 - opprinnelig utgitt på Jewel records. Lightnin var kul i n'te potens og en inspirator for de fleste av Townes' egne "talking blues" låter. Back door friend groover bra. Minner meg på at eg har en bio om han liggende et sted. Så mye å høre og lese, så få timer.
Son House sine 60s innspillinger destillert til det edleste. Blir den doble samleren Father of the delta blues: The complete 1965 sessions for mye å bite over kan man heller ta denne. Mye fint slidearbeid her, og death letter er vel kjent for alle white stripes fans? House var en av mange bluesmusikere som ble gjennoppdaget på 60 tallet, etter å ha startet allerede på 30 tallet. En litt brokete karriere hadde han, bl.a. noen år i Parchman Farm for drap. Sånt hører med skal man bli blueslegende.
Pee Wee Crayton - The complete Aladdin and imperial recordings (1996)
Primært 50tals innspelinger for Imperial. Bra brodd i gitaren til Crayton på disse innspillingene, for det meste gjort i New Orelans sammen med Dave Bartholomew og lokale New Orleans musikere - noe som setter sitt naturlige preg på materialet. En herlig groove over hele fjøla, og gitarintroen på do unto others lukter dynamitt.
Ikkje det aller skarpeste denne gitar-virtousen leverte, men det har sin sjarme dette også. Utgitt på Shelter records i '72, en label bl.a. Leon Russell var med på å starte. Foretrekker de litt eldre innspillingene til Freddy King, utgitt nettopp på King records, og lite eller ingenting slår denne saken her:
Enda en klassiker fra en annen gitarhelt. Utgitt på Atlantic i 59, bestående av singler utgitt i perioden 1955-57, ofte av låter som daterer seg enda lengre tilbake. Storheter som Junior Wells, Jimmy Rogers og Lloyd Glenn bidrar på disse opptakene. Det samme gjør også jazzgitarist Barney Kessell på låta Two bones and a pick. Obligatoriske greier dette, og kanskje T-Bones fineste øyeblikk.
Ikke helt ueffen denne saken fra 72, utgitt på soul-labelen über alles, Stax. Og det er vel like mye soul som blues å høre i dette. Åpningskuttet er så bra som det kan få blitt - blues i moll er farlig bra når det funker, noe det gjør her. Backet av bl.a. medlemmer fra the bar-kays er denne '72 utgivelsen absolutt hørverdig, og inneholder mye bra funky, soula blues.
Ikke dum den plata der, Burnt. Ikke dum i det hele tatt.
Hound dog Taylor and the houserockers -s/t (1971)
Min favoritt seks-fingrede-gitarist. Debuten daterer seg tilbake til 71, og var Alligator records sin første utgivelse, om hukommelsen står meg bi. Her gampes det avgårde fra første sekund, rått og energisk så det holder. Taylor har like mye snert i stemmen som han har i fuzzen på gitaren. Dette er grusefett, og må nok ha vært en inspirasjon for mang en etterkommer. Klassiske saker.
Er vel ingen overdrivelse å dra fram "klassiker" stempelet på denne. Debuten til Magic Sam fra 1967, utgitt på Delmark står som en bauta den dag i dag. Rå elektrisk blues ispedd litt soul, en oppskrift som sjelden slår feil. Åpningslåta That's all I need gir meg gåsehud kver gang. Lekkert og intenst gitarspill fra Magic Sam og Mighty Joe Young på denne, og vokalen til Samuel Gene Maghett, eller bare Magic Sam om du vil, er upåklagelig. Frisk og fin plate.
Robert Nighthawk, eller Robert Lee McCoy som han gikk under tidligere på de glimrende 30 tals innspelingene sine, backes av Robert Whitehead på trommer, og Johnny Young på gitar på denne live innspelinga som finner sted ute på gata i 1964. Rå, primitiv elektrisk blues supplert med forbipasserende biler og fotgjengere. Sjarmerende til tusen. Ekte vare., ikkje noe autotune på vokalen her nei!
Med Sonny Boy Williamson som læremester på bluesharpa var unge Cotton klar til å fylle Junior Wells sine sko som harpeblåser for Muddy Waters himself fra 1954 av. Cotton ble værende hos Waters et tiår og vel så det, til tross for at Chess ofte insisterte på at Junior Wells skulle blåse i harpa da de var i studio.
Pure Cotton, utgitt på Verve i '68 er ikkje blant Cotton's aller mest kjente utgivelser, men inneholder en del riktig så fin Chicago blues, om enn ikkje av absolutt øverste hylle. Uansett verdt å gi en lytt.