Bleken går Canossagang

[vredensgnag]

^ Ja, la oss slippe musikken løs, la den være Dionysisk, det er den best til. Analytisk musikktilnærming fjerner gleden.

Og ellers er jeg enig med Minutten. Kunne fått min jazzglede ødelagt for livet da jeg som gymnasiast på salige 70-tallet (dengang det het gymnas), dro til Kongsberg Jazzfestival for å overvære Garbarek. Enda godt vi var solid påvirket innen konserten, men lydene som kom fra scenen er ubeskrivelige - mitt inntrykk var at musikerne knapt nok kjente hverandre. Garbarek selv var opptatt med å fukte tre forskjellige reeds han hadde liggende på et stativ foran seg. Innimellom blåste han harde støt i en sopran-sax, og lydene som kom derfra kunne satt jazzskrekken i meg.

Heldigvis ble jeg kjent med en jazzkyndig lokal Kongsberginne som tok meg under sine vinger og svalte mitt hylende sinn med annet programvalg.

"Det er eksperimentelt," sa hun.

 

[Minutten]

(der skulle du vært Minutten, en nær jazz opplevelse!)

Ja jeg kunnet tenkt meg å både sett og hørt den konsertsalen. Om jeg nå skulle reist til USA så var nok ikke L.A. den første byen jeg ville valgt, men den salen har flyttet den opp noen hakk på listen.

 

[Gunzi]

Liszt og Thalberg hadde jo slike pianodueller, mens Paganini og Spohr bevisst unngikk å krysse hverandres turneruter for å unngå krav om duell.
Mozart og Salieri hadde t.o.m operaduell, der det var to scener i salen, og publikum bare snudde seg rundt for å få med seg neste.
Hvem som vant? Salieri.
Disse stykkene finnes på cd...

 

[ottone]

Jeg så Trondheimssolistene i Wigmore Hall for noen år siden, på ettermiddagskonsert (10 pund for billett inkl et lite glass sherry)

Etter Vivaldi og Haydns trompetkonsert (med Antonsen) og no´andre greier, som jeg ikke husker, og den obligatoriske applausen (vel fortjent!) Spilte de et folkemusikkinspirert ekstranummer, der de trampet, hoiet og byttet instrumenter og holdt på.

Trodde sannelig taket skulle ramle ned! Det blaserte konsertpublikummet gikk fullstendig bananas. Har opplevd det samme i Walt Disney Hall i LA med La Phil og Dudamel, som smalt til med et West Side Story nummer, som svingte som en liten hund (der skulle du vært Minutten, en nær jazz opplevelse!)

Kammermusikkfestivalen i Risør har også hatt noen slike øyeblikk, der utøverne har våget å gå litt utenfor boksen - til tordnende applaus.

Mer sånt, takk.

Ja sånt er det vi liker.

Minner meg om en ung finsk fiolinist som dro til noe så inni - på et ekstranummer med finsk folkemusikk. Har knapt hørt maken til felemusikk i mitt liv. Da merket vi forskjell på den obligatoriske appalusen i Stavanger.

Og hva er det som skal til for å lage disse begivenhetene? Jo, publikum. Det er ikke verre, bare å fortsette å gå på konsert rundt omkring. De store opplevelsene skjer ikke hver gang, da ville de ikke være store. Men det skjer igjen, og igjen, det er sikkert.

 

[BigSwifty]

Måtte ta min egen medisin på morgenkvisten. En dirigent jeg aldri har fått sansen for er Klemperer. Følgelig har jeg ikke hørt noe på ham heller på veldig mange år. Ser at jeg var litt spydig mot ham tidligere i denne tråden også.

For meg har han representert en veldig konservativ "gammeldags" skole, ofte preget av langsomme tempi. Litt som de gamle Bach-dirigenene, a la Münchinger, som i dag høres passé ut, sammenlignet med alle "fornyerne" av barokkmusikken.

Men i en annen tråd så jeg en fornuftig mann som anbefalte hans tolkning av Beethovens 7. Så jeg tenkte, pokkern heller og fant den frem på wimp. Og se, den var jo slett ikke gæærn? Fremdeles litt treig i skjæret, men langsomheten gir også tolkningen en tyngde.

Særlig førstesatsen var det interessant å høre på denne måten. Og annensatsen var jo direkte vakker!

Du anbefales herved å utfordre dine fordommer.

Skal jaggu prøve Brandenburgene med Münchinger etterpå.

 

[Minutten]

Måtte ta min egen medisin på morgenkvisten. En dirigent jeg aldri har fått sansen for er Klemperer. Følgelig har jeg ikke hørt noe på ham heller på veldig mange år. Ser at jeg var litt spydig mot ham tidligere i denne tråden også.

For meg har han representert en veldig konservativ "gammeldags" skole, ofte preget av langsomme tempi. Litt som de gamle Bach-dirigenene, a la Münchinger, som i dag høres passé ut, sammenlignet med alle "fornyerne" av barokkmusikken.

Men i en annen tråd så jeg en fornuftig mann som anbefalte hans tolkning av Beethovens 7. Så jeg tenkte, pokkern heller og fant den frem på wimp. Og se, den var jo slett ikke gæærn? Fremdeles litt treig i skjæret, men langsomheten gir også tolkningen en tyngde.

Særlig førstesatsen var det interessant å høre på denne måten. Og annensatsen var jo direkte vakker!

Du anbefales herved å utfordre dine fordommer.

Skal jaggu prøve Brandenburgene med Münchinger etterpå.

Om du skulle finne ut du liker Klemperer og trenger noen plater så kom nettopp denne ut ( ca. kr. 80 ink frakt), har ikke fått hørt på den enda. (NB! har lest at lyden er så som så på denne.)

 

[Steinar_Lund]

Jeg er med Bleken på at klassisk er ved å stivne i sin form - folk burde bryte opp med konvensjonene; leke med verkene. Opera har et fortrinn fordi det sceniske kan gi nytt liv til det man hører, men jeg må tilstå at jeg til tider føler det knapt er bryet verdt å stikke over i en konsertsal for å høre et verk bli fremført som en kopi av en CD jeg har hjemme.

Uansett - som jeg ofte skriver - noen av dere som har hørt Beethoven Stretch? Bs 9. strukket over 24 timer. Kunstneren som gjorde det brukte software som bevarte korrekt pitch, men som altså strakk verket så det varer et helt døgn.

For noen år siden hadde jeg dette kjørende gjennom store høyttalere utenfor huset mitt på Hurum (600 meter til nærmeste nabo). Og i bilen, og på kontoret, og på iPod.

Link til kontinuerlig stream som går året rundt:
http://www.park.nl/park_cms/public/index.php?thisarticle=118

Link til åpningen av Beethovens 9, og de første 10 minuttene av streamen:
http://www.xn--lyf-yla.com/9sounds/9BSstart.mp3

Et lite sidesprang: Var det John Cage som komponerte et stykke som skulle spilles "så langsomt som overhodet mulig"?

 

[ottone]

Den nydelige Beethoven 7 som er nevnt kan være et godt eksempel på forskjellige tolkninger
Den kunne gjort seg i Blindebukk, Bleken.

Klemperer bruker år og dag på allegretto-satsen, og noen av oss elsker det

Carlos Kleiber her legger minst like mye intensitet og følelse i, selv om han gjør det unna på under 8 minutter

Og så har vi Sir Roger Norrington, som mener å vite hvor fort det skal gå.

Jeg trenger ikke å utmale hvilken jeg ikke liker av disse.
Og det er ikke bare tempo som varierer, nei.

Er det placebo og snobberi å oppleve forskjell?

 

[BigSwifty]

Veldig interessant, dette!

Jeg får slenge inn Furtwänglers allegretto også, den fortjener å være med !

http://www.youtube.com/watch?v=6kNw9faABzk

Rundetiden her er 9;48, bare 20 foran Klemperer

Placebo og snobberi? Tvert i mot. Det er jo dette som er sann musikkglede - å høre ulike versjoner, sammenligne, like og ikke like (det er lov - å kategorisk avskrive en dirigent/utøver fullstendig er ikke lov IMO) Jeg er ikke begeistret for Norringtons LvB symfonier, men husker jeg ble litt fascinert da de kom.
Har forøvrig hørt Norrington dirigere en konsertant oppførelse av Leonore i Royal Albert Hall, og det var en stor opplevelse.

Min inngang til Beethoven var Toscanini, som jeg dyrket i årevis. Men etterhvert syntes jeg kanskje hans tolkninger ble for dogmatiske og mindre nyansert enn flere andre.

Dette er jo en prosess som pågår over lang tid (snart 50 år i mitt tilfelle) og som forhåpentligvis aldri tar slutt.

Har nå f.eks. 7-8 komplette versjoner av Beethovens strykekvartetter, som spenner over 5 tiår. Er de forskjellige? Ja, veldig. Foretrekker jeg noen fremfor andre? ja det gjør jeg. Er noen "bedre" enn andre? Nei, det kan jeg med hånden på hjertet ikke si. De har prioritert forskjellig, de har forskjellig innbyrdes dynamikk, ferdighet og innflytelse fra sin tid. Men alle har gitt meg verdifull innsikt og stor glede.

 

[Handsoer]

Et lite sidesprang: Var det John Cage som komponerte et stykke som skulle spilles "så langsomt som overhodet mulig"?

Jepp. En klokke (tror det er en kirkeklokke) spiller 1 tone 1 gang i året til samme tidspunkt.

Ellers er jeg enig med de fleste her...... Selvsagt kan det være store forskjeller i framførelse, gåsehudkommentaren er en grei veiledning for din egen del. Selv har jeg det slik at den første versjonen jeg hørte fester seg slik at andre sjelden når opp, f. eks. Pascal Roge's innspillinger av Satie. Veldig vanskelig for oss med begrenset budsjett, - jeg har prøvd å begrense antall versjoner av forskjellige verk og prioritert å spre lyttingen over flere komponister. At det fins subjektivt 'endelige' innspillinger har jeg tro på, at det finnes 'en eneste riktig' framførelse, som Bleken (slik jeg oppfattet han i 'Blindebukk') mener er selvsagt ikke annet enn snobberi.
Mitt råd er: LYTT.

Finn din egen sti inn i det ukjente og følg den. Gå inn på hver eneste avstikker du kommer over og stol på din egen dømmekraft. (At du senere henter fram ting du forkastet er bare et godt tegn.) Hør gjerne på erfarne lyttere - men husk at den (eventuelle) objektive kvaliteten ikke er noen garanti dor den subjektive opplevelsen - og det er tross alt den du er ute etter.

En anbefaling på tampen?
Schubert's samlede sanger på Hyperion. http://www.hyperion-records.co.uk/s.asp?s=S_8
Ta gjerne med deg Schumann's med det samme.

 

[otare]

Den har man da selvfølgelig (Schuberts sanger komplett på Hyperion). Og den også (Schumanns sanger komplett på Hyperion).