Beethovensymfoniene: En diskografihistoriediskusjonstråd.

[toref]

Fikk denne i posten før helgen og har nettopp hørt igjennom symfoni nr. 6.



Dette er etter min mening en veldig god innspilling med rikt dynamisk liv. Selv om jeg ikke er like begeistret for musikken er det en underholdende og lystig symfoni. Det blir for glatt musikalsk for min smak. Savner nok litt av villskapen til Mahler her.


Mvh

 

[Vidar P]

Så setter du den på en gang til, lener deg tilbake og nyter spor 2 (Szene am Bach/scene ved bekken) og lytter til Beethoven når han beskriver det pastorale landskapet i sydtyskland sommerstid, bekken sildrende forbi, fuglene som kvitrer... klangen fra orkesteret som blir dypere jo dypere bekken blir nedover; åssider med sauer og trær, og se om du ikke kan høre en nattergal (fløyte) når solen går ned.

En av de mest fantastiske symfoniske satser som er lagd imo.

Haitink gjør en glimrende Pastoral-symfoni her imo. Men Klemperer (på EMI) er helt konge i denne symfonien, et av hans lyseste øyeblikk (av de øyeblikkene jeg har hørt ).

Mvh Vidar P

 

[kbwh]

Karajan '77 er ikke ille den heller.

 

[toref]

Du har makt i ordene dine Vidar. Det er absolutt flott musikk, så jeg skal vel ikke uttale meg før jeg har hørt den et par ganger til. Tror jeg får la den hvile et par dager og heller ta den fram igjen en dag jeg trenger en musikalsk oppmuntring. Men nå, Ligetis cellokonsert..

Mvh

 

[Vidar P]

Valentino; overhodet ikke, Karajan gjør en imponerende syklus i '77 imo. Man kan beskylde Haitink for å være litt kjapp og gi litt lite svevende flyt i Pastoral, særlig i andresatsen kanskje; jeg er med på den.
Klemperer blir liksom som en drivrem mens Haitink blir litt mer et tannhjul. Der Haitink scorer er på intimiteten; mens Klemperer tar det igjen på et mye større orkesterbilde og altså på smektende flyt. Imo.

Karajan kan neppe beskyldes for å være intim; men imponerende åpen og klar.

Mvh Vidar P

 

[Vidar P]

Du har makt i ordene dine Vidar. Det er absolutt flott musikk, så jeg skal vel ikke uttale meg før jeg har hørt den et par ganger til. Tror jeg får la den hvile et par dager og heller ta den fram igjen en dag jeg trenger en musikalsk oppmuntring. Men nå, Ligetis cellokonsert..

Mvh

Det er liksom noe med å bli fortrolig med en komposisjons grunnmotiver, historiske tilhørighet og komponistens tonespråk. Jeg skal for all del ikke fortelle noen hva de bør like eller ei, og videre vil jeg understreke at jeg ikke på noe vis ønsker å virke provoserende bedrevitende i det følgende; det er kun ment som en rask (og siden det er meg, høyst uvitenskapelig) innfallsvinkel til pastoral-symfonien.

Beethoven var veldig glad i naturen i Tyskland og Østerrike. Man kan like lite kritisere denne symfonien for å være for lite vill som man kan kritisere Pondus for å være for useriøs. Poenget mitt er; Pondus SKAL være useriøs moro. Leser man Pondus på samme premisser som man leser Joachim Fest's Hitler-biografi, så vil Pondus bare bli meningsløst tøv. Pastoral-symfonien SKAL ikke være vill. Man vinner opplevelse på å "reset'e" seg fra en komponist/komposisjon til en annen; slik at man kan tilnærme seg den på dens premisser.
Hele symfonien tar utgangspunkt i Beethovens forsøk på å skildre aspekter ved det landlige (pastorale) liv og naturen det utspiller seg i slik han opplever det; følgelig vil disse stemningsskildringene nødvendigvis være av en slik art at de faktisk skildrer de stemningene de er ment å skildre. Lystig i sistesatsen; men så heter den jo også "..fröhe dankbare gefühle..".

Dette er en partallssymfoni; de er av en noe annen art enn de mer dramatiske og grandiose oddetallssymfoniene. Ta den for det den er; Beethovens skildring av den naturen og det pastorale livet han var så glad i, så håper jeg at den vil falle bedre i smak neste gang

Mvh Vidar P

 

[kibsgard]

Walters innspilling av "Pastoral" med Columbia SO fra 1958 går for å være en gullstandard. Kan istemme i det.

Samtidig synes jeg at Herbert Blomstedt's "Pastoral" med uforliknelige Staatskapelle Dresden er fantastisk. Med treblåserrekka til dette orkesteret og den fantastiske balansen mellom orkesterseksjonene og den organiske lyden får man virkelig følelsen av å være på tur i naturen. Nesten så jeg trodde at det var noen fugler i stua i enekelte øyeblikk . Forøvrig er dette settet på Brilliant Classics et meget godt alternativ som en billig introduksjon til Beethovens symfonier (i kategorien "klassiske fremførelser").

 

[kbwh]

Jeg har bare tre innspillinger av sekseren.

Det attende århundres orkester og Brüggen på Philips er fæl. Det har ikke med bruken av originalinstrumenter å gjøre, mer at det er stivt og utilpass. Uhæ, en KU!, på et vis.

VPO/Böhm på DG er deilig og bred og skimrende. Mange liker den veldig godt. Jeg også.

Men på toppen av listen min er Karajans '77-innspilling, som tidligere antydet. Mindre sødme enn Böhm. Den finnes på en hyggelig priset dobbel-CD med 5 og 9 fra samme syklus.
Nieren fra den syklusen er et must uansett hvor mange niere du har (uovertruffen tredjesats, fantastiske solister, på slutten av finalen lar HvK orkesteret løpe løpsk, det må man høre).

 

[Soundproof]

Hvor mange her har lyttet til Osmo Vänskäs innspillinger med Minnesota Orchestra? Spesielt 4/5. Kjøpte 3/8 nylig, og likte absolutt hva jeg hørte, selv om jeg følte jeg ble "oversolgt" på innspillingen så forventningene kanskje var skrudd for høyt.

 

[kbwh]

Jeg har tenkt at jeg skulle kjøpe Vanskas nier, men foreløpig har det blitt med tanken.

Åtteren er forøvrig en symfoni jeg liker veldig godt. Mye humor om dirigenten har sansen.

 

[Bach_Man]

Vanska sine innspillinger har jeg absolutt sansen for, spesielt femmeren som har så mange flotte detaljer. Når røyken har lagt seg etter Kleiber sitt spektakulære show liker jeg å vende tilbake til tolkninger som denne, hvor man tar seg litt mer tid til følelser. Eroica fremstår som nyansert og elegant med en taktfast begravelsesmarsj. Men jeg er nå engang kondisjonert til å foretrekke versjoner som lukter av kruttrøyk, som Gardiner eller Harnoncourt. Åtteren er midt på treet. Ekstremt velspilt, men jeg foretrekker et litt slankere orkester i denne klassiske perlen. Nieren er super, men den males i strøk som kanskje ikke er lange nok til å tilfredstille tradisjonalistene. Mange klager spesielt over at den langsomme satsen ikke er langsom nok. Selv synes jeg nok noen av solistene kunne vært bedre, eller i det minste annerledes. Men de to første satsene spilles på forbilledlig vis. Dette er nok den nieren jeg oftest vender tilbake til, Furtwängler og Fricksay spares til spesielle anledninger, Karajan 63 ser jeg ikke lenger noe spesielt behov for, Gardiner lager skum og Harnoncourt blir merkelig nok for tamt.

 

[achri-d]

I løpet av helgen har jeg kommet meg gjennom Beethovens 6 & 3 dirigert av Klemperer. Jeg har syklen i denne Klemperer Legacy serien (samt hele syklen på LP - EMI 29 0379 3 (6 LP)). Den 3. synes jeg lød godt, men den 6. var dårlig og jeg lurer på om Great Recordings of the Century serien har bedre lydkvalitet. Er det noen som kjenner til det? Edit: Merk - jeg antar at det er samme innspillinger, i.e. 1955-1957/8 syklen som Klemperer spilte inn som er grunnlaget for begge disse digitale utgavene.

Klemperers tolkninger er gode i begge disse symfoniene og er av det beste jeg har hørt. I den 6. symfonien er det imidlertid mange gode utgaver. Selv liker jeg også godt Reiner/CSO (RCA LSC-2614) og Monteux/VPO(London STS 15161). En favoritt gjennom noen år har vært Celibedache, men jeg tror den blir detronisert av Klemperer. Mvh.

 

[Vidar P]

I løpet av helgen har jeg kommet meg gjennom Beethovens 6 & 3 dirigert av Klemperer. Jeg har syklen i denne Klemperer Legacy serien (samt hele syklen på LP - EMI 29 0379 3 (6 LP)). Den 3. synes jeg lød godt, men den 6. var dårlig og jeg lurer på om Great Recordings of the Century serien har bedre lydkvalitet. Er det noen som kjenner til det? Edit: Merk - jeg antar at det er samme innspillinger, i.e. 1955-1957/8 syklen som Klemperer spilte inn som er grunnlaget for begge disse digitale utgavene.

Klemperers tolkninger er gode i begge disse symfoniene og er av det beste jeg har hørt.

Skal ikke påstå noe om masteringkvalitet på cd-utgivelser; men kan bekrefte at lydkvaliteten på de originale stereo LP'ene er veldig god, og sånn sett taler det for at lydkvaliteten på mastertapene nok er god.
Generelt synes jeg det er nokså god lyd på den remasterede "Great Recordings.." CD-serien fra EMI, men de blir gjerne litt mer innelukket og ulne enn de originale LP'ene; som på sin side gnistrer mer av liv, åpenhet og snert. Det kan jo forsåvidt ha med det å gjøre at tapene er rundt 50 år gamle også. Tapebånd taper seg med tiårene, mens vinyl ikke gjør det.
Utover det så kan jeg generelt si såpass at det er tildels voldsomt stor forskjell på det lydmessige resultatet av remasteringer av historiske plateinnspillinger, men det visste du vel

Ellers istemmes at Klemperer gjorde en voldsomt sterk syklus 55-58 eller når det var

Mvh Vidar P

 

[Valentino]

3- Savall: En frisk og nyslått sak, for historisk innspilling holder jeg av Erich Kleiber

<snipp> Men jeg er nå engang kondisjonert til å foretrekke versjoner som lukter av kruttrøyk, som Gardiner eller Harnoncourt.

Jeg foretrekker nå Savall i treeren framfor min tidligere favoritt Gardiner for BBC. Skikkelig kardesk; her tas ingen fanger.

 

[Bach_Man]

Er Savall å få kjøpt noe sted da? Sist jeg sjekket var den OOP.

Jeg har forresten fått sansen for Andrew Manze sin Eroica. Moderne orkester og en nokså lett fremføring som jeg ikke hadde forventet fra en såpass HIP utøver. Til gjengjeld får vi en transparent og grasiøs forestilling.