Tja,
the story so far...
Det hele blir, som alltid, svært subjektivt. Min "lyd-preferanse" har alltid ligget mot hva som
tradisjonelt har blitt kalt "engelsk lyd", og slik jeg oppfatter det begrepet; snakker vi en lyd
som er organisk, åpen, med nærvær og en viss varme, hvor totalopplevelsen er viktigere
enn totalanalyse og skarpe detaljer.
I den sammenhengen passer mine høyttalere mine ører som hånd i hanske, de er store på
detaljer og dynamikk, men først og fremst skaper de det store lydbildet med nærvær og varme.
Til sammenligning har jeg hørt en del på Usher sine Dancer BE-20, som jeg synes er meget
imponerende, men jeg kunne neppe levd med disse selv, alt for kalde, analytiske og "sjelløse",
for mine ører da...
Så, det er et lite grunnlag for hvilke preferanser jeg bedømmer lyd ut i fra. :
Testingen foregår med to pickuper; Lyra Dorian og Audio Technica AT33E. Slik jeg opplever disse, er
Dorian god på mikrodetaljer, har god orden på lydbildet og er i det hele en kompetent pickup - ryddig
er kanskje ordet jeg leter etter.
AT33E er hårfint mindre interessert i mikrodetaljer, men er til gjengjeld mer interessert i dynamikk og -
"slam", er det det kalles? Den er litt mere "party on", festlig er kanskje ordet jeg leter etter, men kun
i positiv retning.
Ellers består kjeden av en Audio Research LS 26 forforsterker, jeg opplever denne som svært nøytral, svært
kompetent og svært "riktig", ja, jeg er forelsket... :-* "Heldigvis" har jeg ikke hørt ARC sin REF 3, som jo
LS 26 er "økonomiutgaven" av.
Mine kjære Mirager er forøvrig bi-ampet, hvor en kjærlig konvertert Meridian 559 driver titommerne, Meridianen
er jo av engelsk overbevisning, men dette kommer nok ikke spesielt til uttryk gjennom kun basselementene.
Diskanter og mellomtone drives av R. Malmins smått suverene MI 8, denne er dynamisk og punchy, men samtidig
med masse detaljer og en meget riktig (som i ufarget) lyd.
Inntrykket er at denne kombinasjonen henter ut de detaljer som kan hentes ut av høyttalerne, uten å
(totalt) ødelegge det store lydbildet (wall of sound?) eller de "engelske" egenskaper jeg fremelsker.
Alt i alt er jeg m.a.o. en "happy camper"
Men rør, - rør er som vi alle vet, spennende saker! Bytte av
rør; KAN faktisk gi hørbare forskjeller i lyd.
PH 5 leveres med Electro Harmonix 6922, dette blir følgelig standarden. EH 6922 spiller meget godt, det får med seg
detaljene, bass er troverdig, plassering av instrumenter er bra, det er i det hele en solid og kompetent allrounder.
Dette gjør at EH røret er "0-røret" hvilket andre sammenlignes mot - på en måte.... A/B testing er vanskelig gjennomførbart,
men det hadde vært spennende! Er du interessert, er jeg game Roy.
(Man må egentlig ha
to PH 5'ere.....)
Første rør ut var Siemens Halske E88C, dette er mer analytisk enn EH, bedre definerte (mikro)detaljer, mindre varme,
men dypere og noe mer punchy bass. Et rør alene, forandrer selvfølgelig ikke anleggets lydfundament, så jeg snakker
like selvfølgelig om hvilken RETNING lyden beveget seg, sammenlignet med "0".
Jeg likte hva Siemens-røret gjorde for lyden; svært godt.
Mullard ECC88 var neste rør i køen, og dette gledet jeg meg til - jeg må nok innrømme at jeg er predisponert for å foretrekke
Mullard-rør, som jo nettopp er kjent for de samme lydegenskaper jeg er så glad i. Lyden var stor, varm og inkluderende,
bassen gikk dypt - men; bassen opplevdes en smule diffus, detaljer var litt rundere i kanten, og det var en tynn ullsokk over det hele.
Magefølelsen er at disse muligens kunne vært gode opp i mot høyttalere som de tidligere nevnte Ushere, men her hjemme
falt de ikke heldig ut.
Valvo E88CC har gløden oppe "as we speak", og dette er et flott rør, bassen er dyp, lydbildet er presist, og det detaljerer godt.
Jeg sitter dog og lytter, og greier ikke helt å slippe begeistringen løs. Dette er nok indikativt over hvor fort jeg (vi?) blir forvirret.
Røret banker Electro Harmonix-røret, men jeg må tilbake til Siemens-røret for en kontrollytting, så her er juryen ennå ute.
Uprøvd så langt, er et sett Tesla E88CC, samt et sett Philips E88CC S.Q.
Mvh
Morten
