Albumstafetten 29

[Dazed]

Takk for en super stafett, forresten. Vel blåst!

 

[Handsoer]

Kan vi enes om at vi setter fristene til: søndag, mandag, onsdag og torsdag kl 1800.
Tid til å skrive, tid til å lytte og tid til familien...
Er det greit at generalen er liberal med fristene?
(f.ex:dattera mi har bursdag så jeg rekker det ikke på tirsdag......osv....)
Dette skal jo bare være gøy, så om det blir stress for noen må de få slack i min bok.

mvh hans

 

[Dazed]

Jeg syntes det gikk fint med mandag, onsdag og fredag første halvdel og mandag, tirsdag, torsdag og fredag mot slutten, jeg, men dette avgjør jo den som holder i roret.

Jeg synes man kan varsle om dager som ikke passer før trekningen hvis det er nødvendig, så kan man flytte den aktuelle anmelderen til neste dato på lista dersom man mot formodning trekker den uheldige dagen. Hvis man skal "få slakk" vil det jo bli manglende anmeldelser på dagen og forskyvninger i skjemaet. For meg er trekningen og skjemaet "hellig", men igjen: generalen har siste ord. Det er jo ikke så rart at jeg liker "min måte".

Frist klokka 18? Hvorfor? Må vi vente med å diskutere platene til 18:00 blir det lite liv, og det er vel bra om anmelderne får si sitt først?

 

[ErosLoveking]

lørdager er best.

men kjære dere, nå lager dere problemer av ingenting. Viktigste er å la det være en dag i mellom for pustepause. Den gjennomsnitlige nordmann jobber uansett ikke 0900-1600 mandag til fredag mer, alt og ingenting er normen.

 

[Kåre R. Opsahl]

skjemaet bør være "hellig" den type fleksibiltet sklir garantert ut.

 

[Handsoer]

/\ behørig notert

 

[OAlex]

Albumstafetten 29 er over. Takk for storveies underholdning. Jeg tillater meg å poste noen førsteinntrykk av platene.

Jo Jo Gunnes. Trivelig bluesrock fra 70-tallet. Slikt Big Bang henter inspirasjon ifra.
Neil Young, Mirror Ball. Likner på Neil Young slik som jeg kjenner ham. Føler ikke noen sterk dragning mot å spille dette.
Dead Can Dance, Within the Realm... Er dette så ille? Fint og melankolsk. Jeg er ikke allergisk mot syntesizer og milde blåsere.
Uncle Tupelo, Anodyne. Et album jeg har hatt dårlig samvittighet for ikke å ha hørt. Av anmeldelsene ser det ut som kvalene var grunnløse
Ayreon, The Theory of Everything. Alt ved denne plata byr meg imot; bandnavnet, platetittelen, coveret, tittelen på sangene, og de tretti sekundene av Phase 1 jeg orka høre på.
Woods, With Light and With Love. Liker ikke vokalen. Og så høres det litt sånn singersongwriter-utdatert ut. En plate man setter på hvis det er damer på nachspielet.
Opeth, Pale Communion. Denne gjengen kommer ikke til poenget.
Electric Wizard, Dopethrone. Fint cover og musikken høres interessant ut. Skal gi det noen flere lytt. Men ok, er hele plata så seig?
The Chameleons, Script of the Bridge. Liker det, men hadde antagelig truffet meg bedre for ti-femten år siden.
Sort Sol, Everything That Rises... Et album som starter med en rufsete cover av Ode To Billie Joe orker jeg ikke høre på.
The Tear Garden, Bouquet of Black Orchids. Nei.
Dead Boys, Young, Loud And Snotty. Tøft. Skal høre mer på dette.
Together PANGEA, Badillac. Her må gies fire minuspoeng for komprimering. Ubehagelig.

 

[united]

Hehe, er ikke damer på nachspielet, nei,

 

[ErosLoveking]

Hehe, er ikke damer på nachspielet, nei,

damer uten nachspiel eller var det motsatt, husker ikke helt, så lenge siden uansett. Ett av to mangler, og jeg stikker hjem til meg selv og snurrer Dead Boys på tallerkenen, anytime.


Sjeldent åpner en plate med så kraftig ballespark i trynet som denne. "Sonic Reducer" er nesten definisjonen på hvorfor vi egentlig liker amerikansk punk over den britiske, et kraftfullt anthem som for alltid vil rage høyt høyt oppe. To studioalbum var det gutta klarte å gi ut under en relativt turbulent karriere. Opprinnelig fra Cleveland, Ohio, stod de godt plantet med begge beina i NYC og miljøet rundt CBGB.
Bandmedlemmene kan ikke beskyldes for å være bildeskjønne, akkurat så farlig, skitne og stygge du forventer som når du hører musikken. Tøffe gitarhooks og riff, effektive låtlengder med spenn fra raske låter til nærmest punkballader. Fellesnevner er melodiøsitet innen sjangeren få forundt.

nesten så jeg skulle sagt det selv.

 

[espege]

not dead yet

e

 

[espege]

kaller du det der å danse?

deadcandance / "within the realm of a dying sun"

: svulstig, som platetittelen antyder, javel, men i praksis formidlet – paradoksalt nok – på en minimalistisk og upretensiøs måte… er såpass sobert «orkestrert» at svulstigheten ikke blir påtrengende. åttitallets produksjonsfetisjer (les: store «rom») kunne likevel med fordel vært nedtonet – om ikke annet enn på vokalen. klarer likevel å høre noen kompositoriske kvaliteter her… scott walkerisk?

"dawn of the iconoclast" introduserer kvinnen. og kvinnen befinner seg langt til fjells… til seters – til seters… daggry eller skumring? vanskelig å si. men husdyr lokkes – og dette blir for nasjonalromantisk nært for meg.

bedring spores når urskiven peker mot midtøstre arabindasia et sted; på "cantara". men tiden flyr, og når klokken går mot enya – "summoning of the muse" – begynner jeg å strekke på meg. lyngkledde heier og forfalne kvinneklostre? guidet eller ei, den turen vegrer jeg meg for.

tilslutt dødsmessen "persephone (the gathering of flowers)", som introduseres i en slags nedstemt edit piaf-tapning, også den finner det for godt å orientere seg mot det overdrevent sakrale. klokken allerede enya igjen? visst faen… på tide; å ta kveld.


e