Chuck Ragan: Covering Ground
Hadde jeg skrevet denne anmeldelsen etter etpar gjennomhøringer hadde den blitt kort (men ikke så sint): ''Straight radiovennlig og ufarlig americana. Noe uptempo, noen ballader. Usedvanlig kjedelig. Styr unna''. Gjentatte spillinger avslørte raskt at dette ikke gir et fullgodt bilde av albumet.
Optimistisk startet jeg med en gjennomgang låt for låt:
1: Nothing Left To Prove: Lovende åpning, greit vers men det tar aldri av; låta kommer aldri videre etter en lovende begynnelse. På slutten av låta høres det ut som om bandet gir opp mens vokalisten med overdreven entusiasme fortvilet prøver å dra de andre med seg. - som en vokalist som endelig får prøve seg som låtskriver og nekter å innse at låta stinker våt hund. Det beste som kan sies om denne er at hele låten minner om introen til en Springsteen-låt.
Ingen god åpning med andre ord.
2: Nomad By Faith: Mere up-tempo med pumpende kassegitar og fiolindriv i tradisjonell stil. Koring og svaring i refrenget. Det høres ut som om det skal svinge - men det blir bare nesten! Veldig rart, men dette er åttende fulle gjennomhøringen og jeg tramper fremdeles ikke takten. Mere hysterisk vokal mot slutten som overhodet ikke løfter noe som helst.
3: You Get What You Give: Igjen en melodi som aldri går noen steder, bandet prøver men det svinger rett og slett ikke. Ikke antydning til bevegelse i foten. Virkelig plagsom og masete vokal - hvis eneste utvikling i uttrykk er å gå fra masete til enerverende. Midtempo låt med oppskriftsmessige fioliner og koring.
4: Wish On The Moon: Mere av det samme - halvferdig melodi som vokalisten frenetisk prøver å mase liv i, han jobber energisk med å overbevise bandet og oss om at han har en melodi å synge. Fortsatt oppskriftsmessig og klisjemettet arrangement og usedvanlig klisjefyllt tekst. Totalbildet av denne er at det er fryktelig masete. Her siteres også det fra "Can't Help Falling in Love With You", noe som som rett og slett bare påkaller en hoderystende latter.
Oppsummering av de 4 første låtene: Det starter med en dårlig låt - og så blir det bare værre.
....og sånn skrider albumet framover, det blir meningsløst å ta for seg resten av albumet på denne måten. Avslutningslåta må allikevel trekkes fram:
10: Lost And Found: Denne varer i 12 minutter? Starten er faktisk sympatisk. Er det platas beste melodi? Litt kledelig banjoplukking, ja er nok den beste melodien på plata. Ikke misforstå - det er ikke en god melodi - men den beste hittil. Etter 4:10 fader første del ut. Så får vi en 5 minutter lang lydcollage - litt gåing, inn i bilen, ut på motorvegen, biler som kjører forbi, litt industrilyd - det en sitter igjen med er et stort hvorfor! Det er dørgende kjedelig og helt uinterressant. Javel, det er en bil som kjører fra rurale til urbane strøk....aha: nå skal byfolka vekkes til revolusjon....av musikkens krefter (hjelpe seg!). Så avsluttes verket med en bleik Bob Dylan kopi. Rett og slett. Både tekst, melodi og framføring. Hadde man hørt denne for seg selv hadde den vært en grei rip off til å være en 17-åring, på dette albumet setter den et uverdig punktum som spikrer karakteren på albumet.
Oppsummert: Melodiene er flate og enkle ideer som ikke utvikles i noen retning, de 2-3 tilløpene til fullstendig melodi minner mye om allsangrock fra trøndelag. Vokalisten maser og maser, han har en svært begrenset stemme og klarer aldri å formidle noenting som helst. (Det virker innimellom som om han ønsker å høres ut som Bruce, og han avslutter med en bleik Dylan-kopi.) Nå er det jo forsåvidt ikke slik at han har noe å formidle - for makan til klisjefyllte tekster er det lenge siden jeg har hørt. Man tar seg selv i å le av enkelte strofer. Le gjør man også av arrangementene. Tenk deg en førstereisgutt på lunsjbuffet: han laster på tallerkene litt av allt som er tilgjengelig - allt blandes i en eneste smørje. Ragan kommer fra pønkrock og han fremstår her som en mann som har 'oppdaget' country; det lesses på med all musikkstilens artefakter, de kommer ofte samtidig, og i hvertfall i samme låt - uten at de aksentuerer noe som helst i hverken melodi eller tekst. Her pøses på med fele, banjo, køntrigitar og koring av alle slag. Det blir bare planløst effektmakeri som irriterer og dreper alle tilløp til engasjement for undertegnede.
(Har nå hørt albumet 6-8 ganger, jeg har 4 ganger hørt alle låtene etter hverandre og siste gang bestemte jeg meg for at dette skal kjøpes - helst på vinyl. Jeg skal ta den med ut i garasjen og sakte knuse den med en øks. Å høre et helt album uten at det noengang er antydning til at man tramper takten kan gjøre slikt med folk.)
Karakter? Dette er faktisk noe av det dårligste jeg noensinne har hørt, og når vi trekker fra 1 poeng for irritasjonen og aggresjonen det har framprovosert er det bare en mulighet: 1/10
Huff.
