Litt av poenget var at du stort sett snudde alt på hodet i åpningsinnlegget.
Tenk heller at refleksjoner er distinkte kopier av transientene i lyden, men at de ikke har noen voldsom effekt på frekvensresponsen, mens etterklangen representerer en betydelig mengde energi som er distribuert i frekvensdomenet. Det betyr at når du spiller av en impuls så toner den ut i rommet, mens når du spiller av en kontinuerlig tone vil etterklangen legge seg på denne tonen som da øker i nivå. Sånn fungerer imidlertid ikke en refleksjon. Den eneste effekten vi får på frekvensresponsen av refleksjoner er det vi kaller kamfiltereffekter, altså at refleksjonen forsterker og kansellerer delvis direktelyden så man får kurve som går opp og ned noen dB.
Dersom vi ser på refleksjoner som ligger nærmere enn 1 bølgelengde fra høyttaleren, altså for eksempel 1,7 meter for 200Hz, vil vi ha vanskelig for å skille den fra direktelyden, mens ved 2kHz vil en forsinkelse på 1,7 meter i langt mindre grad blande seg direkte i direktelyden.
Så i utgangspunktet, har du en impuls med mye lavfrekvent innhold og en refleksjon som ligger nær direktelyden i avstand vil vi oppleve brorparten av energien som del av direktelyden. Det er samme prinsippet som Schrøder, bare litt mer lokalt.
Heissenberg er ganske enkelt egentlig. Du kjenner sikkert til fouriertransformasjon, altså der man fremstiller en frekvensrespons fra en impulserspons og omvendt.
Det Heissenberg kom frem til, som egentlig ikke hadde noe med lyd å gjøre men som også gjelder lyd og alle andre kjente bølgefenomener, er at om vi for eksempel ønsker å ha bare én frekvens i frekvensdiagrammet, altså en smalest mulig frekvensrespons, vil den ha uendelig utbredelse i tidsdomenet. Om vi ønsker en kortest mulig impuls i tidsdomenet vil den få uendelig utbredelse i frekvensdomenet. Man kan tenke seg at medium frekvensutbredelse og medium tidsdomeneutbredelse tilsvarer omtrent en gaussisk distribusjon for begge. Straks du gjør den ene smalere blir den andre bredere. Dette gjelder både for lyder, og for egenskapene til for eksempel en høyttaler eller hvilken som helst annen krets. Sagt på en annen måte, har du en mekanisme som er spesielt god ved én frekvens, slik som høyttaleren jeg viste eksempel på i rør-tråden tidligere i dag, så vil den også rote tilsvarende i tidsdomenet.
En interessant konsekvens av dette er at når vi legger til flere overtoner til en lyd, noe vi også får ved korte impulser, vil vi oppleve transientene i lydbildet noe tydligere, som om det er skarpere impulser uten at det er det. Dette er spesielt nyttig om man har maskerende problemer enten i utstyret eller i selve rommet.
Ja, det er samme rådata som ligger bak. Disse rådataene kan gjerne være Bethoven, eller 21-nyhetene, eller en eksplosjon. Så lenge vi har originalen å sammenlikne med kan vi få frem hvilken måling vi vil.
Det virker å bære preg av å være personlige påstander.
Så vidt jeg vet lagde jeg i 2006-2007 verdens første full range spredningskontrollerte høyttaler. Etter på har det kommet en del og i løpet av de siste 15 årene har det skjedd en markant oppvåkning blant høyttalerprodusenter rundt viktigheten av spredning, selv om fortsatt over halvparten dilter etter.
Spinorama 2034-standarden har kommet, og fått et visst fotfeste. Vi hadde polarplot også den gangen, og målte en del ting for eksempel ved 30 og 60 grader. Men i dag omgir vi oss oftere og oftere med surface plots.
Det har ikke skjedd så mye på fysisk romtuning, det skal være sikkert, men det skyldes nok samme årsak som at 75" billedrørsTV-er heller ikke slo an. Derimot er oppmerksomheten rundt hvordan akustikk fungerer viktigere enn noen sinne for dem som leverer elektronisk romkorreksjon.
Men det er veldig mye å gå på, spesielt på det siste punktet. Da er det synd at det brukes så mye energi på lurium-bokser som skal gjøre magiske ting, og så lite på å adressere de faktiske problemene.
