Uten å mene dette som forkleinelse for debatten om selvbestemt dødshjelp, som er viktig nok i massevis, så var mitt eksempel en illustrasjon på et langt mer utstrakt problem.
Motstanden mot aktiv dødshjelp i en eller annen form kommer, i tillegg til religøs overbevisning eller påvirkning (etter 1000 år med utysket skal det noe til å ikke være påvirket), etter min mening i stor grad av at vi i dag er nærmest totalt avsondret fra å oppleve lidelse og død på nært hold. I tidligere tider, da storfamilien fremdeles eksisterte, lå de syke og døende på kammerset hjemme og var fremdeles en integrert del av samfunnet. Barn, barnebarn og barnebarns barn hadde jevnlig kontakt med mor/bestemor/oldemor og når siste tog var gått lå den døde til skue slik at venner og kjente fra fjern og nær kunne komme og ta farvel. På denne måten fikk man et perspektiv på liv, sykdom og død som det moderne mennesket i vår del av verden nærmest totalt mangler i dag.
Alvorlig syke og døende hører til på sykehus og sykehjem, avsondret fra samfunnet og ute av den kollektive bevissthet, med unntak av de jevnlige skandaleoppslag om overgrep eller pliktforsømmelse fra helsevesen og helsearbeidere. Like greit selvsagt, for hjemme kan de uansett ikke være: der er alle på jobb eller skole/fritidsordning og det å ta hånd om en syk eller på andre måter pleietrengende mor eller far, tante eller bror ville være for slitsomt og vanskelig, både økonomisk, fysisk og følelsesmessig. Dessuten må man jo tenke på barna....
Anyway - for de som trodde at eksempelet over var et "worst case" skrekkeksempel, så er det ikke det. Istedet er det tilnærmet 50/50, med unntak hvor lang tid det tar å få dø. Et gjennomsnittlig sykehjem i dag har snart utelukkende demente pasienter, idet ventelistene for disse er lengre enn syv vonde år. Ikke så at demente pasienter er et problem i seg selv, men det presenterer daglige moralske dilemmaer for betjeningen som tar hånd om dem.
Den siste tiden for den jevne demente sykehjemspasient utspiller seg mye likt det jeg skisserte ovenfor, med unntak som sagt av tiden det tar før døden inntreffer. Pasienten er åpenbart ikke istand til å ta selv den enkleste beslutning selv og istedet er behandling eller fravær av behandling nærmest helt og holdent i hendene på pasientens pårørende. I utgangspunktet greit nok vil vel de fleste tenke, eller hva?
Hva da om jeg sier at "pårørende" per min erfaring (13 år som sykepleier, ved en rekke sykehjem i inn- og utland) i 25-50% (det vil variere kontinuerlig selvsagt) av tilfellene er mennesker som kommer innomm (beste/olde)far/(beste/olde)mor/søster/bror/whoever mellom 0 og 2 ganger i året? Noen har pårørende som bor langt vekke og som gjerne kun legger turen innom om de alikevel skal den veien og blir i 5 minutter før de stikker av, gjerne etter å ha lagt fra seg en pose Twist. Andre har pårørende som bor 10 minutter unna og som kjører forbi hver eneste dag, men som uansett bare stikker innom i få minutter hver jul, til en og annen fødselsdag, eller kanskje bare ringer og spør kjapt "hvordan har X det?".
Nåvel. Verden er som den er og folk gjør, eller gjør ikke, som de vil. Poenget er dette:
Når pasienten omsider blir sengeliggende og nærmer seg terminalfasen (det er snakk om mennesker typisk mellom 80 og 100 år, med andre ord omkring der hvor man vanligvis dør) er det disse samme menneskene som de facto bestemmer hvilke tiltak som skal, eller ikke skal, iverksettes. Ofte (oftere og oftere per min erfaring) er det nå de velger å plutselig utvikle en samvittighet og for å bøte på sitt manglende nærvær over de siste 5, 10 eller 20 år så skal underbevissthetens nagende stemme salves ved å igangsette ethvert tenkelig og utenkelig tiltak for å holde pasienten i live for enhver pris. På dette tidspunkt lider denne selvsagt av alvorlig hjertesvikt, er mer eller mindre permanent sengeliggende, med de komplikasjoner det medfører (slimansamlig i lunger > serielungebetennelse, liggesår, urinveis- og andre infeksjoner, mye annet snacks) og er helt enkelt i ferd med å dø, selv om det kan ta en uke eller tre. Men neida, ikke ifølge pårørende. NÅ skal det plutselig iverksettes intravenøs væsketilførsel, heftige antibiotikakurer, sykehusinnleggelser i fleng og om kirurgene ikke setter ned foten får pasienten også innlagt en sonde i magesekken slik at mat kan tilføres direkte.
Resultat? Noen dagers ekstra "liv", kanskje noen uker max. Dager eller uker som tilbringes enten i like mye eller mer smerte enn før, eller kanskje neddopet nettopp på grunn av smerten. Ekstra tid tilbrakt som en menneskelig "plante" i en seng, uten annen bevissthet enn den smerten eller det ubehaget som måtte trenge gjennom skoddeheimen.
Et lite problem? På "mitt" sykehjem lå for litt siden 4 pasienter i denne situasjonen. Gjennomsnittlig har vi til enhver tid 2 eller så. I området? Kanskje 30-50. I landet? Mange.
Beklager OT, men siden vi allerede var inne på et nært beslektet tema og jeg ikke gadd å opprette en egen tråd så endte det opp her. Å konkludere har jeg ikke tid til, da jobben venter, men tanker omkring det som er min og mange andres hverdag kunne være interessant. Det er uansett ikke snakk om aktiv dødshjelp, men om å tilbakeholde behandling og (evt) mat/drikke. Dette som et alternativ til det jeg ser på som regelrett tortur.
For de som er tilhengere av aktiv dødshjelp kan jeg anbefale følgende, som jeg har praktisert i mange år. Et brev i lommeboken, som inneholder utførlige ønsker i forhold til hva som skal/bør iverksettes ifall plutselig sykdom eller ulykke skulle medføre koma, alvorlig hjerneskade eller lignende. Det er ingen garanti for noe som helst, men kan være til hjelp for de som må ta en besluttning (evt. LPer kan testamenteres til Lille Adam, c/o Høvdingen).
I forhold til en evt. demensdiagnose har jeg en annen og mer direkte strategi: en uke etter diagnosens fall vil min fastlege få opplyst at jeg ikke kan sove på grunn av angst og derfor behøver et glass valium el.l. Dette glasset vil så bli nytt sammen med en meget generøs dose av min aller beste Single Malt, til akkompagnement av hvilken enn musikk jeg måtte være mest forført av der og da. Selvgjort er velgjort.
Skål.