Ja selvfølgelig!
Er man ikke tilstede så er man ikke tilstede. Hvorfor i all verden skal en kvinne som har vært borte først 1 år...så jobbet litt...så vært borte 1 nytt år...kunne kreve samme lønns- og karriereutvikling som andre...andre som har vært tilstede, jobbet, bidratt, deltatt, lært, utviklet seg. Vil det da si at innsatsen til de som har jobbet og utviklet seg de årene ikke betyr noe? Skal ikke lønn- og karriereutvikling være resultat av innsats og bidrag?
Det er sikkert politisk høyst ukorrekt, men jeg mener faktisk at man ikke kan eller bør få i pose og sekk... Å velge å få barn vil også si at man velger bort noe....for en stund. Å ikke få barn medfører også konsekvenser, begge veier. Når det er sagt er jeg selvfølgelig for å legge forholdende til rette for foreldre (merk: ikke "mødre").
Vel nå var det faktisk sånn at jeg hadde jobbet såpass flere år enn han jeg nevnte, at selv med fratrekk for i alle fall de 2 første permisjonene så hadde jeg fremdeles mer annsienitet. Man får altså fratrekk for flere år enn de man er borte.
Og etter at jeg kom igjen og hadde jobbet en del år ble avstanden mellom oss større, ikke mindre.
Så kan man jo også spørre seg hvorfor ikke flere fedre tar mer av permisjonen, eller hvorfor ikke flere fedre tar på seg å jobbe redusert for å ha mer tid til å ta seg av ungene.
Er det bare kvinnene som forlanger å ha hele permisjonen selv? Er det alltid kvinnenes ide at det er de som skal jobbe redusert? Ofte er vel grunnen at mannen kanskje tjener litt mer, men den differansen vil jo bare øke om kvinnene alltid skal være den som skal måtte jobbe mindre.
Når det kommer til barnefordeling føler derimot ofte mannen seg tilsidesatt og urettferdig behandlet. Kanskje kan han motvirke dette ved å delta enda mer i det daglige. Selv om han taper litt økonomisk så har han igjen for det på andre måter.