Når jeg hadde forelesninger i musikkhistorie så åpnet læreren med å si at etter 1970-tallet hadde det ikke skjedd noe av interesse innen musikken.
Jeg fant uttalelsen ganske provoserende og uintelligent. Det han mente var at musikk ikke var "edel" før genren var sementert og gjennomanalysert av (statslønnede) teoretikere som kunne identifisere bærende elementer og skrive lærebøker om sentrale komponister innen genren.
I mine øyne er rap likeverdig med disco som igjen er likeverdig med 12-tonemusikk og dænsebænd og wiener-klassisismen. Tross alt er mye av den "høyverdige" klassiske musikken egentlig masseprodusert pop-musikk fra en annen epoke.
Jeg har ikke alltid tenkt slik.
Et kvalitetskriterium for meg er hvorvidt den gjør noe for folk.
Ikke fortsett med å tenke slik, knutinh. Gå tilbake til det gamle, hva det nå enn var. Greier du i tillegg å gi faen i alle de folka du har slik medynk med, så kan det kanskje bli noe. "Gjør noe for folk"? Gi dem en Grandiosa, da vel, hvis det er så viktig!
Tillegg: Jeg bør kanskje gjøre oppmerksom på en liten undertekst her. "Folk", dette honnørord i den dagsaktuelle politiske korrekthet, er det hæsligste som fins innen den politiske vokabular. Det er en mytisk størrelse som mang en faen har tatt i sin munn. "Volk" heter det på tysk. Det var en mytisk slogan som gjorde seg godt i retorikken som bl.a. vår venn Hitler og hans venner benyttet. Vi sitter på berget i vår uskyld, har kløver i håret og snakker om "folk". Jeg hater "folk", denne politiske avgrunn. Jeg trekker min pistol når jeg hører "folk" i den politiske diskurs. Ikke det at du tenkte slik, når du sa "folk", men jeg gjør. Men noe må vi jo ha å snakke om!
