Kanskje på tide å si noe om kilden i oppsettet mitt. Som jeg beskrev innledningsvis har Art Dudley skrevet metaforisk om hvordan de ulike komponentene ivaretar ulike funksjoner i et anlegg. Høyttalerne presenterer musikken, forsterkerne tolker den, så det gjenstår for å kilden fremlegge "informasjonen." En kilden, i mitt tilfelle en cd-spiller, har som funksjon å fore anlegget med informasjonen, som skal tolkes for så presenteres for lytteren.
Som jeg allerede har beskrevet så tok jeg utgangspunkt i Tannoy. Jeg skulle ha en noe innenfor Prestige serien. Jeg opplevde at gutta på Stereofil ivaretok min nysgjerrighet for å bli kjent med de ulike modellene på en forbildelig måte. Jeg fikk høre Sandringham, Glenair, Yorkminister, Westminister osv. Parallelt eide jeg Tannoy Eyris DC3, og var svært fornøyd med denne gitt det prisleie de lå innenfor. Så fikk jeg høre Kensington SE og jeg forstod at dette var den beste innenfor Prestige når jeg også tok hensyn til pris og romstørrelse på min stue. Så anlegget skulle basere seg på Kensington. Deretter kom jo interessen for Manley. At forforsterkeren ble Leben var bare ut i fra en vanvittig overbevisende demonstrasjon der den utgjorde hjertet i et demo-oppsett med Kensington og Manley Snapper. Men da det kom til valg av kilde var jeg mye i tvil og på søkern. Demo-oppsettet jeg nettopp nevnte var med en Audio Research CD-3 mk 1. Dette satt bra. I demonstrasjonen fikk jeg også høre oppsettet med en Boulder spiller til ca 200 høvdinger. Dette låt bedre men forskjellen var ikke mer enn subtil. Uansett, Boulder var hinsides mitt budsjett. Så jeg begynte å lete etter spillere. Snuste på McIntosh, Cary, MBL, AudioNote, men jeg glemte ikke det opprinnelige oppsettet med Audio Research. Hele oppsettet ble kjøpt nytt og jeg tenkte at jeg nå kanskje kunne få et godt kjøp på en Audio Research CD-3, da CD-5 akkurat hadde kommet på markedet. Og ganske riktig det poppet opp CD-3 spillere både her og der. Begrunnelsen nesten alle hadde var at de skulle oppgradere til CD-5 eller CD-7 - dette var en lojal gjeng.
Jeg må også si at jeg likte godt no-nonsense konseptet til Audio Research, her er det ingen ekstra funksjoner og ingen upsampling. Dette er en cd-spiller som er optimalisert utelukkende for å spille "redbook" på cd'ens egne premisser - 16bit 44 hz.
Leste selvfølgelig tester og anmeldelser som var gjort av spilleren. Så jeg oppdaget at det hadde kommet en mk 2 av CD-3. Det gis et inntrykk av at endringene fra mk 1 er så store at dette er grunnen til at man ikke finner en CD-4 i serien til Audio Research. CD-3 mk2 er den egentlige CD-4, men dette er ikke noe jeg egentlig vet men det gis et slikt inntrykk.
I HiFi+ leste jeg at Alan Sircom og Roy Gregory skrive om CD-3 mk2's sterke rytmiske og dynamiske egenskaper. Sircom skriver "This is one of the funkiest high-end CD players around (at least, the funkiest without a Naim badge at the front)." Jeg var solgt, denne måtte jeg høre. For er det noe jeg ønsket med anlegget så er det at det skal være funky 8)
Før jeg fikk Audio Research i hus fikk jeg også låne av Fred11 en Naim spiller. Og jeg kan bekrefte at Naim er funky, det er rått. Men jeg ønsket meg noe med mer informasjon også på stoffelighet og kropp.
Opplever Audio Research CD-3 mk2 som en velbalansert spiller; den er en no-nonsense spiller med mange gode kvaliteter uten at noen av dem stikker seg ut - foruten om PRaT som nok er bedre enn ved mange spillere. Dette er en funky informasjonsbearbeider 8)