Ja, filosofiske og samfunnsmessige betraktninger har måttet vike for navnekalling og oppkonstruerte beskyldninger, som er synd om enn helt i tidsånden for internettdebatt.
Å melde seg fullstendig ut av samfunnet synes som et ambisiøst prosjekt i en moderne verden hvor det meste av landjorden er bebodd og bygget ut med infrastruktur. Dog finnes det enkelte som langt på vei har klart det, som Sverre Nøkling fra filmen
Snøhulemannen, som har levd som eremitt i mer enn 30 år. Men det krever en del oppofrelse og dedikert innsats, og definitivt mer enn å sitte foran PCen og klage over at det ikke finnes et ferdigutfylt skjema som man kan signere med BankID.
Og det litt ironiske er jo at det er strukturene som det klages mest over som faktisk muliggjør en viss grad av utmelding i praksis. Den mest tidkrevende enkeltdelen av samfunnsdeltakelse er som regel jobb, som for de fleste av oss krever rundt 40 timer i uka av vår våketid. Men velferdstaten muliggjør basisinntekt og helsehjelp også uten jobb, som gjør at man kan redusere samfunnsdeltakelsen ganske mye om man faktisk ønsker det. Nøkling har vært helt åpen om at han ikke kunne levd sitt eremittliv uten stønad. Og man ser også at folk jobber mye mer når arbeidslivet ikke er regulert.
Ellers er det også flere eksempler på parallellsamfunn som i nokså stor stor grad lever isolert fra storsamfunnet og dets normer og regler, med tatere og sigøynere som kanskje det mest nærliggende eksempelet på våre breddegrader. Men når jeg ser dem sitte på Karl Johan med koppen i hånda, så slår det meg ikke som veldig åpenbart at utmeldingen fra storsamfunnet har gitt dem noe større rom for selvrealisering.
Og jeg har et inntrykk av at for mange "internettfrimenn" så er det klaginga i seg selv som er målet, snarere enn et middel i jakten på et liv fritt fra samfunnets tøyler.