Denne konserten hadde jeg grugledet meg til. Discipline er en svært viktig plate for meg, og Adrian Belew ble jeg ekstra glad i da KC spilte på konserthuset i 2003(ca?)Fantastisk scenepersonlighet og lydmaker. Tony Levin. Legende. Så var det de to andre. Carey kjente jeg lite til, en helt annen type enn Bruford, og sterkt bidragene til at dette var noe mye mer rocka enn KC. Det jeg gruet meg til var Vai. Sorry asså, så lenge han holdt seg til notearket funka det jo, bortsett fra to outros, men i de øyeblikkene han slapp seg løs og forlot Fripps harmoniske rammer ble det for meg helt uinteressant, sikkert motorisk imponerende, men ikke ett interessant toneløp eller én fascinerende lyd. Jeg kunne se at Belew kjeda seg på et punkt også. Også interessant å se ham tappe løp som Fripp spiller med fast grep om plekteret. Så var det sagt. 75 prosent fet konsert, når de spilte som et band, eller når Belew laget lyder, eller sang (76 år!) når Levin dundra ivei, 15 prosent kjedelig ( materialet fra Three of a perfect pair som nevnt over ) og 10 % showboat Steve, ikke noe for meg.




