Nå eier jeg ingen bolig og har derfor ikke noe boliglån, så det kan definitivt være ting jeg ikke forstår her, men...
Hvis jeg skulle kjøpt meg en bolig så ville jeg sett på den historiske renten, minus hele Covid-perioden, og begrenset meg til et lån jeg fremdeles kunne betjene ganske komfortabelt hvis renten steg til max-nivå + litt i forhold til de siste 25 år eller så. Såvidt jeg kan se etter litt kjapp googling ville det bety rundt 7% + litt, så jeg ville trolig gjort beregningen ut fra ~8%.
Er det helt på trynet og er det ikke slik man tenker når man tar opp et huslån?
Nei,det vanlige er, eller var i alle fall, å låne så mye man får lov til. Stort sett er det banken som er den begrensende faktor, viljen til å ta opp lån står det sjeldent på. Også rimelig sikker på at de fleste bare ser på hva det koster løpende, at lånerentene skulle mye oppover tror jeg knappest noen tenkte på - ikke så rart, siden de har vært fallende og lave i 10-15 år om man ser litt stort på det.
Så lenge penger var veldig billig så er det også fort gjort å ta på seg andre "faste" utgifter, det være seg fin bil, hytte, ferier, generell livsstilsinflajon og lignende og å måtte kutte noe slikt er ikke så morro. Hvor mange som har refinansiert boliglånet for å bruke det på ymse morro er det ingen som vet, men det er nok mange. Banken spør ikke hva pengene skal gå til og man kan uansett juge om den spør. Så lenge betalingsevnen er noenlunde grei og sikkerheten for lånet kurant så er det ikke bankens problem.
Av ymse grunner har boliger, spesielt i sentrale strøk, blitt dyre og det er en del av den norske mentaliteten at bolig er en sikker ting som kun kan gå opp i pris og noe man bør eie mest mulig av. Det er også et visst sosialt stigma ved å leie bolig, det å eie sitt eget krypinn er en ganske stor sosial markør. Det å leie er litt stusselig - mitt eget korte opphold i leiemarkedet bekreftet rent anekdotisk også dette.