For en "million år siden", da jeg var ung og "ubesudlet" av verdens ondskap søkte jeg en jobb i NRK som filmfotograf. Omtrent rett ut fra gymnasiet/videregående.
Var såvidt interesant for NRK at jeg ble innkalt til intervju, hyggelige tilbakemeldinger etter dette, og så var det bare å vente. Å vente, å vente å vente!
Fikk jo "aldri" svar.
Nå hadde det seg slik at min far hadde en fetter som jobbet i NRK, så da jeg hadde ventet "lenge nok" og hadde et annet tilbud, i en helt annen bransje,
så ringte jeg til ham med spørsmål om han visste noe om det var vanlig å måtte vente både "vinter og vår" på svar. Det han da svarte var en øyeåpner i
i forhold til "familiebedriften" NRK. Saken var den sa han at hvis avkom til folk i NRK var interessert i en jobb så drøyde prosessen i det "vide og brede".
tanken var den at tok det lang nok tid ville de fleste kvalifiserte søkerne ikke gidde å vente og fant seg noe annet. Så når tilbudene ble sendt ut var flertallet
av de kvalifisrte ikke lenger interessert i denne jobben. Dette i motsettning til det andre firmaet jeg søkte hos som umiddelbart svarte da jeg ringte for å få en oppdatering på prosessen med beskjed om at "han hadde ikke lov til å si noe" men de ventet bare på at ansettelsesrådet skulle ha møte, men som han også
sa: "Kvalifikasjonsmessig ligger du på toppen i bunken, så hvis jeg var deg ville jeg si nei takk til alle andre, men det har jeg ikke lov til å si!"