Jeg føler at vi rundt 2000 og 10-15 år fremover begynte å få høyttalere med mer eller mindre flat bassreflekstuning og høyere Q enn vi var vant til. Dette gjorde at vi hadde typisk plenty energi rundt 40Hz, og greit med energi fra 500 og opp, men mellom der kunne det være på den forsiktige siden. En slags approach til baffelstepkompensasjon som minnet litt om en "by ear"-approach.
Så fikk vi flere og flere innspillinger som hadde betydelig energi i 35-50Hz-området, men 80-160 var mindre representert, eventuelt var det representert men på grunn av den dypere bassen låt det ørevennlig uten at dette området var solid representert i avspillingskjeden. Dette fungerte veldig greit på disse "moderne" høyttalerne.
Men hva da med innspillingene fra 70-tallet? På mange av dem skjer det svært lite under 50Hz, og energien i 80-160 er langt viktigere enn den fra 60Hz og ned. Dette er ikke bare typisk for innspillingene men også for PA-systemene av tiden. Det var rundt omkring da L'Acoustic begynte å produsere de første line array rundt midten av 90-tallet at den typiske doble 18"-kassa tunet til 33Hz ble dominerende på markedet.
På hifi-siden hadde vi siden 60-tallet hatt Thiele og Small sin parametermodell for å designe kabinetter og tune dem riktig til den aktuelle driveren. Mange personer var involvert i prosessen med både å finne ut av kassetuning og å finne ut av elektromekaniske ekvivalenter. Interesserte kan lese mer om det her:
Men 60-90-tallet var dominert av såkalte standard alignments. De fleste av disse ga en myk avrulling som minnet om en driver i lukket kasse med relativt høy Q. Det fantes varianter som gikk dypere, men for å få solgt drivere var det også viktig for produsentene av drivere å tilby kasseforslag til sine drivere, og sørge for at de hadde en furnuftig praktisk applikasjon.
Dermed ble perioden fra 1960 til 1990 spesielt dominert av høyttalere som ikke gikk veldig dypt i bassen, og hadde såpass smooth avrulling den første oktaven at den nederste oktaven i en bassreflekskasse ble bare delvis brukbar. Dermed fikk vi et marked fullstendig dominert av produkter som ikke hadde betydelig dypbass, både i studio, hjemme i stua, og på konsertarenaen. Aktiv subwoofer var ikke noe folk flest hadde hørt om i 1980.
Så når vi tar innspillingene fra 70 og 80-tallet, og kombinerer dem med høyttalere laget etter 2000-2015-prinsipper (og vi er på ingen måte kvitt styggedommen i 2025) så ender vi med en type lyd som minner om høyttalere med defekte bassdrivere. Det er ikke et spørsmål om mengde bass, men om mengde bass ved hvert enkelt område i bassen. Jeg tror blant andre
@Sevald kan skrive under på hvordan tuning av spesifikke deler av bassområdet er avgjørende for å få disse eldre innspillingene til å låte slik de skal.
Dette er et klassisk eksempel på at "eksperter" snakker disse innspillingene nord og ned, mens folk som hører dem på et veldig godt tunet oppsett kan nyte de samme innspillingene til fulle, og med stor sannsynlighet ikke helt ulikt slik artistene hørte seg selv i studio for flere tiår siden.
Ser kanskje noen små detaljer jeg ville pirket på om man skulle tat'n helt ut, men har brukt opp den lille IQ kvota jeg fikk tildelt og går tilbake til forbruk- og estetikkdelen av hobbyen.
