Ovenfor skrev jeg:
«Vi har alltid visst om rom-i-rom-effekten med konvolusjon av to separate romresponser som kan gi overdreven eller forvrengt etterklang (dobbelreverberasjon)».
Deri ligger poenget.
Hvordan fjerner man det ene rommet for å unngå rom-i-rom-effekten?
Olson forskning inkluderte tørre opptak fra ekkofritt rom og han tegnet i tillegg opp et ideal med et ekkofritt lytterom. I begge tilfeller er det ene rommet tatt ut av likningen.
Jeg skjønner kanskje ikke helt hvor du egentlig vil. De er klart at Olson gjorde mye viktig pionerarbeid, både i forhold til å stille hypoteser og forsøke å forkaste eller verifisere disse.
Dette med ekkofrie rom på ett av stadiene (opptak eller avspilling) er veldig logiske startpunkter for å få innsikt i hva som gir opplevd (og målt) høy troverdighet.
Så kommer vi til neste steg hvor vi må inngå kompromisser for at det skal kunne lages musikk som kan avspilles i forskjellige situasjoner. I tilfeller hvor man feks hører på akustisk musikk i et kirkerom, så er det naturlig at man ønsker en del av denne romklangen inn i innspillingen. Til dels kan man si at det er en del av den utøvende kunsten - å spille musikken tilpasset de akustiske omgivelsene - slik at dette blir en god og kanskje unik opplevelse for tilhørerne. I andre tilfeller forsøket man å skape en illusjon, feks DSOTM, hvor man jobber aktivt med kunstig klang, plassering av lydkilder i lydbildet osv. Fra et teoretisk perspektiv kan/bør man da i stor grad fjerne lytterommet fra opplevelsen for å gjøre den troverdig. Utfordringen er at dersom musikerne skal lage innspillinger som tar med 100% av påvirkningen av innspillingsrommet, så vil dette fungere veldig dårlig i en situasjon hvor rommet man lytter i ikke er tilstrekkelig dempet.
Den andre ekstremen blir «null opptaksrom», som da blir kunstnerisk fattig i mange tilfeller, og som blir «ballong i ekkofritt rom» når det spilles av over høretelefoner.
Hvis jeg satt bak spakene i studio og hadde som oppgave å fange musikerens intensjon, så ville jeg da måtte inngå et kompromiss, dersom resultatet skulle blir tilstrekkelig bra både på hodetelefoner, i en bil og i et godt lytterom.
I realiteten er nok storparten av musikken innspilt, mikset og mastrert i den klare bevissthet at man oftest vil får noe farging og etterklang tilført av lytterommet, samtidig som man ønsker å ta med musikerens klanglige ideal, som gjerne inneholder en del klang fra opptaksrommet eller som på annet vis er lagt til for å skape ønsket uttrykk.
Da kan man muligens tenke seg at startpunktet for et lytterom til privat nytelse av musikk i noen grad bør ha en etterklang og et rombidrag i bassområdet som gir et «gjennomsnitt» av forbrukermassen. Dette blir i praksis veldig vanskelig i bassområdet, da det fleste rom gir en veldig ujevn heving under schrøder. Da blir DSP under Schrøder et naturlig valg. Hvis man over Schrøder har god kontroll på første refleksjoner og jevn etterklangstid så bør man være godt over halvveis til mål.
Så kan man kanskje bevege seg tilbake til trådstarter sin tråd-tittel hvor man kanskje kan eller bør ta seg en frihet til å utforme det siste bidraget fra rommet for å skape det lydbildet som lager en best mulig illusjon og mest musikalsk glede. En troverdig illusjon.
Det som har skjedd etter Olson er blant annet at en gjennomsnittlig hifi-interessert i dag har tilgang på både måling av lyd og prosessering av et lydsignal som var utenkelig på Olsons tid. Det hadde vært interessant å fått høre hans betraktninger i dag, hvis han hadde fått med seg hele denne reisen.
