Oj! Helt plutselig dukket manus til den andre hjemme-hos artikkelen fra Fidelity opp da jeg holdt på å rydde i mailene mine. Så, her er´n:
Nye tider.
Fidelity besøker Kim.
Igjen.
Noe av det fineste jeg vet, er å dele interesse med noen som er like glødende opptatt av sakene som jeg er. Å møte mennesker som brenner for noe, gir både intensitet og farge til opplevelsene. Entusiasme smitter, som kjent.
Trond Torgnesskar
En oppfølger
..Og sånne opplevelser trengs når verden er på vranga. Jeg trengte en dose, så jeg la turen til vestsiden av hovedstaden.
En av de største entusiastene jeg kjenner, har flyttet. Og selv om Fidelity har rapportert fra hans ytterst smakfulle hjem før, var det tid for en gjenvisitt. Det har skjedd så mye i dette lytterommet at det både er snakk om et nytt oppsett og et nytt hus siden sist. Så da er jo ikke lytterommet det samme heller. Sånt har jo litt å si for det meste.
Dermed var det tid for en «Hjemme hos»-oppfølger.
Så da bar det opp alle trappene til den store terrasseleiligheten. Det er såpass mange av dem at kombinasjonen utrent noenogfemtiåring, nevnte trapper og dårlig tid nok avkrever Ventolin, selv om jeg ikke har astma. Men det hjalp å bli møtt i døra av husets glade terrier Solo, som er minst like entusiastisk som sin herre. Særlig når det ringer på.
Husets og hundens herre er en virkelig musikkelsker. Det er det som finnes i rillene eller på filene som teller. For selv om avspillingsutstyret både er eklektisk, kompromissløst gjennomført og har ganske ekstreme kvaliteter, er det bare et verktøy for å oppnå de store musikkopplevelsene.
Dem har det nok vært noen av oppigjennom, etter den rikholdige musikksamlingen å dømme. Å besøke Kim er et lite eventyr, fordi det alltid dukker opp masse musikk jeg ikke har vært borti før i det hele tatt, eller nærmest har glemt og ikke har lyttet til på minst et tiår. Josh White. Elvis. Zaz.
Callas. Alissia Benveniste. Et liveopptak med Miles eller Zappa. Ta en titt på veggen bak dagens hovedperson, så ser du hva Zappa betyr her i huset.
Å botanisere litt i Kims rikholdige samling er en fest i seg selv når du er sånn skrudd sammen at pulsen går opp ved synet av en plate du gjerne skulle ha hørt. Og det blir ikke mindre av festfølelsen når platen eller fila settes på heller.
Apropos rikholdig; når det kommer til fysiske format, har nok samlingen blitt litt mindre og mer plasseringsvennlig i det siste. Musikkhverdagen i dette huset har blitt mer digital. Men se, det skal vi komme tilbake til.
Kim forteller at musikkinteressen har vært der hele tiden. Forelsdrene spilte endel, som han sier. Den aller første musikkopplevelsen han faktisk husker, sto Jussi Bjørling for. Da er mye allerede staket ut, våger jeg å påstå.
Som i de fleste møblerte hjem på den tiden sto det etterhvert et apparat eller flere fra Tandberg i stua, men Kim spilte «Apache» av The Shadows på en 2x2w Philips-forsterker. Den platen har han enda. Et sikkert tegn på en dedikert musikkelsker. De platene som betyr mye, blir aldri solgt.
Ellers var nærmest selvsagt Beatles´»Revolver» et veiskille. Som for de fleste med musikksmaken på stell den gangen.
Det ble jo oppgradert litt på hardware-siden også. Kim har vært med så lenge at han har hatt mye, men det mest minneverdige i følge ham selv var et komplett Quad- oppsett med rør pre/power 22/202, de evige klassikerne ESL 57 og en Thorens TD 124 med SME.
En Conrad Johnson Premier 8 med et par Klipsch Belle funket visst også over all forventning. Jeg har ikke problemer med å forstå det, akkurat.
Ambisiøs platesamling. Nå i skyen.
Det er jo et populært munnhell blant folk med ambisiøse platesamlinger at det bare finnes to typer musikk. God og dårlig. Det er ikke mange som levendegjør akkurat det like sterkt som Kim.
Når temaet «sterke musikkopplevelser» kommer opp, nevner han Kraftwerk, Callas, Cleveland-kvartetten som spiller Beethoven, Zappa live i Helsinki, Wagners «Tannhauser», og igjen, Beatles. Selvfølgelig.
«Det gir meg ikke noe å samle på plater som sådan» sier han. Men han må likevel vite at musikken er tilgjengelig. Selv om han ikke har tid til å spille alt.
En vinylplate kan faktisk selges, fila er likevel mulig å spille av. For en tid siden solgte han en ikke helt ubetydelig prog-samling jeg kjenner flere som ville gitt en nyre for.
For en musikkelsker med hamster-gen, kan det jo være en frustrerende historie, men han angret ikke, sier han. Da snakker vi nok et veiskille, skulle jeg mene. Både teknologisk og mentalt. Ikke minst krever det et fordomsfritt og åpent sinn å komme dit.
Nå er strømmetjenestene mye brukt, og særlig etter at den siste anskaffelsen kom i hus, en streamer fra aller øverst i Lumins produkthierarki. Og for like godt å slippe katta ut av sekken først som sist; jeg forstår det veldig godt.
Ikke bare låter det strålende, men å ha tilgang til «alt» i denne kvaliteten, gir muligheter det er vanskelig å ikke bli helt svimmel av.
Et rom for alt
I det relativt store lyse rommet dagens vert bruker som lytterom, finnes det en hel del legendarisk utstyr, for å si det sånn. En deilig miks av vintage, super-highend, audiofile accessoarer med genial kvalitet og sterk håndverksprofil, det ypperste av 2017-teknologi og enkelte ting så eksotisk at de færreste har opplevd det før.
Den analoge kilden er en Garrard 301 fra slutten av femtitallet, montert i et førtifem-kilos skiferplint, samt et armtårn i kirkeklokkebronse. Smak litt på den. Dette er vintage-målsøm så det holder.
Både plintet, bronsetårnet og tolvtommers-armen kommer fra Bertoncello, en italiensk mellomhjulsguru med ganske avsindig kontroll på det han driver med. Det er nesten litt selvforklarende. Man må komme fra italia for å bruke kirkeklokkebronse i en platespiller.
Ytterst i tolvtommeren er det dansk alt sammen. Ortofon SPU Meister Silver, SPU Royal Jubileum og SPU Mono. Det er liksom ingen grunn til ikke å ta´n helt ut, tydeligvis..
Den digitale siden av gjerdet består av nevnte Lumins toppstreamer U1, Bricastis M1 SE Dac og en Transparent Reference SPDIF digitalkabel. Alt fores med Tidal Hifi eller en spesialbygget NAS med 6 tb harddisk som inneholder 9000 rippede CD´er og en god del HiRez og DSD.
Da har man jo litt å ta av.
Det aller meste, egentlig.
Forforsterkeren er den til forforsterker å være ganske monumentale McIntosh C1000T med innebygget RIAA-trinn. Den leker med hele 8 Siemens/Halske ECC 83 NOS-rør. Effektsiden av det hele er heller ikke noe du risikerer å komme over i mange hjem. McIntosh´ nesten fryktinngydende 2kw på selvforklarende 2x2000w. Tre kabinetter pr. side og blå effektmetre på størrelse med en gammel reise-tv. Da er det ikke stor risiko for åndenød uansett hva du kobler til av høyttalere. I dette tilfellet er det Magico V3, og det skulle vise seg å være en utrolig vellykket kombinasjon.
Dette er en eldre og ikke stratosfærisk dyr Magico, produsert i perioden 2007-12. Men det er jammen det beste jeg til dags dato har hørt derfra. I alle fall i dette oppsettet.
Det hele er kablet sammen med sølvkabler fra Oblivion, og det brukes hele tre nettfiltre fra samme produsent. Det er lagt egne 20A-kurser til effektsiden og 16A til kilder/front end.
Selv om endel av denne utstyrslista teller ganske digre beist, særlig når det kommer til forsterkere, er det hele veldig nedtonet på et vis. Det glir liksom inn i det ellers sobre, funksjonelle rommet uten å skrike mye på oppmerksomhet, egentlig. Å få til det er i grunnen litt av en bragd, men smakfull innredning, en hel del plater og stilsikker kunst på veggene kan jo trekke oppmerksomheten bort fra hva hva som helst for undertegnede, så jeg ser ikke helt bort fra at noe ligger akkurat der.
Det er i det hele tatt en veldig innbydende «retreat» Kim råder over. Rommet er akkurat passe dempet, anlegget av en annen verden, musikken kan nåes uten mye anstrengelse og teller enorme mengder fonogrammer, kaffen er riktig god og «lytteassistenten» Solo hygger seg visst han også. Når det ikke spilles for høyt, selvfølgelig. Da begynner han nemlig å ule.
Låter´e, eller?
Så hvordan låter´e da?
Det låter voldsomt bra. Og det er en grunn til at jeg bruker akkurat det ordet. Lydbildet er enormt stort, og høyttalernes plassering er slett ikke noe man enser som lytter. Du merker at det er hinsides med krefter her, men i motsetning til så å si alle gigantiske sluttrinn jeg har hørt, greier McIntosh kw 2000 å gjengi med en lettbent eleganse, en detaljeringsgrad og lettpustethet som låter mye nærere en single-ended rørforsterker uten tilbakekobling enn jeg noensinne trodde jeg skulle oppleve fra noe som har transistorer i signalveien. Særlig nor monsteret har to tusen watt å øse av. Samtidig var det brutalt med krefter her, og det aner man jo definitivt når det går litt hardt for seg, men elegansen er der likevel hele tiden. Det låter mykere og friere oppover enn på det aller meste jeg har hørt, og i en så drøy overkill-konstruksjon av et prestisjeprodukt sier det seg selv at det ikke er tatt snarveier. Dette forsterkersettet er bygget for å vise hva som er mulig å få til hos McIntosh, ikke for å møte et prispunkt. Gudene skal vite at det høres.
Det betyr selvfølgelig at det slagget man konfronteres med når lyden frembringes av enklere utstyr, i form av forvrengningskomponenter og artifakter som ikke egentlig har noe i lydbildet å gjøre, ikke gjør seg gjeldende her.
Jeg pleier ofte å si at lyd i virkeligheten, i alle fall så lenge det ikke er snakk om primalskrik, angstrock og dødsmetall, er mye mykere og samtidig luftigere enn man som regel opplever det over et anlegg. Huggorm er nemlig ikke det samme som oppløsning. Det er vreng, og hører som sådan fanden til.
Her er det at det eklektiske , eksotiske oppsettet til Kim setter skapet ettertrykkelig på plass. Lyden er luftig, pulserende, fargerik og organisk, levende og ekte. Den låter både friere, luftigere, renere og samtidig mer avslappet enn det aller, aller meste jeg har hørt.
Det låter virkelig. Som i ekte, troverdig og levende. Komforten i lyttesofaen og den nærmest arrogant selvfølgelige ektheten i lyden gav meg enslags audiofil lounge-opplevelse, som om lyden kjælte for sansene og var maktfullt og udiskutabelt til stede på en gang.
Det er både veldig fascinerende og vanedannende. Det spiller så ekstremt avslappet og naturlig at det nesten krever en halvtime med lyttetilvenning fordi det er ulikt det meste annet, men samtidig har det kraftressurser nok til en helt avsindig kontroll. Anlegget redefinerer nærmest begrepet, faktisk. Men det er en veloppdragen, selvfølgelig form for udiskutabel kontroll, ikke en bølle som tar nakkegrep til enhver tid, om du forstår hva jeg mener. Kreftene og dreiemomentet er aldri insisterende og dermed aldri i veien. Det er rett og slett ekstremt imponerende. Men når kreftene trengs, er de der på brøkdelen av et millisekund. Her er det ingen hester som skal sales først.
Og du, om du hever et øyenbryn og synes jeg bruker «ekstremt» litt vel ofte her, vel, så kan det forklares med at dette anlegget netopp er..eh..ekstremt.
Det låter rent, men aldri antiseptisk, avslappet, men uhyre dynamisk og kraftfullt, elegant, men med brutal kapasitet, luftig og gjennomsiktig, men ikke kaldt.
Det er synd slik perfeksjon kommer med en prislapp som vil gi enhver sentalbanksjef, også hun som bor her i huset, timelange svimmelhetsanfall.
Ella Fitzgerald er mer kontant tilstede og mer innsmigrende enn noen gang. Hun og Armstrong i mono gav meg en voldsom følelse av tidsmaskin, og hadde mer substans enn jeg kan huske å ha hørt før. Mono is the new loud, folkens.
De var i rommet. Synd de gikk etter fire minutter og tretten sekunder! Men så kan de alltids hentes tilbake igjen. Det er jo det som er greia med et anlegg av udiskutabel klasse.
Elvis Costello, Hiromi, Presley, Van Morrison, Bach, Beethoven, Randy Newman eller Monteverdi, det spilte voldsomt sammenhengende, naturlig, avslappet og overbevisende. Og det gjorde det enten vi lyttet til en riooet CD, en fil fra en strømmetjeneste eller vinyl.
Selv om jeg følte at jeg foretrakk vinylen, var det nok mer en ryggmargsrefleks enn det var realiteter. Tilsynelatende. Men ved direkte sammenlikning følte jeg nok at vinylen hadde en måte å dimensjonere og plassere på som digitalt manglet. Det er ikke snakk om mye, men jeg kunne likevel ha sverget på at det var der,
Så ble jeg kalt tilbake på en visitt til, fordi streameren fra Lumin endelig var på plass og oppe og spilte.
I disse strømmetider er det jo et interessant spørsmål hva denne strømmeboksen kan bidra med lydmessig, så når eieren selv meldte om forbedringer, var det bare å ta en tur.
Ny boks. Og ny tidsregning..?
En ny boks i oppsettet, en elegant, matt anodisert boks fra Lumin, gav helt udiskutable og egentlig ganske overraskende forbedringer. For nor man lytter til et oppsett som virkelig imponerer, melder ofte spørsmålet seg. «Kan noe virkelig bli bedre»? Det ubehagelige svaret er at «det kan det alltid». Uansett. Vi snakker kanskje ikke voldsomme fremskritt, men på dette nivået er alle forbedringer viktige. «Alle bekker små» og alt det der…
Det aller mest forbløffende var at lyden virket friskere, litt mer alert. ørsmå kontraster ble tydeligere, det var et hakk mer driv å spore, og rytme og trøkk var litt mer aksentuert. Det gjorde at det var enda litt mer iver, entusiasme og driv i tingene. Vi snakker ikke mye, men heller ikke til å unngå. Når du opplever sånne forskjeller, og måten musikken nå gjengis får satt seg i sanseapparatet ditt, er det nok ingen vei tilbake. Det var mer umiddelbart, med tidvis enda klarere klangfarger, og ikke minst bedre på det hard-core-audiofilmiljøet kaller «harmonics»
Dette er med ganske klar margin det aller beste jeg har hørt av strømming noensinne, og i oppsettet til Kim låter jaggu digitalfiler så forbanna uforskammet analogt at det var sjokkerende.
En gang før har jeg lyttet til digitallyd som virkelig utfordrer og på flere parametere overgår analogt. Det var kanskje ikke helt overraskende snakk om den samme dac´en som står i dette anlegget, men da parret med det mest kostbare drevet til CEC. Her er vi nok på samme nivå, og det til en klart gunstigere pris. For i forhold til alt det overprisede skrammelet man ofte konfronteres med, er en investering i en overlegent god streamer ikke vanskelig å forsvare.
For der satt vi, da.
To ihuga vinylfantaster som når som helst er villige til å overbevise nærmest hvem som helst om at vinyl er det fremste mediet du kan bruke. Så lenge du ikke eier en Studer og har hylla full av mastertape.
Men så må vi plutselig «se i ørene» at strømming og digitalt faktisk har det i seg å låte overlegent det meste. Så lenge det gjøres riktig. Som her.
Det er jaggu noe til veiskille.
Takk for besøket, Kim. Det har vært en fornøyelse.
.
Informert dialog er et godt uttrykk.
.
Siden du spør. Er enig i det (det meste) du skriver. Eierglede er for meg viktig - og det er et begrep (som du også skriver) det er noe vanskelig å beskrive og sette konkrete ord på hva innbefatter.
Flott tråd og inspirerende lesning.
Eiergleden er absolutt en faktor, for min egen del både for nye, spennende, komponenter, men også
