Kunne ikke skrevet det bedre selv. Det finnes alltid unntak som bekrefter regelen. Deg jeg vil til livs er at slike organisasjoner som "Norsk Fotballforbund" og "Kulturrådet" faktisk ønsker bedring, men aner ikke hvordan man skal få det til.
I utforbakke på to rosa hjul
- Trådstarter TrompeteN
- Startdato
Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning
-
Et langt lerret å bleke og som trolig innbefatter reale (og urealistiske) endringer i mange andre samfunnsbetingede situasjoner. Potensielt gode musikere (en gang der fremme) havner i "Idol" fella og tilsvarende, er jo mye coolere enn å sitte hjemme og tute på klarinetten for å bli god osv.) Lettvinte døgnfluer populariseres og ikke minst tiljubles på en måte som ikke var mulig da vi vokste opp, og klart dette lokker mer ennå legge ned en mengde arbeide i noe som ikke kaster av seg noe særlig hverken på den ene eller andre måten. Når du leser hva kyllingbrødrene TJENER på greia - pluss tusener av hylende jentefans - så er det enkelt å forstå hvorfor ting er som de er.
Tunge, arbeidskrevende kulturelle verdier er snart marginalisert og definitivt ikke spesielt populært blant den oppvoksende generasjon. Nå skal ting skje fort, enda raskere helst, og gi "Instant payoff" på alle måter. Genuin arbeidsopparbeidet kunnskap for livet er ikke hot akkurat nå.
Foppall har jeg ikke en dritt greie på så der skal jeg ti stille. Selv om pengene der også rår i langt større grad enn før. Og klubbtilhørighet? Nah... who cares.
Som ekte Vålerengagutt gjennom et helt liv så synes jeg selvsagt at det er trist, men det er lite man kan gjøre som uengasjert bystander. Ishockey er heldigvis noe bedre i så måte, enn så lenge. Det er jo ikke særlig med penger her til lands i den idretten, men håpet om NHL driver jo mange. Og det er OK nok.
- Ble medlem
- 18.02.2009
- Innlegg
- 24.590
- Antall liker
- 15.155
- Sted
- Kopervik og Bergen
- Torget vurderinger
- 1
Det har vært slik i mange år nå at suksess skal komme raskt og uten motstand. I mitt opprinnelige yrke (journaliststanden) har det vært veldig tydelig for forelesere på utdanningsinstitusjonene en god stund at det å jobbe seg opp fra lokalaviser og nærradio via regionalmedier og så til riksmedier er uinteressant. Ikke pokker om de skal slite et par år i Hardanger Folkeblad eller Romerrikes Blad før de får jobben som setter dem på kjendiskartet.
Det samme har gjeldt i musikken i endel år, og vi kommer nok aldri bort fra at teknologiens lave brukerterskel i dag gjør at det fortsatt kommer til å være slik. Men ikke nødvendigvis like "enkelt" som Idol-filosofien, som ser ut til å ha smittet store deler av de som har aspirasjoner innen musikk i dag. Men det finnes da også de ungdommene som skjønner at noen må skape dette fra bunnen av. Jeg vet jeg ofte refererer til baluba junior, men han er nok mer gjennomsnittlig enn det mange forventer at en baluba skal være. Jeg gjør ytterst lite for å påvirke ham, han kommer til meg når han trenger råd og tips fra gamlingen. Og blant hans venner (storparten er nok jocks) er de alle brennende opptatt av musikk, og de gjennomsøker genre i perioder. Blir kjent med hele spekteret, rett og slett. Jeg vet at også en annen pappa (og mamma) har proffbakgrunn, men jeg tror at i likhet med meg lar de barna utvikle seg ut fra egen interesse. Ingen vits i å stresse med det, vi har både kule og smarte barn. Men det jeg også ser det er at ingen i hans miljø tenker i retning av Idol eller The Voice, de jobber med musikken selv på pc-en og noen av vennene hans har leid seg studiolokaler. Enkle oppsett med USB-mikrofoner på gutterommet er ikke uvanlig. Jeg har tro på framtidens unge voksne, faktisk tror jeg at de er/blir bedre enn de som har dominert grunnen de siste årene.Takker for reflekterte innlegg begge to.
Min løsning på problemet er like enkel som den er vanskelig.
Det handler om å stimulere interesse, skape sosiale miljøer hvor unge trives, stimulere nysjerrigheten og fokusere på gleden i det å gjøre og sette pris på de små mestringene.
Samtidig trenger man mentorer som har et faglig overblikk kan ta tak i de store tingene som hindrer stagnering.
Bredden må med.
Har kompiser som er trenere for fotballagene for barna sine. Jeg synes eksempelvis det er for mye fokus på å vinne kamper helt fra 6 års alderen. Fokuset ligger på å vinne er samtidig det som skaper mestring. I stedet burde fokus ligge på håndtverket og gleden av små detaljer. Statistikk fra for eksempel NHL viser at de er overvekt av spillere som er født tidlig på året. Det betyr at man har forskjellsbehandlet fra tidlig alder de som er best i ung alder i stedet for fokus på langsiktig utvikling av hele laget. Jeg har luftet disse ideene til fotballmiljøet, men kommer ikke gjennom.
Jeg tror det er en mangel på kultur og kunnskap på hvordan man gjør dette. Mye av problemet er at vitenskapen ikke er til stor hjelp til å forstå hvordan man skal trigge stimuleringen og dermed kommer de kloke og erfarene menneskene til kort i diskusjon med "næringslivpappaene".
Kommer innom musikk litt seinere.Åpningen av nye Valle Hovin
Vålenga har endelig fått egen hjemmebane. Var på åpningskamp i dag.
Synes Vålenga på papiret virker å tenke mye bra helt fra breddeidretten, de har bygget inn en videregående skole inn i stadionanlegget. Perfekt for kompetanseoverføring på sikt.
Kan bli interessant på lang sikt. På kort sikt må elitelaget først berge plassen i eliten.
Moro med nye stadion var det. Fullt hus og feststemning.
Musikktalenter finnes det mange av i Norge, men hva skjer med de på veien?
Her er det mange faktorer. Denne viktigste tror jeg er at nordmenn generelt ikke vet hva en profesjonell musiker er og hva den driver med. Mellom popstjernelivet til AHA og solistlivet til Andsnes er det rimelig blankt. Hva man kan bruke en profesjonell musiker til og ligger det noen som helst verdiskapning i det utover musikeren det som går tilbake til musikeren? Det verste er at musikkmiljøet selv virker litt i tvil.
Vet du hva en profesjonell musiker driver med kanskje?
Hvis ingen vet hvor målet er, hvorfor skal unge ressurssterke velge å bruke livet sitt på musikk?
Når det gjelder selve musikkinteressen tror jeg det gjelder det samme her som i idretten. Det for mye fokus på målet og for lite på det å dyrke veien mot målet.
Idol og alle disse konkurransene bidrar ikke akkurat veldig til dette. Hvorfor er det ingen som sier det ikke går an å kun leve av å synge bra? Det er ikke sånn man blir stjerne.
I lokalmiljøene har man tenkt at man må lage gode øvingslokaler for band så ungdommen lettere spiller i band. Det man ikke har tenkt på er at ungdommene vil ikke ha hjelp. De vil klare seg selv. Band er ofte et opprør mot et eller annet. De vil lage musikken sjæl og ha minst mulig hjelp og innblanding fra voksne.
Det har aldri vært så mange gode øvingslokaler i Norge som i dag, men samtidig har det aldri vært færre band.
I den kommunale undervisningen har jeg inntrykk av at snillismen vært dominerende. Man er redd for at sitt eget fag er så svakt at man i stedet for pushe ungene til å oppleve gleden av musikk i stedet har fokusert på at undervisningen skal være 100% lystbetont. Ungene er ikke dumme og det blir raskt uinteressant.
Heldigvis har vi hatt mye innvandring og disse kommer fra kulturer der man alltid har visst hva musikk er og hvor målet er. Dette virker å smitte over på nordmenn også, så musikknorge halter videre.Per Joar Hansen har vært på tur for å finne ut av hva vi gjør galt.
http://https://www.aftenposten.no/100Sport/fotball/Per-Joar-Hansen-reiste-ut-for-a-finne-ut-hva-Fotball-Norge-gjor-galt-Na-slar-han-full-alarm-3334b.html
I snillismens og "alle skal med" versjonen av Norge vil en slik omveltning bli vanskelig, enn si umulig - det ville i så fall tatt lang tid. Se på skolereformen(e).
Hvem har vel ikke guttedagenes brutale selekteringsprosesser fortsatt i minne, på løkka, to gutter som representerte hver sin side av midtstreken, og som valgte spillere annenhver gang helt til de helt håpløse sto igjen til slutt og noen ganger ikke fikk være med en gang.... Kanskje like bra, for de som ikke var attraktive var gjerne nerder med andre interesser egentlig... Vi hadde tre-fire slike i flokken vår som telte 14-15. jeg har god kontakt med alle sammen i dag og felles for "de utstøtte" er at deres manglende ball/fotferdigheter den gang kun overgås av deres totalt manglende interesse for fotball i dag! Men de er drita gode på andre ting i livet.
"Alle skal med" eksisterte ikke i den settingen. Brutalt, ja - men effektivt. Var du en kløne så visste alle det og du måtte godta "keeper duty" eller aller nådigst spille bekk. Og dreit du deg ut så var det grov kjeft å få tvert! Gad vite hvordan dette bildet ser ut i dag, om gatas justis regjerer i samme grad. Jeg håper det, men er ikke sikker på om det er sånn. Kanskje det går i bekymringsmeldinger fra skolen, til de flinkes foreldre - om at barnet deres ikke er inkluderende nok..
Men er skolen noe trygt sted, sånn automatisk? Vi hadde en jævel av en gymlærer på barneskolen, der nyttet det ikke å sluntre unna, da var straffeutmålingen nådeløs i form av drittjobber. Han fikk resultater, og rekrutterte for både fotball- og hockeylagene. Dessverre viste det seg at han "rekrutterte" litt til seg selv også, på hjemmefronten - både gutter og jenter, noe som kom frem mange år senere. Så det var tøffe tider den gangen, vi som ikke var i stallen måtte kjøpe godterier for egne penger...
Trur nok det framleis er fotballadel som fordeler status. Og trøystande ord frå læraren har nok berre avgrensa effekt.
Eg brukar å seie:
I vår kommune er det mange som har tent pengar på hobbyen sin. Mange har gjerne tent litt på musikk. Det er endåtil dei som har tent litt på hifi. Men så langt har ingen tent noko på fotball.
Jeg er for tankegangen at "alle skal med" fordi jeg oppfatter problemet er at man ikke gidder å hjelpe de som ikke har kommet ut at startblokka på egenhånd. Det krever mye mindre av en trener å trene de som har "skjønt" poenget. De som ikke har lært å stokke beina blir tapere istedet for å få konkrete råd og arbeidsoppgaver. På den måten eksluderer man masse av talent som kunne blomstre bare de hadde fått litt veiledning over noen år.I snillismens og "alle skal med" versjonen av Norge vil en slik omveltning bli vanskelig, enn si umulig - det ville i så fall tatt lang tid. Se på skolereformen(e).
Hvem har vel ikke guttedagenes brutale selekteringsprosesser fortsatt i minne, på løkka, to gutter som representerte hver sin side av midtstreken, og som valgte spillere annenhver gang helt til de helt håpløse sto igjen til slutt og noen ganger ikke fikk være med en gang.... Kanskje like bra, for de som ikke var attraktive var gjerne nerder med andre interesser egentlig... Vi hadde tre-fire slike i flokken vår som telte 14-15. jeg har god kontakt med alle sammen i dag og felles for "de utstøtte" er at deres manglende ball/fotferdigheter den gang kun overgås av deres totalt manglende interesse for fotball i dag! Men de er drita gode på andre ting i livet.
"Alle skal med" eksisterte ikke i den settingen. Brutalt, ja - men effektivt. Var du en kløne så visste alle det og du måtte godta "keeper duty" eller aller nådigst spille bekk. Og dreit du deg ut så var det grov kjeft å få tvert! Gad vite hvordan dette bildet ser ut i dag, om gatas justis regjerer i samme grad. Jeg håper det, men er ikke sikker på om det er sånn. Kanskje det går i bekymringsmeldinger fra skolen, til de flinkes foreldre - om at barnet deres ikke er inkluderende nok..
Men er skolen noe trygt sted, sånn automatisk? Vi hadde en jævel av en gymlærer på barneskolen, der nyttet det ikke å sluntre unna, da var straffeutmålingen nådeløs i form av drittjobber. Han fikk resultater, og rekrutterte for både fotball- og hockeylagene. Dessverre viste det seg at han "rekrutterte" litt til seg selv også, på hjemmefronten - både gutter og jenter, noe som kom frem mange år senere. Så det var tøffe tider den gangen, vi som ikke var i stallen måtte kjøpe godterier for egne penger...
Motivasjon og vilje er vel noe av det viktigste faktorene for å bli god, men dette henger mye sammen med det sosiale. Ved å eksludere bryter man kanskje opp kameratgjenger.
Snillisme tror jeg det er alt for mye av sammen med inkompetente trenere. Det sys puter under armene på ikke bare de som ikke er gode, men først og fremst de som er gode.
God pedagogikk er å kunne gi utviklende oppgaver etter hver og ens behov slik at de har utvikling, så lenge de har utvikling vet ingen hvor det kan stoppe hvis drivkraften er stor nok. En god barnetrener som det skisseres fra Per Joars innlegg har disse egenskapene. Ingen putesying, men et godt individuelt opplegg.
Se bare på sykkel som er en av verdens vanskeligste idretter. Hvorfor blomstrer Norge i sykling samtidig som vi sliter i fotballen?
Godt poeng.Jeg skal la talentutvikling være talentutvikling fremover nå, men i aftenposten i dag stod det en artikkel om håndballspiller Anja Hammerseng-Hedin som er aktuell med ny bok. Det var så i tråd med egne meninger at jeg bare poster den. Betryggende at det tenkes bra om unges utvikling både i akademien og på landslagsnivå.
Så ser jeg at dette er utenfor den rosa skyen, men skal hente meg inn igjen.
SPORTTALENTUVIKLING
«Vi mister enormt mange talenter til skader, prestasjonsangst og press fra foreldre»
Anja Hammerseng-Edin (34) roper varsko om behandlingen av talenter.
LARVIK Unge spilleres såre historier om frykt for å mislykkes, press fra omgivelsene, skader og misunnelse, inspirerte den tidligere landslagsspilleren.
Anja Hammerseng-Edin spilte for Norge i mange år. Etter siste sesong sa hun farvel til håndballen og klubben Larvik, som har vært en seiersmaskin i årevis.
Nå har hun skrevet bok: Talentets indre kamp . Den handler om de unge talentene, men også deres foreldre og trenere.
- Jeg har møtt mange voksne med store ambisjoner for akkurat sitt barns talent og ikke minst unge som er redd for at relasjonen til foreldrene svekkes hvis de slutter med idretten, sier Hammerseng-Edin.
Som trener på flere håndballskoler, autografskriver etter kamper og foredragsholder, er hun kommet i nær kontakt med unge, håpefulle spillere. Hun påpeker at det er enormt mye positivt.
Men det Hammerseng-Edin også har opplevd, er at det under overflaten kan skjule seg vanskelige følelser.
Det kan være mangel på motivasjon, tanker om at utøveren ikke er god nok eller forventning om at man skal komme raskt tilbake etter skade for å redde laget.
Hun mener at det snakkes altfor lite om hvordan de unge egentlig har det, men at det finnes noen verktøy som kan gjøre samtalen lettere og ikke minst føre til at yngre får det bedre.
- Vi mister enormt mange talenter til skader, prestasjonsangst og press fra blant annet foreldre, sier Hammerseng-Edin.
Talent eller ikke?
Men hva er egentlig et talent?
Akkurat det ordet er Hammerseng-Edin ikke så glad i, i alle fall ikke slik det vanligvis brukes: Noen som utmerker seg i dag og som blir ansett som gode.
- Mange glemmer ordet «ennå», sier Hammerseng-Edin.
Hun vil at de unge skal tenke slik: «Jeg er kanskje ikke så god ennå, men jeg kan bli det hvis jeg trener godt».
Hun mener at det er feil å peke på såkalte talenter, de som ofte utmerker seg fordi det er høye, raske, født tidligere på året og dermed mer utviklet enn lagkameratene. Hun tror også at trenere, både bevisst og ubevisst, kan gi slike «talenter» mer oppmerksomhet og spilletid.
- Allerede her blir det gjort en feil, som i verste fall fører til at mange faller fra. Dersom vi skaper en genuin interesse for at spillere skal utvikle seg istedenfor å bruke tid på å definere hvem som har talent, eller ikke, vil vi etter min mening kunne fostre flere gode spillere i Norge. Da får vi spillere som trener fordi de har en sterk indre motivasjon, ikke fordi treneren sier det.
Plutselig var de andre like gode
Selv ble Anja Edin ansett for å være et kjempetalent, og hun var vant til å være best i moderklubben i Telemark. Sjokket var derfor stort da venninnene begynte å ta henne igjen i 13-årsalderen.
Da gir noen opp. De tåler ikke motgangen, det «bare» å være en helt vanlig spiller. Derfor oppfordrer Hammerseng-Edin trenere til å vektlegge når spillere er utforskende, nysgjerrige, treningsvillige, modige og samarbeidende.
- Som unge og voksne er det mulig å ha to tankesett, lærende og dømmende. Hvis jeg er dømmende, det vil si mer opptatt av å beskytte meg selv, for ikke å avsløre svakheter, er det tryggere å kaste ballen til en annen, enn å ta ansvar selv. Hvis man tenker at det handler om læring, vil man gjøre en feil, men være innstilt på at det skal forbedres til neste gang.
Anja Hammerseng-Edin har både hatt og møtt mange ulike trenere i årenes løp. Hun kjenner til brølapene på sidelinjen, de som skjeller ut sitt eget lags spillere og gjerne også dommerne. Hun vet også at det finnes mange gode trenere som gir spillerne ansvar og bidrar til at de får mestringsfølelse.
- Jeg har pratet med trenere som skryter av at miljøet i deres lag er så godt, men så viser det seg at det ikke stemmer. Det har isteden vært en kjempefryktkultur som gjør at spillerne svarer det de tror treneren vil høre.
- Sier lite om fremtidig suksess
Førsteamanuensis Christian Thue Bjørndal ved Norges idrettshøgskole tok så sent som 29. juni doktorgrad på talentutvikling i håndball.
32-åringen vet godt at unge mennesker utvikler seg i helt ulikt tempo.
- De responderer ulikt på ulike typer miljø, trening og relasjoner. Spesielt i ung alder er nåværende prestasjon en svært dårlig indikator på fremtidig suksess. Alle fornuftige trenere og voksne mennesker nikker og er stort sett enige i dette når det blir diskutert i ulike forum, men det er nødvendigvis ikke er slik i praksis, sier han, og fortsetter:
- Derfor finner jeg Anjas kommentar om at dette også påvirker trenere og ledere ubevisst, som ekstra treffende. Disse ubevisste prosessene er jo svært hårfine mekanismer som det krever en ekstra innsats for å erkjenne og reflektere over, men som ofte får innflytelse på hvilke opplevelser barn og unge får i og gjennom idretten.
Thue Bjørndal opplyser at funn bygger opp om det forfatteren forteller:
- Utfordringen er ofte todelt. De som ikke ligger langt nok fremme i egen utvikling, får ikke den samme oppmerksomheten og stimuli som de som utvikler seg raskere eller tidlig. De som ligger lengst fremme i utvikling, lærer for sent å hanskes med utfordringer og motgang. Dette kan oppleves som overveldende når det først kommer.
- Feil ord kan ødelegge mye
Yngvar Ommundsen, professor i idrettspsykologi ved NIH, sier at forskning på feltet både i skole og idretten viser at lærere og trenere må gi barna forståelse av at de kan nå langt og lære nye ting bare de øver og jobber med saken. Innsats lønner seg.
- Hvis en trener signaliserer til en spiller at det ser ut til at han/hun ikke kan bli noe særlig og dermed trekker konklusjoner for tidlig, vil det smitte over på de unges selvforståelse. Det handler om heller å gi ungene et optimistisk tankesett, viser forskning på dette feltet, der man tar for seg ferdigheter når det gjelder ulike aktiviteter.
- Foruten trenere synes det som om foreldrene kan ha stor påvirkning?
- Ja, en kjempeviktig rolle når det gjelder hvordan de gir sine barn tillit og tro og dermed bygger dem opp. Er mor og far oppmuntrende, går det mye bedre enn å si: «Jeg tror vi gir oss med fotballen, for det ser ikke ut til at du fikser det».
Forsker på talenter
Siv Gjesdal, stipendiat på NIH, har forsker på motivasjon i breddefotballen.
- Talentbegrepet er man ganske negativ til å bruke. Det blir feil å definere en 14-åring som et talent, fordi slikt press kan gi uheldige bivirkninger. Vi vet at press fra trenere og foreldre kan undergrave indre motivasjon. Dersom unge skal satse på en idrett, som for eksempel håndball, må dette ønsket komme fra utøveren selv. I tillegg er det viktig at det fokuseres på utvikling i treningshverdagen. Det reduserer sammenligningen mellom utøvere, og gjør at flere enn bare de beste kan føle seg kompetent. Et slikt fokus kan også hjelpe utøvere gjennom utfordrende perioder, som for eksempel ved skader.
Gjesdal er tilknyttet Forskningssenter for barne- og ungdomsidrett, seksjon for coaching og psykologi ved Norges idrettshøgskole.
Puslespillet som ga spennende svar
Førsteamanuensis Frank Abrahamsen ved Norges idrettshøgskole forteller om et spennende forskningsprosjekt som amerikanske Carol Dweck har gjort.
Hun er en av de fremste motivasjonsforskerne i verden og har spesielt sett på hva tilbakemeldinger fra voksne til barn og unge kan bety.
Forskerens mest kjente eksperiment er at hun ga barn puslespill, men to grupper fikk ulike tilbakemeldinger.
Den ene fikk kommentaren «Så flott at du har fullført. Du må være smart». Den andre gruppen fikk høre: « Så flott at du har fullført. Du må ha jobbet hardt». Deretter fikk barna mulighet til å velge lette eller vanskelige puslespill.
De som hadde fått høre at de var smarte, valgte det enkleste. I den gruppen som fikk ros for å ha jobbet hardt, valgte halvparten det vanskelige.
Deretter lot hun alle barna få et puslespill som ikke lot seg løse, men det fikk de ikke greie på. Konklusjonen her var at er de som hadde fått tilbakemelding om at de var smarte, ga opp tidlig. Den andre gruppen syntes det var gøy og holdt på lenger, forteller Abrahamsen.
I det aller siste eksperimentet fikk ungene et puslespill like vanskelig som det første.
- Av dem som hadde fått beskjeden om at de var smarte, presterte 20 prosent dårligere enn det de klarte første gang. Av dem som ble rost for innsatsen, var det 30 prosent som presterte bedre.
- Hva forteller dette?
- Det Dweck sier er at resultater og talent har man mindre kontroll på, så derfor er det lurt av trenere og foreldre å ha mest fokus på ungenes egenutvikling og innsats.
Abrahamsen opplyser at mye av forskningen også støtter opp om det Anja Hammerseng-Edin sier om at idretten mister mange av dem som er født tidlig på året og er storvokste. De andre får færre muligheter.
Anja Hammerseng-Edin stortrives med å snakke med unge mennesker, og få dem til å fortelle hvordan de egentlig har det.
Profil
Anja Hammerseng-Edin
Født: 5. februar 1983
Yrke: Forfatter, foredragsholder, mental trener
Sivilstand: Gift, ett barn.
Bosatt: Larvik
Bakgrunn: Tidligere landslagsspiller i håndball
Klubber: Stridsklev, Herøya, Sola, Gjerpen, Storhamar, Larvik.
Meritter: Debuterte på landslaget i 2006. Har 59 landskamper, scoret 143 landslagsmål. Har VM-bronse og EM-sølv. Ble kåret til EMs mest verdifulle spiller i 2012. Har flere NM-titler, seriegull og sluttspillgull med Larvik. Har også spilt på landslaget i beachhåndball.
Aktuell: Har skrevet boken Talentets indre kampSist redigert:Det klargjøres for "pottitferie" i den rosa mannehulen. Far og junior har nettopp kommet hjem fra sykkeltur i herlig høstvær, Sinatra spiller på anlegget i bakgrunnen og jeg har sikret meg biletter til høstens konserthøydepunkt på Cosmopolite.
God høstferie
Jeg får inntrykk av at Hi-fi hobbyen er i hardt vær for tiden. Folk fenges ikke lenger i like stor grad av god kvalitet på utstyret.
Jeg lurer på hvor mange som egentlig har opplevd et anlegg som gir god lyd i 2017-standard? Følelsen trumfer lett sportsbilen når man sitter med platesamlingen på hånda i en eller annen form og finner musikk som passer situasjonen.
Får inntrykk at messen i Horten ikke byr på all verdens av god lyd. Kan ikke la være å undres hvorfor. En hifimesse burde jo være rekrutteringsarena nr 1? -
Laster inn…
Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning
-
Laster inn…