Drøvtyggingens tidsalder
Tidene forandrer seg. Heldigvis nær sagt.
Alle ting perfeksjoneres og effektiviseres. Som eksempel trekker jeg frem bilen. I dag kjører snart alle rundt i El-biler med innlagte motorlyder fordi den manglende motorlyden gjør kjøreopplevelsen mindre. Min bestemor er nesten 100 år og da hun ble født eksisterte det omtrent 1000 biler i Norge.
Det er egentlig ikke så veldig lenge siden. Den industrielle utviklingen kan man trekke paralleller til det meste. For 100 år siden var det rett og slett mer motstand eller friksjon i livet.
Hvis man skal dra parallellene til musikk så hørte folk stort sett på levende musikk på den tiden. Tenk hvor sulteforet de var på musikk. I store byer holdt man konserter i paviljonger med tusener av publikummere. På bygda var det verre, der lagde man musikken selv eller ventet til man reiste til byen.
Opptaket, radioen og tven kom som distribusjon og var en revolusjon. Et sulteforet folk fikk endelig hørt musikk hver dag. Facinasjonen var stor.
LPen kom. CDen kom. Og jeg vil fortsatt mene at det var en viss friksjon. Platene ble spilt inn på ekte instrumenter i ordentlige studioer med analogt utstyr til mange penger. Det var begrenset hvor mye man kunne manipulere, klippe og lime.
I sum betød dette at det var færre album som ble produsert og folk måtte i butikkene for å kjøpe. Mye fikk man ikke tak i og ofte kunne man oppleve rene skattejakten når man besøkte det store utland.
Så kom internett og friksjonen forsvinner gradvis. "Hard to get" er synonymt med dårlig markedsføring eller salgstaktikk. Ekspertisen som man før måtte oppsøke i form av bøker eller personligheter kan man nå finne selv i eget hjem.
For 200 kroner i måneden kan man abbonere på store musikkbiblioteker som oppdateres flere ganger i døgnet. Musikkbransjen blir digital og det spys ut musikk som folk lager hjemme på eget selskap.
Musikken har for lengst gått i ring 100 ganger og kreativiteten som må til for å lage nye uttrykk kjenner ingen grenser. Men hva har man egentlig behov for å uttrykke i et samfunn der man må lete aktivt etter friksjonen. Den friksjonen man finner hos vellykkete mennesker er senskader etter å ha levd et liv uten egentlige bekymringer. Summen av problemer er likevel konstant.
Det finnes så mange flinke artister at musikken ikke lenger er det eneste som må være på plass for å skape oppmerksomhet. Det står nemlig 1000vis av andre i køen minst like flinkte som er klare til å bytte deg ut.
Dette er satt i et musikkperspektiv, men jeg synes det speiler tidsalderen generelt. Det er ikke lenger nok å jobbe så man klarer å overleve og ha til salt i maten, men utviklingen gjør at vi kan bruke tiden på å leve
så godt som mulig.Utnytte livets potensial til det fulle.
Hva gjør dette med oss. Har musikken og det kulturelle uttrykket fremdeles en reell funksjon for oss eller har den utspilt sin rolle?
Det blir spennende å se når den oppvoksende generasjon som er født inn i den friksjonsfrie verdenen vokser opp. De er vant til at alt det nye som kommer kun er drøvtygd historie.
