Cowboy Junkies – Renmin Park – The Nomad Series Volume 1 (2010)
Cowboy Junkies er et av de mange band jeg har hørt om, men aldri har hørt noe på. Har i grunn alltid bare antatt at det er nok et køntri-rock band Forventningene var derfor ikke allverden.
Bandet er fra Canada og er startet av tre søsken som heter Timmins i 1986. Det er Margo som står for mesteparten av vokalen, Michael som spiller gitar og skriver mesteparten av sangene og Peter som spiller trommer. I tillegg har de med seg en kar ved navn Alan Anton på bass.
Dette er første del av en nomade serie der låtskriver Michael Timmins har vært på tur til Kina og hentet inspirasjon. Renmin park eller folkets park som den også heter, ligger i byen Zhengzhou. Sikkert en ukjent by for de fleste, men det er ikke akkurat en liten provins by med sine nesten 10 millioner innbyggere. Uansett stod ikke forventingene akkurat i taket før jeg begynte å høre på platen.
Platen starter med et spor som heter “Intro”. Ganske vanlig navn på første sporet egentlig og selv om den egentlig ikke ligner på noen av de andre intro sangene der ute, gjør den det likevel. Det er egentlig ikke en sang men en fanfare som går over i kinesiske pling plong lyder.
Deretter kommer “Renmin Park”. En rolig sakral ballade der Margo synger veldig bra kun akkompagnert av akustisk gitar. På slutten krydres det litt med en fiolin med en liten østen vri. Ganske annerledes enn forventet og veldig bra! Denne låten kommer også i reprise på slutten av platen, men da i en ganske annen versjon med høyere tempo der Michael Timmins synger. Både Neil Young og Motorpsycho har gjort lignende tidligere og jeg synes det fungerer bra.
Neste sang ut er "Sir Francis Bacon At The Net". Denne starter med noe som høres ut som om noen som spiller badminton. Selve sangen er en seig og dyster sak der både Michael og Margo veksler på å synge. Jeg synes dette fungerer meget bra! Badminton spillingen kommer imidlertid stadig tilbake. Badmintonspilleren skal tydeligvis representere Francis Bacon, empirismens (den vitenskapelige metodes) far. Da han døde for mange hundre år siden er det nok ikke noe live opptak vi hører her. Det er på dette punktet i første gjennomhøring det slår meg at dette er overraskende bra.
Men så kommer “Stranger Here”. Litt up-tempo, litt kjedelig. Sangen blir reddet av en kul bass gang og en god gitar solo. Selv om dette absolutt ikke er ett av høydepunktene på platen, slår det meg at lyden er veldig bra. Det er egentlig ganske typisk, at det er lettere å høre om lyden er bra på låter som ikke fenger 100%. Og da blir det ofte litt bra likevel.
Så blir det rolig, dystert og flott igjen med "A Few Bags of Grain". For ikke å snakke om "I Cannot Sit Sadly By Your Side". Begge er fantastiske sanger. Den siste trodde jeg først var en Nick Cave sang. Jeg skal ikke komme med noen beskyldninger om plagiati her da det kan lage uggen stemningen. Men det er en hedersbetegnelse å lage en sang som høres ut som kommer fra mørkemannen fra Australia. Uansett er dette en cover sang. Google sier denne er skrevet av en som heter Zuoxiao Zuzhou. Men mer om han senere.
Så er det litt opp med tempoet igjen på "A Good Heart". Vokal og bassgangen følger hverandre og på denne låten fungerer dette veldig godt. Denne blir etterfulgt av nok en dyster ballade; "Cicadas". Det begynner på dette punktet å bli litte grann ensformig, men sangen tar seg betraktelig opp utover.
“Interlude” er en liten pause med litt fyrverkeri I motsetning til "My Fall" som er en ganske kjedelig mid-tempo sang. Kanskje platens svakeste sang. Er vist nok en cover av en kinesisk sang. Denne passer ganske bra sammen med "Little Dark Heart", som er neste sang. Denne er også ganske kjedelig og høres akkurat slik ut som jeg trodde Cowboy Junkies skulle høres ut før denne runden av stafetten. Det er ikke det at disse to sangene er dårlige. De er bare svakere enn mye av det andre på platen.
Så kommer "A Walk In The Park" som er langt fra kjedelig. Første gang jeg hørte denne trodde jeg det var en japaner full på sake, langt utenfor karaoke komfort sonen sin, som rautet i vei. Det viser det seg å ikke være. For det første er det allerede nevnte kineser ved navn Zuoxiao Zuzhou som synger, og muligens er han ikke full heller. Men dette mine damer og herrer er albumets konge sang. Mørk, dyster maler den et fantastisk lydbilde med brei pensel med grus i. Tenkte først å skrive at det skulle vært flere slike sanger på platen, men ved nærmere ettertanke hadde det kanskje ikke vært så lurt. Man kan heller spille "A Walk In The Park" mange ganger.
Slutten nærmer seg med "Renmin Park (Revisited)" som allerede er nevnt. Albumet avsluttes imidlertid med et spor som heter “Coda”. Dette sporet ser jeg for meg er Micahel Timmins som prøver å ringe hjem fra Kina, men kommer bare til den kinesiske versjonen av “Du har kommet til et nummer som ikke er I bruk”.
Alt i alt er dette et fantastisk album, men det trekker litt ned med et par-tre smått kjedelige spor. Spesielt lyden og stemningen gjennom hele platen er veldig bra. Tror jeg må sjekke ut resten av nomad serien. Forhåpentligvis er de like bra.
1 2 3 4 5 6 7
8 9 10
