Konemors musikk og tanker
- Trådstarter konemor
- Startdato
Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning
-
Livet en uendelig reise som vi må gjøre, en reise i glede og sorg å i stunder hvor livet virkelig viser seg fra sin mørkeste side. Hva er det som i slike stunder får oss til å se fremover opp mot nye horisonter og nye soloppganger. Hva er det som får oss mennesker til å se lyset og gleden ved å være menneske, å være levende å se gleden i det, jo håpet er det som driver oss videre, håpet om noe annet, noe nytt og godt.
- Ble medlem
- 23.04.2003
- Innlegg
- 7.812
- Antall liker
- 14.685
DU syter IKKE Konemor, du deler.Sovet lenge idag, men med det været som er på utsiden av vinduet, så kunne jeg sovet enda lenger
regn regn, blæææ. Vet ikke hva jeg skal finne på i dag, men har et par prosjekter som skulle vært gjort. Skal for øvrig ta det med ro idag, kneet er vondt, er redd jeg må dra til legen med det nå. Fikk påvist hoffas kne for nesten to år siden, vært vondt hele tiden, men ikke sånn som nå huff nå syter jeg også. Uansett ting er som de er. Sånn må det jo bare være. Det føles ensomt og tomt, spesiellt helgene er vansklige å komme gjennom, er sammen med de små hele tiden, men trenger noen voksne å prate med også. Har for øvrig leid hytta til jobben på Lillehammer, vært der oppe med Jan og ungene flere år på rad, gøy i Hunderfossen deilige kvelder på hytta med kortspill, men i år er det ingen å dra sammen med, alene bare med de små drar jeg ikke så det spøker for den turen denne august. Avlyse leie av Hytta
Håper alle får en fin lørdag mange klemme
Ingen av oss har vondt av å høre om hvor vondt du har det.
Er man i kontakt med følelsene sine, og tørr å kjenne på at det gjør vondt å høre om at andre har det vondt, så dør man ikke av det.
Det betyr at man bryr seg om sine medmennesker, hvilket vel i grunn er et tegn på sunn mental helse.
Fortsett med å dele du, men hver så snill å dra til en lege som forstår seg på Hoffas kne.
Du kan IKKE ha det sånn kjære deg.
Kremt...ehhh..nå ble jeg både rørt, våt i øyekroken og brydd over dine overstrømmende gode ord om meg og min person Konemor.
Men i stedet for å fraskrive meg hva du omtaler meg som, skal jeg være voksen å si tusen takk.
Jeg tar det til meg, og velger å fortsette å dele av meg med deg.
Og ja, helgene er fæle. Ensomhet og tomrom smaker IKKE godt, men det viktige i den sammenheng er å kjenne på om man er glad i seg selv, og kan akseptere egne feil og mangler. Da er man straks mer klar for å gi seg hen til en annen som vil ha en.
Noe rart i den anledning er denne lengselen man har etter det man ikke kan få.
Da skal jeg dra å være litt sosial med min "lille" sønn på 27 somre som plutselig hadde tid til gamlingen
Uansett Konemor håper jeg du kan surre litt med ditt i bunkersen i dag.
Bamseklem
Hei konemor
Jeg synns du er tapper jeg,hadde jeg mistet min kjære hadde jeg falt helt i bånn av tjernet .
Mange som leser det du skriver,men ikke alle har et svar og gi deg(meg inkludert ).
Men jeg følger med på det du skriver.
Føler du er en utrolig sterk kvinne så dette kommer du igjennom ??????
Mvh
OveTakk igjen Powerpoint kos deg med gutten din Min eldste på 21 bor her hos meg litt om dagen, men de bare gamer, han og broren grrrrr Tårene kom litt av innlegget ditt nå, må innrømme det, ja det føles så tomt og ufattelig trist når man ikke har noen å dele hverdagen med, selv om Jan ikke var med å deltok hele tiden, så var han her å ga meg en klem og en klapp på rompa når jeg trengte det Jeg er nok utrolig sosial av meg, selv om jeg også liker min lille space innimellom slagene. Sett chrek 3 og fire nå, må en tur i butikken, så er det et varmt bad ny pysh og enda mer sofaligging, bunkersen venter på meg når ungene er i seng i kveld. Akurat nå spiller det så det dundrer i veggene her Idag er tomrommet vondere enn det bruker å være, føler alle andre rundt meg har noen og har hverandre på en måte, men ikke jeg. Noen ganger så er det jo bare sånn at man er alene og sånn er det, men idag ville jeg helst ikke vært det, men kommer nok i dag også gjennom dagen og kvelden. Kanskje jeg føler det bedre etter hvert som ettermiddagen går.....å ja skal bestille time på mandag, kneet er det noe galt med, så må få ordnet opp med det nå. ha en fin ettermiddag/kveld
Takk skal du ha Ove, ja jeg er nok en sterk kvinne, selvstendig, men det føles ikke alltid sånn, men dagene går og jeg har ikke valget om å gå under, jeg har for mange små til å slutte og fungere, Jan ga ikke meg det valget. Takk skal du ha for at dere er der ute
- Ble medlem
- 23.04.2003
- Innlegg
- 7.812
- Antall liker
- 14.685
Tapre lille utslitte Konemor.Takk igjen Powerpoint kos deg med gutten din Min eldste på 21 bor her hos meg litt om dagen, men de bare gamer, han og broren grrrrr Tårene kom litt av innlegget ditt nå, må innrømme det, ja det føles så tomt og ufattelig trist når man ikke har noen å dele hverdagen med, selv om Jan ikke var med å deltok hele tiden, så var han her å ga meg en klem og en klapp på rompa når jeg trengte det Jeg er nok utrolig sosial av meg, selv om jeg også liker min lille space innimellom slagene. Sett chrek 3 og fire nå, må en tur i butikken, så er det et varmt bad ny pysh og enda mer sofaligging, bunkersen venter på meg når ungene er i seng i kveld. Akurat nå spiller det så det dundrer i veggene her Idag er tomrommet vondere enn det bruker å være, føler alle andre rundt meg har noen og har hverandre på en måte, men ikke jeg. Noen ganger så er det jo bare sånn at man er alene og sånn er det, men idag ville jeg helst ikke vært det, men kommer nok i dag også gjennom dagen og kvelden. Kanskje jeg føler det bedre etter hvert som ettermiddagen går.....å ja skal bestille time på mandag, kneet er det noe galt med, så må få ordnet opp med det nå. ha en fin ettermiddag/kveld
Jeg tror du må gå å dra din 21 år gamle sønn i øra, og si at nå må mor ha hjelp til handling, matlaging og rydding!!!!
Etter på skal vi kose oss SAMMEN!
Jeg vet at "min" Daniel hadde lest din sønn teksten
Han er selv en habil "gamer" og datanerd (som kommer svært mange til gode), men han har også et stort hjerte fullt av omsorg for sine nære omgivelser. Du må mer enn gjerne skylde på meg om din sønn blir "vanskelig"
Si klart i fra at du trenger ham til absolutt ALT fordi du er glad i ham. Prøv å få ham til å skjønne at du ikke orker å gjøre alt for tiden.
BamseklemHehe min 21 åring er nesten på ferie her hos meg vet du, han bor jo ikke her til daglig, men ja han har da ryddet opp etter middagen denne uken, men han jobber da, så har vært sent hjemme, jeg har laget god mat til han hver dag, så godt å lage mat til noen som faktisk setter pris på det Han er en fin gutt min Anders. Det er nok min snart 20 åring og han på 18 som øra burde vært dratt i, og det hardt, men jeg har vel gitt opp, orker ikke mase og bare gjenta meg selv til så store gutter, jeg orker bare ikke, da gjør jeg heller tinga selv Idag ble det taco, så skulle Anders spandere sushi på meg imorgen åå takk igjen klemme klemme klemme
- Ble medlem
- 23.04.2003
- Innlegg
- 7.812
- Antall liker
- 14.685
Akkurat, ja din Anders ser absolutt ut som en snill gutt.Hehe min 21 åring er nesten på ferie her hos meg vet du, han bor jo ikke her til daglig, men ja han har da ryddet opp etter middagen denne uken, men han jobber da, så har vært sent hjemme, jeg har laget god mat til han hver dag, så godt å lage mat til noen som faktisk setter pris på det Han er en fin gutt min Anders. Det er nok min snart 20 åring og han på 18 som øra burde vært dratt i, og det hardt, men jeg har vel gitt opp, orker ikke mase og bare gjenta meg selv til så store gutter, jeg orker bare ikke, da gjør jeg heller tinga selv Idag ble det taco, så skulle Anders spandere sushi på meg imorgen åå takk igjen klemme klemme klemme
Da skal jeg ikke mase mer på ham. Kanskje jeg må sende over Lagga, Miles og meg for å ta en liten "bootcamp" med de 2 andre gutta!?
Stabling av 2 mål ved kan settes opp som innledende øvelse, deretter reparasjon av vedskjul under streng veiledning
Kjenner jeg blir litt morsk på dine vegne.
Jeg har enn følelse av at Sluket hadde vært perfekt til å "skremme" vannet av dem
Vi er mange som følger nøye med på at Konemor ikke brekker, og vi er ikke så langt unna.
Når man er 18-20 år, og bor hjemme, er man IKKE unnskyldt eller unndratt interntjeneste i heimen, men gammel nok til å bidra. PUNKTUM!
Men hvis de vil ha det sånn, så går alle bamseklemmene til Konemor (mest til deg da) og Anders i kveld
hehehe...hvilket de sikkert driter i.Hei Powerpoint Jeg vet disse gutta godt kan bidra, men det er ikke ofte de legger noen pinner i kors for å gjøre noe, desværre Ber jeg han på 20 om å rydde kjøkkenet, så kan det hende det blir gjort, men han er ikke der hele tia, så orker ikke gnåle, han på 18 fikk pepper i sted så det holdt, men håpløst. Er det rotete etter vår tur til Kristiansand, så sa jeg til han at jeg kaster alle tre ut, har jo en på 25 også som bor her. Han har jobbet i Trondheim nå da og vært borte siden forige søndag. Ikke lett, og jeg har vært for snill med de hele veien. Så i bunn og grunn jeg selv som må ta i med hardhanskene å si fra her. Min egen skyld Orker på en måte ikke disse kampene om det også akurat nå Men i dag har jeg da tatt det med ro, ikke det at jeg har villet, men kneet har stoppet meg er så hovent at jeg ikke får bøyet på det, så vært sofaligger nesten i hele dag, fikk besøk av min 18 åring med dame frem til nå, så kvelden ble ikke så ensom alikevel i dag. Nesten sånn at jeg venta på at dem skulle gå sånn at jeg fikk en halvtime her i bunkersen før jeg må finne senga.
Synes jeg foresten ser dere der i full utfoldelse for å få de guttane til å jobbe de vet nok å stable ved, det må de også gjøre når jeg bestiller det, men taket på vedskuret hehe, de vet jo ikke frem og tilbake på en hammer. Pc og bil kan de, men ikke tak Han på 25 skulle sette opp lister her, endte opp med at jeg måtte sparken som snekker og få hentet inn en som kunne jobben, men det tok seff tid, å noen lister som skulle vært her nede ligger jo her enda
I uvant terreng man går, på ukjente stier man føler seg redd og usikker, finner jeg noen gang veien dit jeg vil. Veien dit hvor lykken bor i et hvert åndedrag man tar, eller vil jeg gå meg vill i krattskogen å ende opp ensom redd og i villfaren. Usikker på det å leve å det å være, jeg vet veien ligger der fremfor meg, men om den er full av krattskog og hindringer eller glede å lykke, det vil gjenstå å se.....Bamseklemmer er ikke feil, både jeg og Anders liker sånne , men de andre ja, dem liker nok bare å klemme på damer som krysser deres vei. Han på 20 klemmer ikke meg engang hehe, han er bare ikke sånn, mens Anders klemmer på mamman sin hele tia
- Ble medlem
- 23.04.2003
- Innlegg
- 7.812
- Antall liker
- 14.685
Hmmmmm....ser den med å være for snill Konemor.Hei Powerpoint Jeg vet disse gutta godt kan bidra, men det er ikke ofte de legger noen pinner i kors for å gjøre noe, desværre Ber jeg han på 20 om å rydde kjøkkenet, så kan det hende det blir gjort, men han er ikke der hele tia, så orker ikke gnåle, han på 18 fikk pepper i sted så det holdt, men håpløst. Er det rotete etter vår tur til Kristiansand, så sa jeg til han at jeg kaster alle tre ut, har jo en på 25 også som bor her. Han har jobbet i Trondheim nå da og vært borte siden forige søndag. Ikke lett, og jeg har vært for snill med de hele veien. Så i bunn og grunn jeg selv som må ta i med hardhanskene å si fra her. Min egen skyld Orker på en måte ikke disse kampene om det også akurat nå Men i dag har jeg da tatt det med ro, ikke det at jeg har villet, men kneet har stoppet meg er så hovent at jeg ikke får bøyet på det, så vært sofaligger nesten i hele dag, fikk besøk av min 18 åring med dame frem til nå, så kvelden ble ikke så ensom alikevel i dag. Nesten sånn at jeg venta på at dem skulle gå sånn at jeg fikk en halvtime her i bunkersen før jeg må finne senga.
Synes jeg foresten ser dere der i full utfoldelse for å få de guttane til å jobbe de vet nok å stable ved, det må de også gjøre når jeg bestiller det, men taket på vedskuret hehe, de vet jo ikke frem og tilbake på en hammer. Pc og bil kan de, men ikke tak Han på 25 skulle sette opp lister her, endte opp med at jeg måtte sparken som snekker og få hentet inn en som kunne jobben, men det tok seff tid, å noen lister som skulle vært her nede ligger jo her enda
I uvant terreng man går, på ukjente stier man føler seg redd og usikker, finner jeg noen gang veien dit jeg vil. Veien dit hvor lykken bor i et hvert åndedrag man tar, eller vil jeg gå meg vill i krattskogen å ende opp ensom redd og i villfaren. Usikker på det å leve å det å være, jeg vet veien ligger der fremfor meg, men om den er full av krattskog og hindringer eller glede å lykke, det vil gjenstå å se.....
Men alikevel, pardon my french guys - wake up en smell the fucking coffèe!
There is no such thing as a free lunch!!!! Ha meg unnskyldt Konemor, men jeg ble ikke noe mindre irritert av disse opplysningene.
3 gutter på 18, 20 og 25 kan da vel for pokker klare å se at deres mor er nede for telling i tillegg til han på 21 som tydeligvis gjør det.
Men ja, skjønner at det ubehagelig å ta kampen. Hvilket som sagt burde være totalt unødvendig så lenge de bor hjemme.
Godt da at du har Anders.
De øvrige gutta, SKJERPINGS!
Dere klarer aldri å holde på en dame med en slik oppførsel, og 10 tommeltotter.
Kanskje de må settes ut på gata for å skjønne alvoret?
Men hver snill og ikke kjeft på deg et hjerteinfarkt fordi om gutta dine er full av seg selv i sitt ungdommelige overmot.
Jeg har jo selv vært der, dog lærte jeg at ingen har vondt av litt ansvar før maten står på bordet.
Når jeg tjente egne penger i den 18-20års alderen, trente og spiste som en okse, fikk jeg beskjed om å kjøpe mat selv, lage den og rydde etter meg. Jeg lærte noe av det, og flyttet ut for godt når jeg var 21 år.
Men nå skal jeg ikke blande meg mer opp i interne affærer i kveld Konemor.
Angående å vandre i ukjent terreng, så kommer det tider, selv om vi er litt rufsete i pelsen og tynn i sjelen etter medfarten.
Dog går vi nok ikke på det første tilbudet. Det som kommer mot oss må være ekte vare, og hel ved.
Bamseklem med ønske om god nattSist redigert:Ja du får jammen sagt det du power, sant alt sammen. Selv flyttet jeg ut som 18 åring, jobbet å tjente egne penger, giftet meg som 20 åring, men det var et turbulent forhold og ikke noe jeg vil snakke om nå, skilte meg når jeg var 27 da traff jeg Jan men uansett ei jente som i alle disse åra har jobbet på jobb og jobbet hjemme, ingen har noen gang spurt meg om det er greit å jobbe døgnet rundt, er jeg sånn joda har vært sånn siden 18 års alder. Snill pike syndrom eller dumskap jeg vet ikke? Skal ta kampen, men må bare finne anledningen. For meg selv er jeg viktig, men etter 21 år som mor til to kull, så vil jeg si at det snart må være min tur til å leve litt.
Å nei ikke annet enn ekte vare vil funke på meg eller oss .)nattaklemmeJJ.J
Gjest
Her er tre låter som er spikret som minner etter Jan.
Dette gjeler kun for min egen del, men ville dele dem for det.
Mesut la ut denne (men den offisielle videoen er borte ifra YT nå).
Denne ble spillt i kirken
Og denne versjonen av Johnny Cash
Satt og bladde litt i diverse tråder, minnene ifra god ol times...
Jan Robert
- Ble medlem
- 23.04.2003
- Innlegg
- 7.812
- Antall liker
- 14.685
Start med å gi faen i og jobbe døgnet rundt. Utelat å gjøre oppgaver som omgivelsene tar for gitt at du ordner opp i.Ja du får jammen sagt det du power, sant alt sammen. Selv flyttet jeg ut som 18 åring, jobbet å tjente egne penger, giftet meg som 20 åring, men det var et turbulent forhold og ikke noe jeg vil snakke om nå, skilte meg når jeg var 27 da traff jeg Jan men uansett ei jente som i alle disse åra har jobbet på jobb og jobbet hjemme, ingen har noen gang spurt meg om det er greit å jobbe døgnet rundt, er jeg sånn joda har vært sånn siden 18 års alder. Snill pike syndrom eller dumskap jeg vet ikke? Skal ta kampen, men må bare finne anledningen. For meg selv er jeg viktig, men etter 21 år som mor til to kull, så vil jeg si at det snart må være min tur til å leve litt.
Å nei ikke annet enn ekte vare vil funke på meg eller oss .)nattaklemme
Så skal du se at noen kanskje våkner opp (forhåpentligvis).
Uten sammenligning forøvrig holdt jeg i yngre år (som så mange andre) å jobbe på meg blodtrykk nok for en hel travbane.
Jeg gikk på en smell før jeg røyk rett i veggen som fikk meg til å våkne (lang historie). Sluttet tvert med å være høyt og lavt i jobbsammenheng.
Det er ingen som takker oss alikevel Konemor, om vi står på til vi brekker.
Dog er dette noe vanskeligere å gjennomføre i heimen.
Som sagt er jeg blitt svært flink på å beskytte meg selv mhp hva jeg involverer meg i, og hvor mye jobb jeg lar meg pådytte ut over hva jeg må.
Igjen, jeg har intet direkte ansvar i det daglige for barn, så jeg står ikke med opp over ørene forpliktelser og oppgaver som deg.
Men ja, jeg synes to kull og 21 år med unger er mer enn nok.
Men du må vel legge inn 10 år til på sistemann etter som jeg skjønner.
Av de øvrige nevnte, er vel minst 2 til flygedyktige.
Målet DITT bør vel være, ja til dine behov i størst mulig grad.
Tidligere forhold er best å ta lærdom av, og spa ned resten.
Takk for seg liksom. Jeg ble satt på dør av eksen jeg har barn med i 1990, og brukte 12 år på å komme økonomisk på bena igjen.
For ikke å snakke om alt det vonde med barna.
Men jeg gidder ikke å bruke tid på dette mer.
Lærdommen ble i hvert fall at vi ALLE tapte på det samlivsbruddet.
Heldigvis er barna vokst opp uten tunge traumer, og er så i vater som de kan få blitt.
Men alle farvellene nede på Oslo S de helgene jeg hadde dem, gjorde at en liten bit av meg selv "døde" hver gang.
Så de værste folka, er kvinnfolka OG mannfolka
Ha en god dag ute og inne.
Bamseklem er oversendtJa igjen mye sant om livets skole, jeg fikk jo 3 i mitt første ekteskap, de er født 91-93-95, men jeg hadde ungene, han annenhver helg osv. Joda jeg har alltid vært flink til å bare jobbe, alt henger over deg som en mare hele tia. Skulle gjort det og det å det, men jeg har på en måte ikke det livet som jeg hadde hatt behov for, men jeg vet på en måte ikke hva det er å leve, hva gjør andre mennesker? Det eneste jeg har lagt merke til er at de har sosiale ting sammen, og det har jo jeg også innimellom med min familie, men på ett eller annet punkt så faller jeg så grusomt gjennom, ivertfall nå etter at Jan er borte, jeg tar meg i å ikke kose meg, og ønsker alle skal gå sånn at jeg kan drukne meg litt i mine egne tanker, kan ikke snakke om ting jeg brenner for eller ting jeg har i tankene mine når det bare er unger og kjærester av dem der. Så hvem skal jeg snakke med, savner sånn noen å bare pøse på med alt som plager meg og som jeg tenker på, kanskje finne løsninger som virker osv. Kan jo ikke skrive dette engang uten at tårene renner, på horna spiller Ken Hensley i cry alone Ungene er litt ute, har fått mata dem, rydda kjøkkenet sånn passe, satt på en vaskemaskin både med klær og oppvask, har støvsugd, men først idag hadde jeg glemt at det var fotpleie hos mamma, så har vært der også på morran. Tror du skjønner meg, det å være alene med alle rundt deg på en måte. Vanskelig sammensetting av tanker og følelser, det har begynt å gå opp for meg oppe i hodet at Jan ikke kommer tilbake, jeg må komme videre, fremover, lar meg selv grine å kjefte han huden full når det kjennes sånn. Han hører meg nok fra sitt ståsted. Han gråter og smiler med meg, han er med meg hele tiden og passer på, det vet jeg, har blitt det fortalt også, men uansett hvor mye jeg bærer meg eller savner han, så er han i en annen dimensjon og kan enda ikke nå meg. Dagene fulle av plikter og ting som ikke gjør seg selv, ikke er sånn jeg vil ha det....nå skal det sies at jeg ikke er perfeksjonist, men liker å ha orden og ha det ordentlig rundt meg, selvfølgelig er det også et helvete å klare med så mange som roter, fikk min 20 åring til å ta første runde med kjøkkenet på morran, han var merkelig nok våken, tacon sto enda på benken osv. Jeg vet jeg må ta vare på meg, og bihuler kne og rygg osv forteller meg jo det samme, gruer for jobb om 14 dager, og undrer på om jeg skal søke om 100 % ufør. Har 65 % så vet ikke hvor vanskleig det er osv men..............ja skal ha en fin kveld tror jeg, gjøre ferdig oppe, så se en film med ungene, Anders har lovet meg sushi, så gleder meg til det, ellers er bihulene apsolutt stigende nå, med snart 3 uker på Klacid, men kneet er skikkelig vondt og hovent, våkner om natta og får ikke sovet igjen pga at det verker, så drar til legen i morgen, idag er det også litt isjias osv herregud ere mulig, er ikke mulig og bytte ut kroppen vel? til en ny hehe Nydelig nydelige Ken Hensley tuusen takk BHO for at du brente denne til Jan og tipset meg om den This heartace is not going away hmmmmmmmmmm ha en fin kveld alle Watt og Hifi nisser og Powerpoint Bamseklemme til deg og dere også
I slike situasjoner som du beskriver konemor bruker jeg å tenke på hva flyvertinnene sier under sikkerhets instruksjonen. "Ta på deg oksygenmasken først så hjelper du andre."
Med andre ord hjelp deg selv først så du har muligheten til å hjelpe andre.
Føler vel at jeg hjelper andre hele tiden, tror ikke jeg er så tappet for styrke, jeg begynte for en tid tilbake å se hva som egentlig er viktig her i livet. Og at livet er en skjør ting som må tas vare på, ikke minst meg selv, har ikke tatt så mye hensyn til meg selv tidligere i livet, så jeg starter nå med det, jeg må bare klare å holde fokus på meg selv først....lært meg nå til å si NEI med store bokstaver når det er noe jeg ikke vil eller har lyst å være med på, eller gjøre for andre osv. Lurer på å slutte å jobbe også, sosialt ja, men det er et slit til tider å få alt til og gå sammen når jeg skal jobbe, etter hvert kommer skolen igjen og lekser og unger og hverdagen som suger mye ut av deg, det er da fokuset må rettes ivertfall til meg selv, det å sette av tid, eller finne på noe bare for meg selv innimellom. Jeg må og skal fortsette med dette fremover, så får gutta bare sitte vakt her med ungene innimellom. Jeg skal fra i morgen spise mer riktig, selv om ferietid ikke er den tiden på året som er den beste og starte en diett på, men jeg skal bli mer redd om min egen helse, har fra før en kropp som ikke henger på greip, jeg er utslitt og resten av min levetid skal baseres på mye mer kvalitetstid enn det har hatt til nå, dette med Jan tok vel peppen ut av meg og det fikk meg til å frike litt ut på punktet med jobbing, men har landa litt, selv om jeg enda lager meg ting å gjøre, men dette har også mye med min væremåte å gjøre, altså den jeg er bare, har arvet det av mamma tror jeg Uansett, jeg er en sterk kvinne i det psykiske, men jeg er svak i kroppen, jeg vet hva jeg tåler og ikke tåler. Men jeg vet ikke alltid mine egne begrensninger, og her kom Jan ofte inn og bremset meg litt opp med litt moralpreken. Har vel ligget på sofan under dyna de fleste gangene Jan hadde besøk av gutta i bunkersen, der lå jeg mye på ettermiddagene kveldene og halvsov, da jeg på en måte syntes det var greit etter en slitsom dag, trives ikke like godt under dyna nå, men håper det kommer tilbake til meg igjen. Må finne balansen i hverdagen og det å ha kontroll, jeg må ha kontroll på det daglige i huset, da det er viktig for meg at ikke noe henger over hodet på meg med gjøremål som jeg ikke har klart å fått utført. Hmmm ble mye dette, men det bare datt ut av meg, ta en lannnngt bad å se tv med ungene noen timer, ikke så grusomt mye mer i dag som må gjøres, det kan vente til i morgen. Tømt litt søppel ut av garasjen og inn i bobla, så må på dynga med den i morgen En av gutta får bli med meg. Takk for at jeg bare kan tømme ut alt jeg har her, at dere gidder lese å svare, skal sette meg ned i kveld å lage litt poesi igjen, føler jeg trenger et sånnt stykke nå, noe som fenger. Så nå egen pleie hmmm synes jeg er flink jeg, og skal prøve å håpe at jeg klarer holde fokuset, men vet det vil falle ut, men skal ikke tenke det....må tenke at fokuset skal jeg ha, jeg må og jeg skal og jeg vil, og jeg har aldri vært et sterkere menneske enn det jeg er akurat nå....Sist redigert:På en liten plass på jorden sitter jeg, en kvinne å undrer , undrer over livet og filosoferer over hva livet kan og ikke kan være, en solstråle av håp av glede og lykke , en bølge av sorg, tristhet og bunnløs fortvilelse. Ja undringene er mange om livets gåter og mysterier. En dråpe av håp, kan gro lykke omsider, mens sorgens mørke kappe, kan hylle deg inn i den mørkeste avgrunnen, dit ingen ønsker å være eller gå. Vi mennesker lever i dette hver ensete dag. Noen opplever en lykke som er helt ubeskrivelig vakker, mens andre opplever sorg og den uendelige tristheten som følgesvenn. Vi mennesker er til for å oppleve å være i dette hver eneste dag, og vi velger selv hvordan vi taklet det i en hver situasjon, vi kan elske og vi kan leve, vi må være, sånn er det. Så lev å vær det du kan for deg selv og for andre.
- Ble medlem
- 23.04.2003
- Innlegg
- 7.812
- Antall liker
- 14.685
Her ramlet det ut et par skjeletter til av skapet som for meg tydelig peker på at DU må tenke på deg selv, og ikke alle andre
Jeg ville startet med å tenke nøye igjennom hvordan jeg kan gjenvinne så mye helse som mulig.
Rette ræva som feis det vet du
Litt sleivete sagt bruker vi de 30 første åra av livet på å gjøre alt vi kan for og ødelegge helsa, for deretter å bruke resten av livet på å få den tilbake, og lykkes dårlig.
Det er ingen tvil om at du er sterk psykisk, men flink til å ta vare på deg selv er du ikke.
Da blir kardinalspørsmålene hva som kan få deg til å bremse, og hvem kan få deg til å bremse!? Hva må til?
Med så mye vondter kjære deg, og blodtrykksmedisin på toppen bør det ringe STORMKLOKKER.
I din alder skal man ikke drive med slik medisinering, og en del av vondtene skyldes dessverre at du kjører for hardt.
Beklager, men sånn er det.
Dette sier jeg til deg uten omsvøp, fordi jeg bryr meg, og det er bare DU som kan velge deg bort fra det du står i nå mtp helse.
Begynn rolig fra en kant, sett deg delmål, finn ut hva du kan fase ut, og hva du kan fase inn som er sunt og godt for DEG psykisk og fysisk.
Være seg medisiner, kosthold, jobb, familieliv, omgang med venner etc.
Fremfor alt må damen flagge at hun skal pleie seg selv, også ovenfor barna.
I så henseende er det en god idè å la de eldste være hjemme å passe på de yngste.
Jeg har inntrykk av at du liker å treffe mennesker i jobb sammenheng.
Vil det da ikke bety ennå mer isolasjon, og mer av det du ikke vil ha om du prøver å få 100% uføretrygd?
I så fall er ikke det noen god idè spør du meg.
Tøysejenta, nå må vi tenke utenfor boksen, og ikke la oss sluke av hverdagstyranniet.
Spørsmålet blir vel heller hvordan dere alle i huset kan løse dagliglivet med skole, hverandres jobber og arbeid i huset i fellesskap.
Konemor kan nemlig ikke bistå alle hele tiden, fordi hun må tenke på helsa si. PUNKTUM!
Bamseklem fra Dr. Powerpoint
PS! Måtte være litt morsk med deg nå til ditt eget beste.Sist redigert:Hmm morsk du hehe har for øvrig gått på slike medisiner siden slutten av 38 års alder, har siden jeg var 18 hatt arvelig høyt kolestrol, så går også på medisiner her. Vet jo alt du sier, vet at jeg må ta vare på meg selv. Men det er ikke så lett som det høres ut hele tiden kjære deg, ingen gjør noe her om jeg ikke gnåler eller gjør det selv.....Jan kunne faktisk også ligge på latsia, selv om noe jo ble gjort hver dag. Det jeg sier er at jeg må finne meg selv her, å finne ut hvordan jeg kan løse problemene. Joda jobb er oki, men jeg blir sliten av det og jobber til 2300 osv, knær, rygg, hofter og ikke minst skuldre får kjørt seg. Så for å skåne kroppen mest mulig. Hmmm men det veier opp mot hverandre hva som er lønnsomt. Hvem som kan bremse meg vet jeg ikke, mest sNnsynlig så må jeg bremse meg selv, helt til den dagen jeg finner noen til å bremse meg. Men jeg vet jo at jeg må ta hensyn til meg selv nå. Har ikke så mange venner, venninder er det få av, livet mitt har vært for travelt til å dyrke sånnt, men har noen som jeg lmgås innimellom. Men når alt kommer til alt. så er jeg meg, og jeg skal gjøre det jeg kan for at helsa blir bedre. Det er jo heller ikke noe alvorlig galt med meg, vært hos hjertelege og alt er fint kneet derimot har skapt problemer denne helga, så hovent nå i kveld at det stikker i det også.( dritt kne liker ikke sånne vondter. Ikke nå hmmm takk for moralpreken dr power og bamseklem tilbake
Hei konemor fra en som ikke kjente Jan. Som flere andre leser jeg tråden din og har stor sympati ovenfor hverdagen din og tapet du har lidd. Skal ikke utbrodere dette mer, det har andre gjort og gjør på en særdeles god måte. Kan ikke annet enn å skrive under på de tilbakemeldingen og omsorgen du mottar her i tråden.
En liten historie litt på siden av tråden. Min mor fikk for to måneder siden en uhelbredelig kreftdiagnose med en prognose på ett til to år igjen å leve. Kreften spredte seg mye hurtigere enn legene kunne forutse, og fredag for vel en uke siden ble hun innlagt med nyresvikt. Hun sovnet inn mandagen etter samme helg. Helgen var god på en særdeles trist måte. Det som trengtes å bli sagt ble sagt, kjærlighet ble vist og min far og meg var tilstede da hun sovnet inn.
Hvorfor skriver jeg dette? Helgen jeg tilbragte på sykehuset (og i etterkant) leste jeg i tråden din. Skal ikke si at tråden hjalp/hjelper mot sorgen, men dine og andres ord har satt tanker og følelser i perspektiv, og vært til hjelp i min egen tankeprosess rundt tapet. Jeg kommer også til å stjele Lagga sitt kinesiske dikt fra side 16, og benytte det i min mors bisettelse på fredag. Jeg antar hverken han eller kineserne har noen motforestillinger mot det.
Beklager fokuset på meg selv, men tenkte det kanskje kunne være av interesse for deg (og Lagga). Lykke til videre i sorgprosessen din, som jeg synes du bearbeider på en særdeles konstruktiv måte, samt dine forsøk på å få ungdommen til å ta det ansvar de bør og du fortjener.
- Ble medlem
- 23.04.2003
- Innlegg
- 7.812
- Antall liker
- 14.685
OK Konemor, som alltid er det lett å prate for andre
Men det går jo kalt nedover ryggen på meg mtp dine kroniske vondter, bihuler og arvelig høyt kolesterol.
Mtp sistnevnte finnes det andre måter å gjøre noe med det. Eksempelvis er det verifisert hvilken type kolesterol du har forhøyede verdier av, samt hvorvidt den er farlig? Det er ikke alle leger som er enig i alt omkring dette med kolesterol. Dog er det godt å høre at hjertet er i orden.
Hjerterom er det jo ingenting i veien med hos denne dama, men hun bør gi litt mer til seg selv.
Så langt i livet har du valgt tomsomhet, barn, familie og jobb som har gitt liten eller ingen tid til venner.
Det blir sånn ca kvadruppel dose med arbeid, og belastninger.
Det virker som det er på tide å snu trenden. Med fare for å banne i kjerka, så er faktisk ikke barn alt her i livet.
Joda, koselig og viktig, men det skal vel innrømmes at det tidvis er jævelig slitsomt spør du meg.
Barn er faktisk temmelig mye hardt arbeid, og lite frihetsgrader frem til de flytter ut.
Dog hadde jeg ikke valgt bort de 2 jeg har vært med å sette til verden, bare for å ha sagt det.
Som jeg "alltid" har kjempet med nebb og klør for å få aksept ovenfor min nidkjære mor, og lykkes dårlig med, er at dersom ikke de voksne er glade og noenlunde i vater, så har ikke barna det noe greit heller. Derav mener nå jeg at barna skal ikke gå foran alt annet til enhver tid, om du missforstår meg rett.
Så joda, det å snu på flisa når man har mange barn i hus skjønner jeg godt at ikke er lett.
Men det at ingen gjør noe når du "gnåler" finner jeg litt snodig, gitt situasjonen du er i nå.
Hos meg hadde dette ikke blitt tolerert, da vet mine 2 at de bare kunne ha funnet seg et annet "hotell".
Men det er hos "grusomme" meg.
Skjønner også at den jobben du har ikke akkurat er optimal for din fysikk.
Og ja, det meste som trengs og forandres hviler nok på dine skuldre, samt sitter i ditt hode dessverre.
Men jeg undres jo over de valg som tidligere er tatt som har gjort deg så opptatt og travel, så du ikke har fått med deg at du trenger deg selv.
Ikke til forkleinelse for din innsats eller det liv du har levd til nå Konemor, samt at nå prater jeg om ting jeg hverken skjønner eller har greie på.
Husk, jeg er mann, og ser kun en brøkdel av hva du mener må gjøres for barn og hjem i det daglige
Men da har jeg altså dessverre ingen respt for "quick fix" i dag heller Konemor, hverken for bihuler, kne eller psyke.
Så da får det bli en laaaaang Bamseklem her i fra atter en gang Sist redigert:
- Ble medlem
- 23.04.2003
- Innlegg
- 7.812
- Antall liker
- 14.685
Kondolerer TOMZ men godt å lese at dere fikk tatt farvel.
Om noe kan gavne ditt mentale helbred her inne, tror jeg bare du skal ta for deg.
Jeg er ganske sikker på at ingen i denne tråden har noe i mot dette, hverken Lagga eller kineserne.
Jeg vet litt om hva som nå venter deg, men din sorg er din.
Således mener jeg du ikke skal beklage fokuset på deg og ditt. Ingenting unaturlig i det.
Jeg er takknemlig for at du delte, fordi det viser så tydelig hvor nær døden er i hverdagen, samt hvor plutselig den rammer oss alle.Må først kondolere TOMZ, trist å høre om din mor, denne sykdommen er grusom Takk for at du liker tråden min, og sorgarbeidet, masse lykke til videre, håper du kan se lyset etter hvert. Mange tanker og klemmer fra konemor
Powerpoint: Ja vet du er mann, men ja mitt liv har dreid seg om familien, fullt og helt, vet ikke helt hvordan jeg kan forklare mine prioriteringer, men ungene er mitt liv, Jan var også mitt liv, men han er ikke her nå. Vet ikke om du /dere forstår hva det vil si og ha oppdratt 6 unger til å bli til det de er i dag? Det har vært bleieskift, vasking, grining og alt som følger med, at de har hatt det bra har vært viktig for meg, men hva med meg da sier dere......hmmm alltid var det enten jobb, har jo jobbet mer tidligere i livet, kom hjem så var det mer jobb, har alltid likt å ha det i orden rundt meg, noen ganger så det vel ikke ut og jeg lot det bli, så etter hvert som livet har skridd frem så har jeg på en måte latt ting være litt mer enn det var tidligere i livet. Men jeg har ikke så mye venner, og jeg har tanker rundt dette også som ikke har med bare travelhet å gjøre, men en tanke om at jeg ikke har trodd andre har likt meg på den måten jeg har villet at dem skulle likt meg.....hmmm innviklet og jeg utbroderer ganske mye av meg selv her, men blåser i det. Jeg er ei jente som i bunn og grunn har trengt det jeg har fått i hverdagen, og det har vært nok på en måte, jeg har ikke trengt noe mer. Bare Jan var der innimellom og ga meg litt, så holdt det på en måte, jeg føler ikke at jeg passer inn i andres ja hva jeg skal kalle det. Jeg er hjemmekjær og trives nok best her hos meg selv, med mitt og med mine sysler, har noen venninder jeg omgås, og disse har jeg fått de siste årene. Har en barndomsvenninde og hun var forloveren min. Ellers så kan jeg fort føle at jeg faller mellom stolene og ikke på en måte føler at jeg er fullt ut akseptert på en måte som jeg ikke forstår selv. Det at Jan dro fra meg nå, tok på en måte det lille jeg hadde av kjærlighet og kraft fra meg, han var den som ga meg livet til å orke alt det jeg holdt på med, jeg juger ikke når jeg sier at det er jeg som har vasket hele huset utvendig med skurebørste, så malt alle store flater, var så hoven i hånda og fingre at jeg ikke fikk bøyd dem, så har jeg malt masse innvendig her, jeg styrer på i gode perioder, da livet mitt på en måte ikke inneholder noe mer enn dette, har aldri hatt så mye tid til bare Gitte, bare noen sløve timer i sofan på kveldene. Så dette med bunkersen er nytt for meg, også dette forumet og det å skrive om tanker og følelser. Livet har snudd, jeg har våknet og jeg skal leve, jeg lover deg power og dere det. En dag igjen skal jeg finne en som kan fylle det tomrommet som finnes her, og kanskje vise meg hvordan jeg skal leve, for jeg vet ikke, og jeg er ikke helt med i dette begrepet, jeg er ikke en del av en vennegjeng, jeg er ikke en del av det å bli inkludert noen sted.Sist redigert:Når det gjelder min helse powerpoint, så er dette noe som er litt arvelig etter både min mor og min far, far døde av kreft som 53 åring, den gang var jeg 20 år gammel.
Av hans side er det arvelig høyt kolesterol, samt høyt blodtrykk, må si her at jeg ikke røyker og drikker heller ikke mye.... mamma har aldri hatt sånne problemer og hun er nå 72 år. Men min mor har en grusomt vond kropp, så der har jeg arvet dette, hun har slitasjegikt i hele kroppen, jeg har fått diagnosen fibromyalgi, men jeg vet ikke jeg, ryggen stopper opp innimellom og knær og drit, men hva bryr det meg, sånn er jeg bare, og på gode perioder gjør jeg mye som gir meg noe, da kan jeg male å rydde og sjaue.. hmmm dette er vanskelig og forklare, men jeg har liksom ikke noe annet å ta meg til enn å holde huset i orden, enten det eller å sitte å glane på kassa hmmm, nå sitter jeg i bunkers da men jeg er vel på en måte litt låst til dette vanedannende styret dag ut og dag inn...... hmm. Dro ut innimellom, joda gjorde det, i jobbsammenheng, eller til min venninde i Halden. Men jeg var nok mest å finne på sofan hehe Sist redigert:Kneet var foresten inflammert, så fått smertestillende og avlastning med krykker om jeg skal ut. Masse blodprøver i morgen og ny legetime på fredag med svar og blodtrykk osv...nye legen var ei knall dame hun tok tak i det meste, og fikk gåsehud når jeg fortalte om min kjære Jan.
Jeg vet hvorfor de ikke reagerer, de har hatt det alt for godt, og også vært vant til at ho mamma ho ordner alt. Jeg har vært for snill og dillete med dem hele veien, og mamma synes det er rart at jeg har klart å skjemme bort alle sammen, ikke lett det når de er så mange. Men de skjønner når jeg sier til dem nå, idag har jeg også gitt beskjed, kommer meg knapt nok opp trappa med det kneet, så dem må bare stille nå. I morgen klippe gress, være med på dynga å hjelpe til å få dritten ut av bilen. De må passe ungene på morran, da jeg skal på sykehuset. Anders tar kjøkkenet etter middagen, idag laget jeg igjen god mat, synes det er så deilig å lage mat til noen som setter pris på den. Jan gjorde det, men ikke de andre herOK
Men det at ingen gjør noe når du "gnåler" finner jeg litt snodig, gitt situasjonen du er i nå.
Hos meg hadde dette ikke blitt tolerert, da vet mine 2 at de bare kunne ha funnet seg et annet "hotell".
Men det er hos "grusomme" meg.
Anders kooser seg og gir meg klem og er super fornøyd. Nå må jeg snart karre meg opp trappa å sove.
Måtte skrive noen ord til deg før jeg rusler opp. Sorg er noe som vi alle i en eller annen sammenheng kanskje må oppleve i løpet av livet, selv må jeg nok miste min mor, min far døde også i kreft når jeg var 20 år. Når sånnt hender oss, så er det på en måte så uvirkelig, ganske lenge faktisk. Er det sant det som netopp hendte? Når det da kommer over deg at ja, det er sant, da kommer tårene og det ubegripelige vonde savnet, det overmanner deg fullstendig og du er satt helt ut av spill, jeg vil råde deg til å se det sånn det er, at hennes tid var inne, det var ment slik. Det var bestemmt. Jan har gitt meg små hint, om hallo jeg er her selv om du ikke helt kan se og føle meg. Mye av min trøst ble og oppsøke ei dame som arbeidet med åndekontakt, vi har nå blitt venninder, hun har hjulpet meg mye til å se dette med Jans død i et annet lys. Det var sånn, og jeg visste det på forhånd, men det så og ville jeg ikke se da. Døden er en del av livet, men den er ikke morsom eller har noe ved seg som vi kan akseptere. Men den er der, og den gjør at vi på en måte ser livet plutselig i et annet lys, jeg har gjort det, jeg ser nå at jeg må se verdiene i både andre og i meg selv, jeg må begynne å leve, før det er for sent, jeg må elske de rundt meg enda mer, jeg må huske Jan hver eneste dag og huske og kjenne på kjærligheten som jeg hadde og har til han. Vi skal alle ses igjen den dagen vår reise til uendeligheten starter. Håper jeg får høre mer fra deg, og jeg tenker på deg og din familie. Mange tanker og klemmer enda en gang kjære TOMZ
Kjipt at du har en sånn dag igjen!
Håper de unge skjønner snart, at "vimsete tenåringer" får de være et annet sted, ikke rundt deg!
Hvil ut nå vennen, prøv å få deg en natts søvn...
Nattaklem og kos!
-
Laster inn…
Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning
-
Laster inn…