Albumstafetten 22
- Trådstarter Dazed
- Startdato
Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning
-
Når anmeldelsene ikke kommer på dagen, er det selvsagt bare å kjøre debatt. Håper Ørnbjørns anmeldelse dukker opp plootzelig!
Fin anmeldelse av Drammen lyd. Jeg er selvsagt ikke enig i karakteren, men det er nå så.
Synd du ikke likte den.
For meg er dette en knallplate. Morsomt at man kan ta klassisk instrumentering og lage så bra kontemporær musikk. Metal kun med fire Cello-er, faktisk. (Vel, en og annen gjesteopptreden av en kontrabass tror jeg det er.) Heftig at de får så mye lyd og et så massivt og "tungt" lydbilde ut fra strykerne, uten at det blir grøtete og rotete. Fantastiske musikere. (De traff hverandre jo på Sibelius-akademiet.) Catchy, melodisk og fengende, men tungt og hardt. ...Og likevel på en måte "klassisk". Jeg setter denne høyt. Sikkert en åtter i min bok. Ville nominere noe litt utenom allfarvei denne gangen. Apocalyptica har senere kommet med plater med vokalister på mange av sporene, som har høstet vesentlig bedre kritikker enn denne, som kanskje hadde vært en bedre introduksjon til bandet, men det er denne jeg har sterkest forhold til, og det føltes riktig å velge den.
Takk for anmeldelsen.Jeg synes Apocalyptica er artig å høre på. Spesielt de første platene der de covrer mye Metallica, men også Faith no More og Sepultura. På de senere platene har de med både trommer og vokal og da forsvinner særpreget noe. Den nominerte platen, Cult, hadde jeg ikke hørt før. Den er OK den, men jeg synes det er best når de fremfører cover låter. Og helst i ikke altfor store doser. Men når det er sagt, synes jeg det er en artig nominasjon. Noe utenom det vanlige er som oftest positivt...
Coverversjonene var det første jeg hørte av bandet da de var helt i startfasen, og det er jo en "billig" måte å komme innafor på, siden folk kjenner igjen låtene og synes de er tøffe fra før av, men jeg synes at deres eget låtmateriale er mer interessant å høre på. Spesielt siden det er såpass bra. Coverversjoner er gøy, men det kan bli for mye av det gode. I alle fall for Albumstafetten. Jeg nominerte denne plata fordi det var deres første som besto av stort sett eget materiale, i motsetning til de to første. ...Som også er verdt å høre på, for all del.
Denne, nyere plata deres har fått en del skryt, forresten:
Apocalyptica – Worlds Collide
...Men jeg synes at musikken faktisk mister noe med de "tilleggene" de har lagt på i den senere tid.Sist redigert:
Glad eg ikkje trakk denne skiva
Syns Drammen Lyd gjør en formidabel innsats når det gjelder å anmelde spetakkelet. Sjøl er eg redd det hadde blitt useriøst vissvass fra meg om eg trakk denne, og med terningkast et sted mellom 0 og 1. For meg er dette totalt uinteressant. Ikkje liker eg det de covrer noe særlig, og ikkje finner eg det særlig givende å høre på strykere heller. I alle fall ikkje i denne konteksten. Så skiva motbeviser matematisk teori om at minus minus gir pluss. Stemmer ikkje i dette tilfellet.
La ikkje dette legge føringer for deg Dazed når du skal anmelde gromskiva eg nomintere
For sent!La ikkje dette legge føringer for deg Dazed når du skal anmelde gromskiva eg nomintere
For meg er Apocalyptica først og fremst en lyd, en utrolig tøff sound, jeg lurte på hvorfor ikke all tungrock ble spilt på cello,men når jeg hadde hørt det, så hadde jeg hørt det. Jeg kom aldri forbi den første skiva. Den ene anmelderen gjorde en god jobb med skiva.Er i grunnen enig (med alle....!)
Relativt eklektisk (er ikke det riktig betegnelse?) Husker ''Nothing Else Matters' knalltøff var den, men heller ikke mere.
Vanskelig tilgjengelig musikk, som allikevel har åpenbare kvaliteter som løfter den langt over dusinvaren.
Blir allikevel ikke noe jeg klarer å høre gjennom, skyldes nok delvis at jeg har problemer med å finne instrumentalmusikk interressant.
Kanskje freiste å høre dem med vokal?
Veldig vanskelig å sette karakter på; i rette øyeblikk og sinnstemning kan en enkelt låt være en 9'er, mens andre ganger blir det bare hoderysting og firsprang mot
anlegget for å bytte album.
Fin nominasjon er det likevel, godt å bli minnet på at ikke alle tenker A4 når det gjelder musisering.
mvh hans
Jeg ekskluderte jo bonussoporene på denne reutgivelsen, men ett av dem er åpningsporet (Apocalyptica – Path - Vol. 1) i en versjon med innleid kvinnevokal. (Dessverre ikke en veldig god en.) Du kan jo høre på den:
Apocalyptica – Path - Vol. 2
...Men jeg ville heller gått for Apocalyptica – Worlds Collide da, for å være ærlig. For meg er det Instrumental-innspillingene deres som er bra.Sist redigert:Apocalyptica - Cult
Apocalyptica hadde på sitt album frå 2000 tatt eit steg vidare frå dei to tidlegare albuma og ein blei møtt av ein mykje større og symfonsk kvartett med ei overvekt av eigenkomponerte låtar mot eit større tal coverlåtar tidlegare.
Oppskrifta er enkel. 4 celloar, noko perkusjon og nokre effektar. Dei fleste låtane er to cello rytme, ein cello melodi og ein cello "lead guitar". Dei sjølvkomponerte låtane har mykje symfoni over seg, samstundes som det metal-inspirerte drivet er lett å like, om ein likar metal. Inspirasjonen dei har tatt til seg føles kanskje litt for tett på originalane, og at dei nyttar celloen knapt som ein form for tolk. Difor er det vel så interessant å høyre dei tolke metal-band, sidan mange av dei eigen-komponerte låtane likevel let som coverlåtar.
Cult var eit album som fikk hyppig rotering av ein ung Ørnbjørn med berbar CD-spelar og KOSS-headset, men i dag merkar eg at eg er lei konseptet. Eg hadde håpt på at det igjen ville låte friskt, men diverre er Cult ei plate som har vanskeleg for å kapre merksemda mi. Det er ein gang slik at eg berre kan høyre ei handfull låtar av eit coverband før trangen til å høyre originalen melder seg.
Eject, og fram med CD-mappa.
5/10
(beklagar sein melding, blanda Albumstafett 22 og april 22)KKaare G. Opsahl
Gjest
Tjuvstarter er svært opptatt i morgen
Robert Wyatt – Comicopera (2007)
( 16 låter, ca 60 minutter )
Robert Wyatt (1945) en levende musikklegende. Var en del av Soft Machine som han joined/etablert rundt midten av 60 tallet samtidig som han blant annet spilte I fusion storband og deltok på en jazzfestival på trommer med blant annet Terje Rypdal. En allsidig herremann og multikunstner
Bidragsytere på platen:
• Robert Wyatt – voice, piano, percussion, keyboards, trumpet, cornet, pocket trumpet, old metronome, karenotron (voice of Karen Mantler), enotron (voice of Brian Eno), monicatron (voice of Monica Vasconcelos)
• Brian Eno – keyboards, effects
• Seaming To – voice, clarinet
• Annie Whitehead – trombone, baritone horn
• Yaron Stavi – bass violin
• Monica Vasconcelos – voice
• Paul Weller – guitar
• Gilad Atzmon – saxophones, tenor saxophone, clarinet
• Jamie Johnson – bass guitar
• Dave Sinclair – piano
• Phil Manzanera – guitar
• Del Bartle – guitar
• Orphy Robinson – steelpan, vibraphone
• Chucho Merchan – bass violin
• Maurizio Camardi – saxophones
• Alfonso Santimone – piano, keyboards
• Alessandro Fedrigo – bass guitar
• Paolo Vidaich – percussion
Gianni Bertoncini – drums
(kopiert fra wiki)
Albumet er spesielt og krever en del lytting før det sitter. En blanding av relativt rolig jazz, fusion, eksprementel pop med strykere, blåsere, bass, trommer osv. Det er fine melodier med spesielle arrangementer. Det minner en del om De siste 2 skivene til Talk Talk I formen. Brian Eno kan man høre I skiva. Det er spennende instrumentpartier hvor vokalen fungerer mere som et instrument. Jeg liker denne skiva og den fungerer på flere måter. Jeg må konsentrere meg og være “inni musikken” eller bare ha den som en stemningstapet hvis jeg leser en bok eller slike sysler. Mannen har en fin stemme som minner om en litt sløy Randi Newman. Dette er en plate som gror på enn. Den skaper fantastiske stemninger og krever en del av lytteren. Dette er vakker musikk.
Jeg syntes dette er såpass spennende og fint at jeg gir den varme anbefalinger og en fjellstø 9
Sist redigert:Just as you are er ein av dei vakraste sangane eg veit om. Den har så mange lag og stemninga er definitivt frysningsmateriale. Den aleine er verdt å gi plata ein lytt. Ellers er albumet rart, irriterande og kult. Kjekt med sterk karakter fra Fingers!
Robert Wyatt - Comicopera
Første inntrykk av denne plata var litt skuffende. Litt matt vokal? Mangel på saft? Skulle jeg anmelde dette? Så at Finger gav en veldig god karakter. Hadde jeg tatt feil? Javisst!
Det er litt vanskelig å beskrive dette. Melodiene er ganske økonomiske. Men lydbildet er rikt av strukturer og jazz. Blåserne er virkelig deilig å høre på. Ørnbjørn nevner Just as You Are. Enig. Den er kjempefin. Sårt, Ekte,
Det er en ambisiøs plate. Leken. Virker gjennomarbeidet uten å bli glatt. Når denne musikken strømmer ut av høyttalerne er det som å lene seg tilbake og fordype seg i et maleri. Et enormt canvas. Kraftfulle farger. Rene linjer. Minimalistisk og rikt. Denne plata er som drikke varm kakao foran peisen.
Karakteren må bli 8 minst. Kom litt sent igang. Tror den må økes etterhvert.Sist redigert:Sleepytime Gorilla Museum – Of Natural History
Sleepytime Gorilla Museum hadde jeg aldri hørt om før og det er også vanskelig å si ut fra coveret hvilken type musikk dette er. Eneste jeg var ganske sikker på før jeg hadde hørt på palten, var at dette ikke er liste pop. Og det er det definitivt ikke! For dette er rimelig spesielt og musikken spriker i alle retninger sjangermessig. Men er det bra? Definitivt JA! Et skikkelig overflødighetshorn av en plate.
Platen begynner med noe som kunne vært soundtracket til en skrekkfilm før det går over i sakral koring og en flott rolig melodi. Deretter dundrer de i vei med et par spor som er ganske harde og som kanskje kan sies å være metal. Så kommer et spor som man muligens kan danse til, for de som driver med slikt. Detter er det prog rock på programmet. Og slik fortsetter det, ganske variert med andre ord.
Høydepunktene er de to lange prog rock sangene «FC: The Freedom Club» og «Babydoctor». Men det er masse annet snadder på platen. Et par av sporene blir litt navlebeskuende og intetsigende som «The 17-Year Cicada» og avsluttningssporet. Men det må være lov på en slik plate som dette.
Dersom Sleepytime Gorilla Museum skal samenlignes med annen musikk, høres de ut som Mike Patton, Bjørk og Nick Cave på sitt mest sære med The Residents og The Flaming Lips som backing band.
Bandet er dessverre oppløst. Det er synd for de hadde passet perfekt som oppvarmingsband for The Residents som jeg er så heldig å ha billett til på tirsdag. Men det hadde kanskje blitt for mye av det gode…
1 2 3 4 5 6 7 8 9 10
Sleepytime Gorilla Museum Of Natural History
Først og fremst vil jeg si at gorillasnerr er staselige greier, gorillasnorking derimot. Det er trøttere saker. Underfundige spørsmål på coveret noterer jeg, veldig mørkt, veldig mørkt. Jeg får nesten lyst til å føye til spørsmål som 'kan en fisk få halsbetennelse?' eller 'hvorfor hadde ikke Tarzan skjegg?' bare for å lette bittelitt på trykket og kanskje sprekke opp denne sminken i en ørliten antydning av et slags smil:
Freedom Club ble en aldri så liten favoritt; et stort moralsk spørsmål og et sabla kult driv, men konklusjonen er noe i overkant naiv og ikke så rent lite umulig og er basisen i den smule skepsis jeg merker:
Siden jeg selv foretrekker en helt annen medisin etter mørkets frembrudd er det vrient å si særlig mye fornuftig og jeg tviler på at jeg ville snublet over denne plata uten stafetthjelp. Jeg kommer nok til å besøke den noen flere ganger når det blir litt bedre tid. Det er veldig tydelig at den fortjener det; om jeg avviser hele greia fordi den er kompleks vil det være en fallitterklæring av Tremorsk åpent sinn-politikk. Om jeg avviser det for å være for mørkt vil jeg få problemer med speilbildet, hehe.
Iom at jeg har fått så altfor lite tid til denne kan jeg ikke gi en mer presis karakter enn det jeg føler for akkurat nå. Første runden traff den nokså elendig, andre tok den seg betraktelig opp og nå på femte er det fremdeles en stigning selv om jeg tror jeg skimter toppen i det fjerne. Blir 6 i dag. Med åpning for fremtidig oppjustering om den sitter enda bedre når jeg får muligheter for positiv volumregulering, selv om jeg opplever stemningsbyggingen mellom låtene nokså svulstig og bruken er imo endel overdrevet og grenser for langt mot det teatralske. Er vel meningen også.
Kutt til beinet og det ville blitt en mye bedre skive imo, den er altfor lang. I siste liten lærte jeg forøvrig at 'Clap Hands' stammer fra et barnerim, visste neimen ikke det.Sist redigert:
Takk for anmeldelser. Var usikker på om jeg skulle nominere SGM i det hele tatt; omtrent umulig å klistre merkelapper på, og kan til tider høres svært foruroligende ut. Dette er ikke plata jeg liker best; både Grand Opening and Closing (2001) og In Glorius Times (2007) er bedre enn dette albumet fra 2004 som nesten er litt for "Kommæsjt" (for lite frykt og avsky her), men det er det eneste på Spotify og det har sine sider. Jeg sliter med å beskrive dette bandet selv ,og er av og til usikker på hvorfor jeg liker dem, da jeg pleier å ha problemer med flere av ingrediensene dette er lagd av, men the proof is in the eating of the pudding som det heter, og resultatet liker jeg!
Det nærmeste jeg kommer er vel Secret Chiefs 3, men de er et stykke unna likevel. Jeg syns Eviledorf beskriver dette ganske bra, og er enig i at det kunne vært spennende å se live, men kanskje ikke på samme kveld som Residents.
Sist redigert:
Veldig bra anmelderi av en skive eg ble vettaskremt av etter en sniklytt med en gang Burnt nominerte den. Tenkte egentlig bare "men ka i hæl****?". Men skjønner nå at dersom eg vier tilstrekkelig med tid og inntar samme open-mind policy som Tremor, så kanskje eg blir dus med den. Skal definitivt prøve meg seriøst på den.
Ikkje fått hørt den godt nok til å gi noe fornuftig karakter, men syns både Eviledorf og Tremor gjør en formidabel jobb med denne nokså krevende skiva.KKaare G. Opsahl
Gjest
svært så enig i detteDet er som regel svært uinteressant for min del når folk setter i gang med å growle og grøte bort stemmen så det bare er en vegg av ulyd igjen, men her tok det sannelig en annen vending; fikk utrolig nok til å høre hva det dreier seg om. Fabelaktig.
Googlet littegranne i innspurten men slo det raskt fra meg da det dukket opp en veritabel kakofoni av strenger og overtoner med hentydninger til både ditt og datt. Må se litt nøyere på det når jeg en dag blir uthvilt igjen. Neppe før onsdag til høsten, tipper jeg.
Det tok litt tid før jeg begynte å høre på tekstene, men det ligger mye fin misantropi her. Jeg syntes forøvrig du gjør en god jobb med anmeldelsen din; dersom Townes ender opp med å lytte til dette er det nok mye din fortjeneste.Jeg synes dette er en veldig god nominasjon, men den er ganske krevende å anmelde. Jeg fikk ikke tid til å studere tekstene eller bakgrunn sjekk. Eneste jeg vet er at de er amerikanske og at en av grunnleggerne har det skandinavisk klingende navnet Nils Frykdahl. Men noe må jeg jo ha til gode. Skal også sjekke de andre platene.
- Ble medlem
- 01.06.2012
- Innlegg
- 763
- Antall liker
- 389
Skjelden jeg blir fysisk sliten av å sitte stille og høre på musikkEr emig med Evildorf her. Viktig og riktig nominasjon.
Har prøvd meg etpar ganger, krever konsentrasjon denne.
Og, igjen - her er det bare en ting å gjøre; spille albumet etpar ganger til.
Veldig gode meldinger gjør at jeg ikke er fornøyd med en tja-okei-holdning.
Det jeg likte i første gjennomhøring likte jeg godt.
Er den noe ufokusert og rotete i forhold til de to andre albumene Burnt?
Som sagt: Kudos til anmelderne - ingen lett oppgave dette!Har hørt bare litt på denne skiva. Fikk et lite snev av allergi. Det minner veldig om noe Mike Patton har gjort tidligere, bare enda mer teatralsk. Men jeg har hørt for lite på det til å kunne si noe sikkert.
Forøvrig morsomt, B_I, at du bruker Secret Chiefs 3 som en referanse
Gode anmeldelser, bra jobba, og jammen er jeg glad jeg slapp denne.
Tror det var midt i andre spor jeg gav opp, ikke var den noe for meg nei. Og anmeldelsene bekreftet vel det, nattesøvnen er berget.
Ultravox – Rage in Eden (1981)
80-tallets trommemaskiner og synter har jeg et meget anstrengt forhold til. Maskinene ønsket konstant å plage meg noe heltforjævlig, mens jeg bare ville smadre dem mot veggen, et gjensidig hatforhold der.
Og Ultravox du, hmm, på 80-tallet hadde jeg en kamerat (merkelig nok er vi fortsatt venner) som ustanselig plaget meg med å spille elektropopen til akkurat den gruppa. Tror Ultravox utviklet seg til å bli symbolet på det jeg hatet ved 80-tallsmusikken. Bare så det er klart: her bør alt over minus 2 i karakter være bra, united er full av fordommer.
Det er vel ikke så vanskelig å gjette seg til at dette er en britisk gjeng. Noe med det teatralske, som den gjengse amerikaner aldri kunne finne på? (Det fins helt sikkert mange unntak fra fordommene mine, noen øskystdamer, etc...). Ultravox har hatt to elektrohelter: John Foxx var hovedmannen på 70-tallet, mens Midge Ure avsløste ham som sjef på 80-tallet. Førstnevnte hadde mye glamrock i seg, mens Ure var mer kunstrockete. Så vidt jeg vet spilte de to aldri sammen i bandet. Rage in Eden var deres femte plate, den andre med Midge Ure, og den fulgte etter suksessen Vienna som kom året forut for denne plata.
For å ta introene først: Det beste jeg kan si om dem, er at de er korte. Ellers er forspillene omtrent det verste med hele plata. De er alle ille, og særlig de som er basert på de kunstige trommene, får det til å grøsse i meg. Hør på de første 3-4 sekundene på toerlåta We Stand Alone , så skjønner man fort hva jeg mener. Riktignok går de mekaniske kjønnsløse trommene gjennom hele hver låt, men aldri er de så påtrengende som i introene. Samt i noen mellomspill da, de er nesten like ekle å høre på. Når vokalen først kommer i gang, slår heldigvis noen forsvarsmekanismer inn, selvhypnosen gjør at rytmene iallefall delvis sjaltes ut, jeg hører på sangen. Som iblant faktisk er litt OK.
Ja, albumet har dessverre noen gode låter. Dermed kan det jo ikke så lett avfeies med en totalslakt, og anmelderen må lide seg gjennom introer og slitsomme rytmer noen ganger til. Det beste på plata kommer i starten, låta The Voice er faktisk en meget bra poplåt. Her er ikke innpakninga så håpløs heller, introen er superkort og selv mellomspillet fungerer, mye synt til tross. I Never Wanted To Begin byr på et interessant og variert lydbilde, selv om den låta samtidig kan påstås være den mest pompøse i rekken av bare pompøse spor. Tittelåta er ikke ille, men samtidig den låta som irriterer meg mest. Fordi de her avslører at de har ekte trommer. Hvorfor ikke bruke settet skikkelig da? Andre lyspunkter er det fint få av. Muligens den småraffinerte bruken av fiolin flere steder og det at de enkelte spors lydkulisser faktisk er litt varierte.
Konklusjonen er at dette er et av de mest meget- og intetsigende albumene jeg har hørt. Intelligent og helt dødt.
Ikke hjalp det å drikke plata bra heller. Men det visste jeg vel fra før, Vienna ble forsøkt tolerert på den måten noen ganger på 80-tallet (tror jeg tilslutt stjal og kasta vekk et ex av den fra kompisen min).
Den får 2 av 10.
Pga. The Voice.
Tålmodighet er en lyd..
..og den lyden er tåkktåkktåkktåkktåkktåkktåkktåkktåkktåkktåkktåkktåkktåkktåkktåkktåkktåkktåkktåkktåkktåkktåkktåkktåkktåkktåkktåkktåkk
For meg så domineres Ultravox - Rage in Eden (1981) av denne lyden, selv om de varierer den noe innimellom; bapbapbapbapbapbapbapbapbapbapbapbapbapbapbapbapbapbapbapbapbapbapbapbap fx.
På de beste låtene er den fraværende. Åpningssporet og hitsingelen the Voice fx, som har små kimer til gothrock i seg, og også det Kraftwerk-aktige kuttet The Ascent og sistesporet Your Name has slipped my Mind er fri for denne lyden
(lyden som United får allergireaksjoner av?). Ellers gjør litt gitarer her og der også Accent on Youth utholdelig.
Jeg synes det er vanskelig å anmelde denne plata; musikk var blodig alvor i 1981 (jeg ble 15), så lyden av dengangda er like mye minner og følelser som musikk. Jeg likte ikke denne plata da, jeg likte Ultravox! med utropstegn, og det er vel synonymt med Johnny Foxx perioden. Spesielt de to første var bra. Jeg hørte likevel mer enn nok på Ultravox uten utropstegn da jeg (som United) hadde kompiser som likte dette.
Jeg syns nok hovedproblemet til denne plata er at den blir for ensformig, og for insisterende. Hvis du lurer på hva jeg mener med insisterende så lytt til spor to; We Stand Alone. Den sammenfatter hva jeg sliter med på denne plata.
Vienna som kom året før er mer variert og spennende syns jeg. Kanskje denne kom litt tidlig, eller kanskje de prøvde å skifte publikum?
Synth har jeg ingen problemer med; samme år kom Kraftwerk med Computerwelt, Wall of Woodoo med Dark Continent. Brian Eno og David Byrne kom med My Life in the Bush of Ghosts dette året fx. Non Stop Erotic Cabaret med Soft Cell og Nightclubbing med Grace Jones spilte jeg da, og spilles fortsatt her i huset, i motsetning til Vienna og Rage in Eden.
edit: Glemte Alles ist Gut med D.A.F. som kom samme år og som er produsert av Conny Planck i samme studio (som Rage In Eden er) Det er min favoritt.
Karakter? Reagerer vel ikke like sterkt som United så da blir det 4.Sist redigert:KKaare G. Opsahl
Gjest
Jeg liker godt de 2- første platene med Ultravox. Denne kjøpte jeg når den ble sluppet og syntes er ok. ville landet på en 6GGjestemedlem
Gjest
Takk til United og BurntIsland for en hederlig innsats! Det er ikke lett å anmelde plater man ikke liker, men det er artig å lese lell. Jeg var vel klar over risikoen med å nominere denne platen da det ikke er musikk alle liker.
For meg er dette en stor og viktig plate. En av mine favoritter. Låter som The Thin Wall og A Stranger Within er evige klassikere i min musikkverden og noe av det beste som ble laget på 80-tallet. Ikke helt enkelt å formidle fascinasjonen kanskje, men de nyskapende kjølige lydlandskapene som blir dannet er det ikke noen andre som har greit å etterligne. Stemning og atmosfære. Musikk som jeg lenge var redd for spille for ofte i frykt for å bruke opp magien.
Glad jeg slapp denne. Det er noe med åttitalls soundet her som jeg ikke klarer. Hadde jeg klart å like denne sounden som begge anmelderne beskriver ganske bra, hadde det vært en gullgruve av musikk jeg kunne oppdaget, men jeg orker ikke ta fatt på den oppgaven.
På åttitallet når jeg begynte å interessere meg for musikk gikk det mest i heavy metal. I ettertid har jeg innsett at det ikke var fordi Saxon, W.A.S.P. og Iron Maiden var så ufattelig bra, men det var bare at de var bedre enn så mye annet på den tiden. Burde selvfølgelig hørt på Sonic Youth og Dinosaur jr på den tiden, men jeg viste ikke at de eksisterte en gang.
Eg liker å tro at eg kan høre forbi lyden/produksjonen, bare musikekn er god nok. Der tok eg nok feil. Får totalt akutt panikkangst av dette kalde, kliniske 80 talssoundet. Veldig glad eg dodget Ultravoxx, det kunne blitt fælt - i alle fall for meg. All honnør til anmelderne.
Prøvde å høre på plata, men må bare melde pass - blir helt tulen av det.
Jeg er glad jeg fikk denne nominasjonen, det ble til at jeg har lyttet meg gjennom mye musikk fra 80/81, også det jeg ikke hører på til vanlig. Det er det jeg kaller "klassisk" musikk; låter som det ikke spiller noen rolle om du liker eller ikke; de bare er der, som en del av historien min. Ultravox Vienna fx: Jeg ble overrasket over hvor godt jeg husker låtene: nå kommer det trommebreaket, her kommer koret, der kommer den akkorden osv. Jeg skjønner godt hva Deph mener, flere kompiser falt fullstendig for det samme. Det ble ikke greia mi dog.
Hehe, jeg var også litt glad for trekningen, faktisk.
For det første var Ultravox bandet jeg i gamle dager elsket å hate, det var moro å få oppfrisket det forholdet.
For det andre er det et par plater i denne stafettpulja jeg faktisk ville hatt problemer med å komme gjennom, rett og slett. Denne skiva gikk greit forbi noen ganger. Den var nesten halvOK første gangen jeg hørte den nå her forleden. Men utfordringen min var at jeg reagerte mer og mer negativt for hver gjennomspilling og jo mer konsentrert jeg lyttet.
Det var lett å mene noe og dermed lett å skrive. -
Laster inn…
Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning
-
Laster inn…