Cassandra Wilson har en dyp stemme, som andre har nevnt, men det som er mest spesielt er den hypnotiske måten hun tøyer og strekker fraseringen på, med en slags bølgende flyt heller enn skarpe ansatser. For å trekke noen paralleller mellom fraseringen hos tre favoritter:
Patricia Barber - tom-tom-tromme
Diana Krall - grand piano
Cassandra Wilson - kirkeorgel
Hvis noen skjønte noe mer av det...
"Blue light 'til dawn", "New Moon Daughter", "Traveling Miles" og "Belly of the Sun" er "må ha", mens "C.W. sings standards" og "Glamoured" er optional extras, synes jeg, etter å ha tittet litt i hylla. "Thunderbird" og "Loverly" har jeg ikke.
"Belly of the Sun" (2002) ville vært enda bedre om den ikke var fullt så hardt komprimert, men kan vel stå som en grensestolpe for hva som er OK og hva som definitivt ikke er det. Den er uansett verdt prisen bare for versjonen av "The Weight". Deretter fikk Blue Note det for seg at de ville selge mer om de produserte "louder CDs", og "Glamoured" (2003) bukket nok under for det, selv om det musikalske fortsatt er like bra. Jeg opplevde den innspillingen som såpass flat at jeg ikke har brydd meg om å kjøpe de nyere utgivelsene hennes - inntil hun eventuelt bytter plateselskap til Telarc, eller at noen på Blue Note tar til vettet.
