Her ei som vil sende en liten hilsen til Dr. Vestre og de andre i "kom dere opp om morran og skjerp dere på jobb gjengen" i AP...
KRONIKK: Jeg jobber halv stilling på et sykehjem. Hjemme har jeg 150 prosent stilling som pårørende. Ofte er jeg utslitt, og det hender jeg blir sykmeldt, men jeg ønsker at Jan Christian Vestre skal få et innblikk i hvordan mange kvinner i Norge har det, gjennom å fortelle om mitt liv.
www.aftenbladet.no
Dere kjenner kanskje til det kjente sitatet av biskop Desmond Tutu, om at vi må slutte med å trekke folk opp av elva, men gå oppstrøms og se hvorfor de faller uti?
Vel, vi vet hva som gjør at vi faller uti. Alle vet. Vi faller ikke; i lang tid nå er det regjering, stat og kommune som med sin politikk står der oppe og hiver oss uti, og litt lenger nede plukker de samme folkene oss plutselig opp, gir oss en skikkelig lusing og hiver oss uti igjen. Men, alle later som de ikke forstår hva som skjer.
Ja, jeg skal snakke om kvinner, det offentlige, sykmelding, Vestre, Nav og fravær. Beklager dette.
Press og sparing på jobben
Jeg er sykepleier på et stort sykehjem, i demensseksjonen. Vi er tre avdelinger der de fleste har langtkommen demens. Vi har også en forsterket enhet. Ofte er vi bare en eller to sykepleiere på nesten 60 veldig syke pasienter, og vi har nå en ekstremt presset økonomi. Jeg skulle så gjerne ikke blitt regnet med i pleien, fordi jeg til stadighet må løpe fra mine stakkars kollegaer for å uføre sykepleieroppgaver. Jeg har bedt om dette flere ganger, jeg møter forståelse, men det er ikke penger. Naturlig nok.
Sykehjemmet har som alle andre fått beskjed av en kommune i økonomisk krise om å spare 1,5 prosent av budsjettet. Dere synes det høres lite ut? Gjett. Tror dere min leder kan gi meg avlastning til å konsentrere meg om sykepleieroppgaver med dette bakteppet? Når kommunen er hundrevis av millioner i underskudd, hvem tror dere det går utover? Og tror dere konsekvensen for eksempel blir høyt fravær?
Ja, det er om mulig en av verdens mest psykisk og fysisk belastende jobber, og jeg velger det helt selv, men Gud hjelpe meg som jeg elsker jobben min. Jeg er så på riktig plass og vil ikke bytte. Aldri. Jeg kunne glatt ha tatt en mindre krevende jobb, jeg har prøvd det, men dette er meg, dette er det som er meningen for meg og mitt liv. Du kan gjerne kalle det et kall. Uten den religiøse biten. Det kunne vært så bra, dagene på jobb kunne vært levelige og vi kunne hatt så mange flere sykepleiere. Men, så var det den elva da. Og de som kaster oss uti. Jeg skal komme tilbake til det.
Plis, la meg få bli mann!
Nå har det seg slik at jeg i tillegg til å være sykepleier dessverre er kvinne. Beklager så mye for dette til helseminister Vestre og arbeidsminister Brenna – jeg skulle gjerne vært mann. Jeg har lagt inn søknad til Vårherre og alle andre Guder dere har, om at i mitt neste liv vil jeg være mann.
For det ser ut som om de på toppen helt har glemt ut hvem som bærer størstedelen av det norske helsevesenet på ryggen, og det vil i praksis si at jeg jobber 50 prosent på sykehjemmet og så har jeg 100 prosent jobb hjemme. 150 prosent hjemme faktisk, hvis jeg er ærlig.
Jeg tenker åpenhet er viktig for forståelse i denne saken, og kort fortalt gikk jeg på en real smell for ca. 15 år siden, beklager dette også Vestre og Brenna – det var ikke meningen, men jeg har altså fått en ny bestevenn kalt angst som kommer på besøk når jeg blir veldig psykisk sliten. Vi to har nå funnet en slags besøksordning, så det går stort sett greit. Men, noen ganger ikke. Jeg har også i mesteparten av disse årene i praksis vært alenemor for to barn, og har nå et kronisk sykt voksent barn hjemme, og for å toppe den glutenfrie kransekaken, så har jeg alt ansvaret for en veldig syk, helt hjelpetrengende, nesten blind mor på 86 år. Som bor hjemme. Uten hjemmesykepleie. Jeg er hjemmesykepleien. Og alt annet hun trenger. Vi prøvde litt hjemmesykepleie. Det gikk ikke. Det er en annen historie.
Jeg er ikke unik
Min situasjon er ikke enestående. Jeg er ikke på noen måte enestående. Dette er helt vanlig. De fleste voksne kvinner jeg kjenner sliter med fysiske og psykiske plager, mange har hovedansvaret for barn og sine syke foreldre. Og går på jobb. I helsevesenet!
Og gjett hva: innimellom krasjer vi. Helt. Fullstendig. Blir syke. Og tenk hvis vi da hadde hatt en støttende ordning, en støttende stat og kommune som hadde holdt hånden over oss, hjulpet oss opp igjen, heiet på oss, gitt oss litt armslag. I stedet blir vi nå nesten behandlet som småkriminelle. Snyltere av velferdsstaten.
Etter fire dager fravær på seks måneder blir du kalt inn på møte med leder. Fire dager! Dette regnes altså som høyt fravær i Stavanger kommune. For en kvinne i 50-årene med sitt levde liv, sin psyke og kropp, sine voksne barn, sine syke foreldre. Pluss så på underbemanning. Fire dager! Da skal vi inn til det jeg kaller «forhør». Min leder er pålagt av kommunen å gjøre dette. For å finne «løsninger». Right.
Når er det bra nok for Nav?
Ja, jeg har «mye» fravær, ja, jeg har vært sykmeldt. Og vet dere hva jeg da fikk i posten av Nav i vinter? Klump i magen. Det var det jeg fikk. For i brevet sto det at hvis de ikke var fornøyde med begrunnelsen for sykmeldingen min, ville de kontakte min arbeidsgiver og lege for å sjekke. Og hvis de ikke var fornøyde med svarene ville de nekte meg sykepenger. En direkte trussel svart på hvitt. Nav kan altså overprøve min fastlege gjennom 30 år? I tillegg til å prøve og holde hodet over vannet der jeg kjemper ute i elva, skal jeg nå også være redd for å bli fratatt lønna mi?
Hva er det dere driver med? Hvordan er det dere behandler meg? Straffer meg, oss, når dere selv har delvis skyld i hvorfor vi blir syke? Hva blir det neste? Samfunnsstraff? Jeg ble jo livredd. Akkurat den ekstrabelastningen jeg trengte i hverdagen. Hvor syk skal jeg være for at det er bra nok for Nav, Vestre?
Men, det slutter jo selvfølgelig ikke der. Nå kom nettopp Vestre og Brenna med enda en presang til meg, mine medsøstre og fastlegen. La oss gjøre som i Sverige; sparke folk når de ligger nede. Det blir så fine tall! La oss ta siste rest av arbeidslyst og arbeidsevne for å bedre sykefraværstallene – presse dem som klarer å jobbe litt, men dessverre er en del syke helt ut av arbeidslivet: Vi gjør det dritvanskelig for fastlegene å gi 100 prosent sykmelding. Så neste gang jeg blir syk og må komme meg litt, så skal jeg kravle meg på jobb og bli enda sykere. Og så slutter jeg. Og mange andre. Det blir så fine tall! Vi kan slå Sverige! Det har alltid vært viktig for oss å være bedre enn Sverige.
Hva med å la meg være litt syk?
Men, husker dere at en gang i verden valgte vi som land å ikke være som de andre. Som Sverige. Vi valgte å la mennesker som sliter med fysisk og psykisk sykdom være en del av arbeidslivet. Selv om vi vet at de får en del fravær. Vel vitende om at dette ville koste oss. Vi valgte å tro på at det viktigere for mennesker med fysiske eller psykiske utfordringer å være litt i jobb i stedet for at de blir 100 prosent uføre. Vi valgte å la en overarbeidet, innimellom syk sykepleier som elsker jobben sin, være en del syk uten å gi henne grusomt dårlig samvittighet. Jeg tenkte dum som jeg er at jeg er en viktig bidragsyter.
Hvorfor tråkker dere på meg når jeg ligger nede? Hvorfor vil dere gjøre det nesten umulig for oss å jobbe? Hvorfor setter dere fastlegene i en forferdelig knipe? Hvorfor pålegger dere våre ledere ting som i praksis er utopi? Hva kan min leder gjøre? Gi meg som er sykepleier andre, lettere arbeidsoppgaver? Som hva da? Smøre brødskiver? Og så leie inn andre til å gjøre min jobb? For det har hun penger til? Og det flyter jo over av sykepleiere. Dere krever at hun skal «tilrettelegge» når det ikke er mulig. Og dere vet det. Alle vet dette.
Ønskene deres går ikke i hop
Hvorfor ikke gi kvinner med alt vårt flere egenmeldingsdager, anerkjenn at vi er kvinner. Øremerk mye mer penger til kommunene så min leder kan leie inn flere folk slik at jeg og mine utslitte kvinnelige kollegaer ikke blir suke, gi sykepleierne et realt løft så jeg får flere kollegaer, som faktisk blir i jobben!, og slutt med å behandle meg som en halvkriminell etter fire dagers fravær.
Dere vil at vi kvinner med alt vårt skal stå i jobb i helsevesenet til vi blir over 70 år, og ta oss av våre foreldre som nå skal bo hjemme til de har en og en halv fot i graven, fordi det er null sykehjemsplasser, og så ikke bli syke selv? Dere synes det tilrettelegges bra nok for at dette scenarioet er realistisk?
Er det noen voksne hjemme?
Vel. Dere finner meg ute i elva. Mine gode venner heier som besatt der fra kanten, og min kjære fastlege gjennom et halvt liv har stått der klar med flytevest gang på gang. Derfor klarer jeg det.
Vi får se hvor lang tid det tar før dere tar fra meg flytevesten.
www.nettavisen.no
