Og veldig mange, også en del her inne, synes å ha samme holdning til samfunnets rolle overfor dem selv: Jeg skal slippe alle bekymringer, overraskelser, uforutsette utgifter, Mamma Stat (som jeg ellers ikke har stort til overs for) har å stille opp, fordi det skal hun, samme hva.
Prisen på fossil energi kommer til å bli veldig høy i årene som kommer, til slutt så høy at biler vil bli ribbet for motorer og annet som veier noe. Det er usedvanlig barnslig, umodent og grinete å klage så mye som det nå gjøres, over utfallet av at det foregår kriger og krigshandlinger rundt omkring. "Staten har å betale ..."
Og våre politikere trer inn i rollen som omsorgspersoner, for de stakkars utsatte, som nå finner det uholdbart å måtte akseptere nye betingelser.