I Norge har man odelsrett og rekrutteringen skjer i familielinjen, så opplevelsen av hvor "fælt" det er å være bonde kommer over matbordet og kjennes på kroppen. I senere tiår er den snakken blitt tung. For utenforstående er det vanskelig å få kjøpt en attraktiv gård, og det er dermed lite snakk om rekruttering utenfra.
På 1950-60 tall ble det satset på omstilling i landbruket, med gode ordninger, og det å skulle overta en gård var da en selvfølge for neste generasjon -- også fordi lønnsforskjellene i samfunnet ikke var så ekstreme som de er idag. Å velge næringsvei innen landbruket nå er å godta elendig timebetaling og høyst usikre avsetningsforhold, samt en gjeldsgrad som gjør det uaktuelt å oppsøke eksterne investorer. (I Norge er dette gjort verre av nettopp odelsretten, som regulerer omsetning av landbrukseiendommer slik at penger du skyter inn i en ikke kan realiseres ved eventuelt videresalg.)
Så når bonden i eksemplet fra Odd J velger å legge ned melkebruket, etter å ha pådratt seg 14 millioner i gjeld, og innser at han ikke får solgt melkekvoten sin, fører dette til at andre bønder kjapt ser etter måter å kvitte seg med belastningen. Jeg kjenner mange bønder som forbyr sine barn å tenke tanken på å skulle drive videre. Gården skal avvikles og ikke videreføres. I den grad man kan forsøker man å få tillatelse til annen virksomhet, som hyttebygging, boliger, golfbane, etc.
Og folk utenfor landbruket innbiller seg at man har et landbruk som vil bli videreført.
Men skal Norge ha en bedre beredskap på alle nivåer så krever det en litt annen type politikere enn de vi har nå. Se til Finland er et godt tips.
