Komprimeringsalgoritmene til de forskjellige komprimeringsformatene som Mp3 og AAC er mye basert på maskering; at vi ikke oppfatter en lyd når en annen lyd med kraftigere intensitet spilles samtidig og at man da kan filtrere bort den svakeste lyden som opptar plass helt unødvendig. Ikke så godt forklart men de fleste her inne vet mye om saken.
Hvor gode er disse algoritmene? Gode nok til at 192 kbps kan gi masse musikkglede med et vell av detaljer og nærværsfølelse (blir jeg kasta ut av Hfs nå?...). For det er fortsatt kvaliteten på opptaket og de kunstneriske valgene som er tatt under produksjonen og masteringen av opptaket som bestemmer hvor stort potensial dette har til at du i stua enten får følelsen av at artisten er i stua, rett foran deg eller at du/dere oppnår den andre, alternative "Holy Grail", nemlig at du føler at du er tilstede der opptaket fant sted.
De er ikke bedre enn at man lett hører forskjell på 192 kbps og ukomprimert om man har de riktige opptakene. Sønnen min og jeg hører greit en meningsfull forskjell på vår "Ghettoblaster", en B&W Zeppeling AIR. (Må være AIR, den andre ser lik ut men har flere hundre prosent lavere ytelse. Air har Hypex-forsterkere og en fornuftig DSP i tillegg til at den tapper iPad digitalt. Det er natt og dag).
Anyway, her er en link til en kar som har tatt Susanne Vega sin Tom`s Diner i Mp3 og så filtrert frem hva som ble kastet bort under konverteringen. Det er først når hun begynner å synge at jeg synes det blir "skremmende". Morsomt eksperiment.
Listen to a song made from data lost during MP3 conversion
Hvor gode er disse algoritmene? Gode nok til at 192 kbps kan gi masse musikkglede med et vell av detaljer og nærværsfølelse (blir jeg kasta ut av Hfs nå?...). For det er fortsatt kvaliteten på opptaket og de kunstneriske valgene som er tatt under produksjonen og masteringen av opptaket som bestemmer hvor stort potensial dette har til at du i stua enten får følelsen av at artisten er i stua, rett foran deg eller at du/dere oppnår den andre, alternative "Holy Grail", nemlig at du føler at du er tilstede der opptaket fant sted.
De er ikke bedre enn at man lett hører forskjell på 192 kbps og ukomprimert om man har de riktige opptakene. Sønnen min og jeg hører greit en meningsfull forskjell på vår "Ghettoblaster", en B&W Zeppeling AIR. (Må være AIR, den andre ser lik ut men har flere hundre prosent lavere ytelse. Air har Hypex-forsterkere og en fornuftig DSP i tillegg til at den tapper iPad digitalt. Det er natt og dag).
Anyway, her er en link til en kar som har tatt Susanne Vega sin Tom`s Diner i Mp3 og så filtrert frem hva som ble kastet bort under konverteringen. Det er først når hun begynner å synge at jeg synes det blir "skremmende". Morsomt eksperiment.
Listen to a song made from data lost during MP3 conversion
