hvem har pinnen? noen bør ihvertfall ta seg en pinne snart!
to dager til fredag
(edit: teknisk sett 22 timer og 50 minutter)
to dager til fredag
(edit: teknisk sett 22 timer og 50 minutter)
Albumstafetten 24
- Trådstarter Dazed
- Startdato
Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning
-
G
Gjestemedlem
Gjest
Rage Against the Machine - Rage Against the Machine (1992)
Fredagskveld, The Warehouse, Preston en gang sent på 90 tallet. Her spilles rock og metal, som man skal i 3. etg. av denne nattklubben. Som et fast rituale samlet det seg en gjeng med langhårede rockere her, og når Killing in the Name kom på, som den alltid gjorde, var det bare å trekke seg forsiktig tilbake fra gulvet om man ikke ville bli pisket i ansiktet av frisyrer i hurtig rytmisk bevegelse tilhørende skinnjakkekledde lett svette ungdommer.
Det er vel ikke så mange som hører på denne nå lenger? Det var i alle fall tankene etter at nominasjonen var et faktum, og den følelsen sitter fremdels etter de to første kuttene på platen. Solide tracks, men litt daterte og ganske så spilt i hel også.
... men det holder på en måte litt koken fremdels da, om man skrur litt opp og helst jekker en øl eller fem.
Resten av platen holder i alle fall mål fremdels, og den funky, rap-metallen kan godt spilles om man er i modus for slikt. Kanskje etterfulgt av litt RHCP om man er helt i siget.
Men den spilles ikke ofte må innrømmes.
Nesten så den var litt moro å høre igjen etter gammelt.
Spor som 'Bullet in the Head' har beholdt den energiske oppturen man kan gis ved inntak av denne platen. Overskuddsmusikk med attitude. Kanskje platens beste låt? Herlige tørre basslinjer.
Wake up er jo også en låt som henger med ennå, og det er vanskelig å sitte helt rolig og uanfektet når man spiller denne.
Movements come and movements go
Leaders speak, movements cease
When their heads are flown
'Cause all these punks
Got bullets in their heads
Departments of police, the judges, the feds
Networks at work, keepin' people calm
You know they went after King
When he spoke out on Vietnam
He turned the power to the have-nots
And then came the shot
De viser stor respekt for Thich Quang Duc (han på platecoveret). Den vietnamesiske munken som tente fyr på deg selv i 1963 i protest mot myndighetenes behandling an buddhistene. Det ultimate bildet på noen som virkelig ikke lar seg underkue og gjør "som de sier du skal". Et opprørsikon med få sidestykker.
For tekstene er politiske og hardtslående som musikken ellers, og politikken er like aktuell i dag. Det gjør også at platen beholder sin aktualitet.
Yeah! Wit' a fistful of steel!
Come on!
Uggh!
Wit' a fistful of steel!
Uggh!
... så. Da blir det vel et år eller to til neste gjennomspilling/utblåsning tenker jeg.
Fortjener en 8er selv om den ikke får så mye spilletid i dag. Den har velfortjent status som en klassiker. Men jeg er vel rett og slett ikke ung og sint nok lenger for å ha full glede av den.
Platen og låtene er vel kjent for de fleste, og da har man automatisk et forhold til den, men om man på usannsynlig vis skulle ha gått glipp av denne er det jo bare å gi den noen spillinger.
Her er forøvrig et nærbilde jeg tok av bilen på platecoveret:
Sist redigert av en moderator:
kom på at jeg ikke har sagt noe om Arctic Monkeys enda; 60-talls soul/pop behandlet på en måte som er mildt beslektet med det Black Keys gjør, for så å kjøres gjennom et Depeche Mode a la Violator filter. Låtene er skrevet vha den samme formelen som brukes til å skrive James Bond film sanger..
Resultatet er ørevennlig, sympatisk og lett forglemmelig.
mvh
luremus
(Rage Against anmeldelsen kommer om noen timer.. bare begynn å diskuter om dere vil..)Sist redigert:
Rage Against the Machine - s/t (1992)
Jeg likte ikke denne plata når den kom. Syntes sinnet til Zach de la Rocha var posering; litt som overklassepunkerne i the Crass som måtte bli ekstra sinte, engasjerte og politisk korrekte for å kompensere for sin manglende "autentiske" bakgrunn. (hadde de vært ekte punkere hadde de bare driti i hvor de kom ifra og hva andre mente om det mente jeg.. men ingen spurte..)
MEN, måtte jeg motvillig innrømme;- detbutalbumet til RAtM groovet som ville helvete!
Etterhvert begynte jeg å se annerledes på det, Zach spiler ikke sinna, han spiller med sinnet; når han messer de samme setningene om og om igjen riffer han på de; og jeg mistenker han for å synes sine egne vokale licks er like fete som Tom Morello sine
...all of which are american dreams...
Bass og trommer bygger et tungt fundament som står fjellstøtt uansett hvor mye det gynger og ruller. Plata bærer sine 20 år forbausende friskt.
Ellers skriver Deph godt om det å ta frem plater som har vært med såpass lenge, og som du ikke har spilt på en stund. Jeg tok nok frem plata til stafetten med mye av de samme forventingene.
En av de få "problemene" jeg har med denne plata er at det i ettertid har kommet så mye sint rap at det er lett å assosiere til "pop the Glock, shoot a cop" osv. Men at det er lett å assosiere til noe patetisk som har kommet i ettertid kan ikke RAtM lastes for:
Dette er klassisk musikk og får minst en 8er. (usikker, men tror den spilles for sjelden til å fortjene 9?)Jeg elsket denne plata når den kom. Og elsker den like mye nå. Spiller den ikke like ofte lengre, men den er aldri langt unna, og når den tas fram går den gjerne en 3-4 runder i etpar-tre dager. Det er herlig hardt og forfriskende, jeg blir rett og slett i godt humør av å høre den. Posering har aldri slått meg, men noe teatralsk er det nok over albumet. Kom vel nesten samtidig som soundtracket til ''Judgement Night'' - men den er ikke like frisk, RaTM låter like nytt og spennende i dag som når den kom.
Ble inflasjon her, men den treffer en nerve hos meg som gjør at jeg ikke kan gi annet enn 10/10.
Bra!
Jeg nominerte plate fordi jeg for en stund siden tok den frem fra glemselen. Jeg synes ikke alderen gjør noe som helst. En plate som var bra i 1992, er gjerne like bra når som helst senere også.
Denne var nyskapende da den kom, og sannsynligvis den første plata (og det første bandet) som klarte å kombinere rap og metal på en bra måte. Jeg hadde i alle fall heller ikke hørt noen spille gitar som Tom Morello (killswitch-effekten, altså) tidligere. Jeg digger den, og jeg er eller ikke spesielt positivt innstilt til rap.
Dessuten har albumet eksemplarisk bra lyd. Er nok ganske enig med begge ang. karakteren. Sikkert en nier hos meg. Kanskje den har tålt tidens tann bedre for meg siden jeg ikke har noe spesielt forhold til tekstene, som er like aktuelle eller uaktuelle for meg nå som da. Jeg var ikke så opprørsk av meg i 1992 heller, men liker bare musikken.
Rage Against the Machine er rødvinsmusikk i heimen.
Madammen og far speller - unga rømmer og livet er i grunn bare flott.
Anbefales.
Dette er en klassiker
Rødvin, stearinlys og klassisk musikk. Blir ikke særlig bedre enn det!
Vi bør føle oss priviligerte som har ei kjæring som setter Rage Against The Machine like høyt som vi gjør!
mvh hansSøskenbarnet mitt hadde den mest fantastiske kjellarstova då eg var liten.
Takka vera ein amerikansk far og ein snill onkel var det som ein portal til ein annan verden.
Tyggismaskin, Turtles på NTSC-VHS, Sega Megadrive, elektrisk LEGO-tog og på veggen — Rage against the Machine.
Eit magisk soundtrack og eit deilig tilskudd til barndommens Metallica og Sepultura.
21 år seinare står plata fjellstøtt, og med tilgang på betre kompaktanlegg enn den gongen har det slått meg; den let fantastisk fett.
- Ble medlem
- 02.01.2005
- Innlegg
- 4.960
- Antall liker
- 517
Likte ikke denne platen da den kom.Den ble spilt overalt.Husker jeg var på et vorspiel det 'killing in the name' sto på repeat i timesvis.Jeg har ikke denne i samlingen,men har oppfølgeren 'evil empire' på vinyl.Likte heller ikke Red Hot Chilli Peppers den gangen og alt som hadde rap-elementer i seg,men når jeg nå hører den igjen etter tjue år legger jeg merke til at her er jo mye bra på denne platen.Men den får ikke toppkarakter herifra.
mvh. s,
RAGE AGAINST
Headbæng møter Hip-Håpp på (anti-ett-eller-annet) demo. Les: småfønki tungrock og klisjépolitisk ræpp.
Selv med denne vinnerformelen i boks går det ikke lang tid før RATM blir relativt endimensjonale. Hm. Sannsynligvis noe med kvaliteten på trelasten, tenker nå jeg. Hjelper ikke med hverken godt verktøy eller flinke håndverkere da.
Schlægeren "Killing in the Name…" er ellers hederlig nok den, i noen minutter ihvertfall, før det hele begynner å slite litt på tålmodigheten og låten ender – litt unødvendig – i en barnslig opprørsk og nokså pinlig og repetitiv utgytelse av standardformulerte ukvemsord. Revolusjon på gutterommet. T-skjorte med Ché og greier. Skikkelig aggro. FUMF.
Setter heller på Beastie Boys; mye morsommere, langt mer fasettert og minst like tøft når det virkelig gjelder.
mvh e mutherfuckers
He-he… hverken første eller siste gang tenker jeg.Sorry, espege. Her er vi uenige. Rage er fett som bare det. ...men for all del. Beastie Boys har også sine øyeblikk.
e
ps. ellers litt godt å være tilbake som gubben mot strømmen… begynte nesten å lure.Sist redigert:
RATM...
Minner frå første klassetur til Oslo, gikk i 9. klasse (avgangsklasse dengang), og plata var relativt fersk. Vi hadde allerede kicka på Kurt Cobain og hele Seattle greia, og så kom denne Killing in the name, og slo ned som lyn fra klar himmel. Hva faèn er detta da??? Det er jo rap, på en måte, bare det er tøft som ville hælvette tenkte vi!
Kompis hadde med seg albumet på klasseturen, vi spilte den hver bidige kveld - digga hvert eneste kutt fra Bombtrack til Freedom. For noen låter, hvilke tekster, hvilket budskap! De traff oss i mellomgolvet som en høyrepunch fra Mike Tyson - dette var the real shit! Og når læreren kjefet oss huden full fordi vi løp over taket på herberget seint om kvelden for å snike oss inn til jentene ropte vi bare fuck you I won't do what you tell me...
Nå...Sånn cirkus 20 år senere, kan eg ikkje engang huske sist eg spilte plata. Det må være i alle fall 17-18 år siden. Hvorfor? Vekje, men kanskje eg har fintet meg sjøl ut av målgruppen her - er nok mange grunner til det. Bare det at eg er i midten av 30 åra nå, sur og grinete småbarnsfar - i staden for en forvirra ungdom med en hamg mot ytterste venstre, gjør vel sitt til at det er mer "normalt" å nynne på noe Cornelis Vreeswijk med kidsa trakkende i hælene, enn å syngeskrike "Bullet in the head..." dagen lang. Eg er ikkje sint og rebellsk lengre heller (i den grad eg noen gang var det).
Men for all del - RATM traff definitivt noe den gangen, med sin kombinasjon av rap og metal, og om de stjal fra noen var oss nok revnende likegyldig Vi digga det betingelsesløst.
Er på bølgelengde med de som mener at plata fortener en høy karakter, men det er nok neppe noe eg kommer til å høre på igjen, før evt. eg skal vise kidsa dette, som et ledd i den musikalske oppdragelsen. Eg mener, plata er jo viktig.
Karakter i 1992-1993 : 10!
Karakter i 2013: 7?KKaare G. Opsahl
Gjest
En plate som var superbra når den kom og fortsatt holder koken. 9er er passeHar hørt på denne mye opp gjennom årene, påtvunget, fordi andre spilte den. Syntes ikke noe særlig om dette da den kom ut. Jeg har Rap-fobi og alt som ligner på og minner om dét. Hørt på den to ganger pånytt i det siste og det beste jeg kan si om dette er at det er bra spilt. Fete gitarer og jævlig bra riff, men vokalen ødelegger. Litt småbarnslig.
Ville gitt den en 4er.
Har faktisk ingen problemer med å se poengene dine; men i den grad de dukker opp hos meg velger jeg glatt å ignorere dem. Jeg bare gir meg ende over (selv om jeg skal innrømme at jeg innimellom kan surre litt i forhold til låtenes identitet). (Andre ganger får slike saklige innvendinger meg til å gi raskt opp, som du vet....). Når det gjelder Beastie Boys er vi imidlertid helt på linje.
mvh bro' h - helt uten rap-fobiSist redigert:Den RaTM -plata burde jeg egentlig ha hatt i samlinga. Selv om jeg formodentlig er litt lei, og aldri har savnet den. Tror jeg ville gitt karakter rundt sju idag.
Jeg hørte endel på Asian Dub Foundation, som antagelig var inspirert(*) av RaTM. Da jeg ble drittlei av de, ble Rage liksom med i degraderingen.
* Forsiktig..
Rage et vel litt sånn sintpolitiskrockeschwunglistepåradiomusikk, går vel ikke en dag uten på P3, og sånn går no dagan.
ingen sterke bånd eller dype emosjonelle bånd her i gården ihvertfall. å gid
...Og nåde den som påstår at Little Feat har stjælt fra Howlin Wolf
Spiller P3 Rage Against The Machine?Det er mange år siden P3 jevnt over spilte OK musikk. RATM er nok henvist til sene nattetimer, om de blir spilt i det hale tatt. Nå er nesten all musikken programert i A,B og C lister og disse listene inneholder stort sett artister som Miley Cyrus, Avicii, Britney Spears, Donkeyboy, Lady Gaga, Jay Z osv osv sov sov zzzzz. Og så kommer det en skjelden gang en Kvelertak låt som da ikke passer inn i det hele tatt. Fordervelsen på P3 begynte vel i 2002 når Håkon Moslet ble kanalsjef.
Nå skal imidlertid NRK komme med en ny kanal til neste år som kan virke lovende. Thomas Feldberg og Harald Are Lund blir med over på den nye kanalen. Og da blir det vel ikke mye igjen på P3 når det kommer til musikk.Sist redigert:
jada jada jada.
P3 relativt ofte på som bakgrunnsstøy på kjøkkenet på morgen/formiddag og i bilen. "Killing" og "Bulls" er en gjenganger, om ikke flere ganger daglig, såpass ofte at jeg legger merke til det. Typiske programmer som går i bakgrunnen for min del er Miksteip, Verdens Rikeste og P3søndag, natta er forbeholdt platesamlinga. For ordens skyld, 7 ganger spilt på P3 alene siden 24. september.
Skal ikke avspore med diskusjon om A-B-C-lister og NRKs musikkpolitikk, men Kvelertak som nevnt over må være A-lista for tida. Er ihvertfall å høre to ganger før klokka 1300. Siden 4. oktober er de spilt 104 ganger på P3 alene.
- Ble medlem
- 02.01.2005
- Innlegg
- 4.960
- Antall liker
- 517
Kvelertak er jo det eneste P3 "tør" å spille av metal.Savner program som Ambolt og Tinitus.Vel,man har jo Pyro på tirsdagene,men slår ofte av når det blir for kjedelig.
Ser frem tll deres nysatsing.En P3-kanal for "unge voksne".Håper på mer variasjon,slik at de gjerne spiller flere og ulike melodier fra dagsaktuelle plater.
Vel,det kommer nok egne tråder om dette når kanalen kommer på lufta.Dette er Stafetten.
mvh.s,
Men for tusan, nå må eg nesten kjøre en Dazzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzzed her.
Kommer det noen bevingede ord om Little Feat, oder was?
bare en etterligning av stones uansett
Er det ikke forskjell på å spille samme type musikk og stjele/etterligne? Er det fellestrekk på måten de synger? Er vel ikke dermed sagt at det stjeles/etterlignes? Hvis de har låter som er veldig like så forstår jeg den kritikken godt, men om det bare en generelt så synes jeg den er veldig ufortjent. Det må refereres direkte til plagiat om dette skal være etterrettelig.bare en etterligning av stones uansett
Makan!
Okei Brassefar, berre gjer deg ferdig du. Du har tid til ein sigg etterpå også.Little Feat - Little Feat
Lowell George og Roy Estrada starta Little Feat som eit direkte resultat av å bli sagt opp då Frank Zappa løyste opp det originale Mothers, las eg. Interessa er pirra.
Den startar med Snakes On Everything, som virkelig er Everything av alle slangeinstrument. Honkytonk-piano og slidegitar som aldri sluttar å slide — dette lovar ikkje bra. Tre og einhalv-akkords tjafseri.
Men før eg blir gretten snur det brått på Strawberry Flats og Truck Stop Girl, dei coole tekstane gjer seg gjeldande og det let finare enn det finaste frå The Band. På tredjelåta roar det seg i 'Brides of Jesus' og no kosar eg meg. Dette er inga standard plate. Det er fleire akkordar, vendingar og teksturar enn eg hadde forventa etter førstelåta. Kanskje den er ein test?
For vidare utover blir dette verkeleg gull. Til og med når dei går tilbake til det som er ei standardlåt, Forty-Four Blues, er humøret på topp. Den gode, lune(fulle) Zappa-stemninga ligg og lurar og det let ganske friskt. Vokalen er prima og som ein kompglad fyr er eg behagelig sushi-mett når Crazy Captain Gunboat Willie stoppar ved endestasjonen.
Dette er eit aldeles fortreffeleg album, til tross for ein guffen åpning.
Eg trillar terningkast 8.Sist redigert:
Heil rett Brassefar, bortsett frå det om guffen åpning - det er riv ruskande galt.
Venter litt med ytterligere kommentarer i tilfelle VortexSurfer skulle dukke opp.
På PM til dømes, for eksempel, takk?
—
Notabene til meldinga; skulle sette på Chooglin' - Sweet time (10'er plate), men orka ikkje koble til eksterndisken.
Bladde meg derfor gjennom diverse medium på Spotify og satte på nyaste til Pearl Jam. Måtte skru ned 9 nivå. Frå 30 til 21, der 13 er stille. Musikken har blitt høgare!GGjestemedlem
Gjest
Bra Lyngen, stå på! Om ikke annet viser du engasjement og vilje til å sloss for det du tror på. Musikk er viktig! Jeg er totalt uenig med alt du sier, men liker din ektefølte reaksjon!
-
Laster inn…
Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning
-
Laster inn…