Albumstafetten 23

[Eviledorf]

Jeg er nok mest enig med Dazed her. Forstår godt slakten fra anmelderne og at det i dag ikke er allverden å høre på. Men som et viktig band, i alle fall for Pearl Jam fans, er dette en plate det er verdt å få med seg. Siste sangen, Crown of Thorns, synes jeg er meget bra!

 

[Dazed]

Dazed du nominerer konskvent band jeg elsker eller hater. Sjelden noe som er likegyldig. Denne gangen ble det stygt.

Det må jo være flott. Så stas å skrive da!

 

[Jaerbu]

Har alltid syntes "Man of golden words" er en Konge-balade.

 

[Kaare G. Opsahl]

Dazed du nominerer konskvent band jeg elsker eller hater. Sjelden noe som er likegyldig. Denne gangen ble det stygt.

Det må jo være flott. Så stas å skrive da!

Det gjør det opplagt mere engasjerende: Liker ikke å slakte

 

[Dazed]

Liker ikke å slakte

Åkomigjenna! Ikke littegrann engang?

Nå går jeg videre. Har begynt oppvarmingen til Soundgarden på Spektrum om noen dager. (Må bare skvise inn litt Pixies til stafetten innimellom.)

 

[Kaare G. Opsahl]

Nope! trøkker nødig på andres favoritter men du tåler det så neste gang blir det slaktehus. dvs jeg gjør det personlig som "Dazed din dass! dette jævelskapet orker jeg ikke"

 

[Dazed]

Haha. Kjør på. Liker bedre å lese begrunnet slakt, da selvsagt. Flott levert i alle fall.

 

[OAlex]

Mother Love Bone eksisterte i periferien av musikken jeg hørte på nittitallet. Synes ikke albumet er så kalkulert og irriterende som Fingern vil ha det til. Referansen til Guns'n og puddelrock er forståelig, men MLB er endel bedre enn Mötley iallefall. For meg høres det ut som talentfulle musikere. Litt utdatert, men jeg kunne nok ha digga dette i gamle dager.



..i gamle dager digga jeg mye rart..

 

[janfrt]

Det som er artig med Stafetten, synes jeg, er at vi legger ut album som vi ønsker en test på. Som regel, vil jeg tippe, en skive man liker selv. Enkelt og greit: hva synes andre? Har den tålt "Tidens tann"? Er det egentlig bare noe dritt? Har jeg tatt feil hele tiden og andre faktisk fersket humbuget? Eller omvendt? Eller noe annet.

Dette er følelser så det holder. Jeg har en venn jeg ble kjent med i 1974, han bor i Stavanger så vi sees sjelden. Men, idet vi møtes er det fullt kjør med hva som er bra og ikke. Hvem som spiller hvor, produsenter, platemerker osv., osv. Kjempeartig, så lenge man ikke tar seg nær av en (mer eller mindre begrunnet) slakt av en plate man har digget i årevis, eller blir belært. Dette er smak og behag i høyeste potens. Hvor ingen har fasiten. Men, moro og lærerikt er det.

 

[espege]

^

Men platestafetten viser seg dessverre også å ha en svært uheldig bivirkning. Kan henvise til min Spotifykonto, der følgende frekkhet er sitert fra en sidevisning kalt "discovery":

"Since you listened to Tom Waits, you might like this new release by Bob Dylan."…

!?

Å Helvete – hvilke lugubre forslag spermes jeg da ned med når Spotif-HAL registrerer at jeg har lyttet til Rainbow?



mvh bukak(e)

 

[Dazed]

hvilke lugubre forslag spermes jeg da ned med når Spotif-HAL registrerer at jeg har lyttet til Rainbow?

Tja? Deep Purple, Dio, Whitesnake, etc... Men sikkert også Foreigner, Journey, Styx, Def Leppard, etc, dersom de ser på hvilket album du har lyttet til.

 

[B Rasse]

eg fekk spotikk-anbefaling om ei relaxation-plate etter å ha høyrt på arthur brown. snedig.

 

[Eviledorf]

Anbefalingene til Spotify har jeg gitt opp for lenge siden. Når ungene har vært inne og hørt Gangam style 50 ganger pluss masse annet drit, er verdien på dette null. Burde vært mulig å slette fra historien slik som man kan hos last.fm.

 

[Dazed]

Anbefalingene til Spotify har jeg gitt opp for lenge siden. Når ungene har vært inne og hørt Gangam style 50 ganger pluss masse annet drit, er verdien på dette null. Burde vært mulig å slette fra historien slik som man kan hos last.fm.

Det kan du, tror jeg. I alle fall via "radio", som jeg tror er de samme anbefalingene som dukker opp. Hvis du trykker "tommel ned" på en sang der, tror jeg Spotify lærer at dette likte du ikke. Kanskje ikke helt det du spurte etter, men i alle fall noe av den samme funksjonaliteten.

 

[OAlex]

ASG, Blood Drive
Volcom 2013

ASG er en Amerikansk kvartett som trakterer vokal, to gitarer, bass og tromme. Mao alle redskaper som behøves for å lage rock. Blood Drive kom ut iår. Albumet har ganske dårlig coverart, synes jeg. Det kan tyde på manglende smak og vurderingsevne.

På med musikk. Det minner umiddelbart om Jane's Addiction og albumet Nothing Shocking på grunn av gitarøset og de langtrunkte vokalfraseringene. Den samme åpningen igrunn. Vokalisten forsøker virkelig å gjøre det samme som Perry Farrell. Fornøyelig. De første gjennomlyttinger forsterker inntrykket av at de forsøker gjenskape den drømmeaktige stemningen fra et JA album. Og de lykkes egentlig med det. Enkelte av bandets låter er brukt som lydspor til actionsport. Det burde passe fint tenker jeg.

Jeg liker dette, men hva med slitasjen? Er det ensformig og trøttende? Ja, kanskje litt. Gitararbeidet er generelt oppfinnsomt og variert, men melodiene legger seg i samme spor plata gjennom. Merker faktisk et snev av utålmodighet under Earthwalk og Children's Music. Det rundes dog av med et rolig stykke.

Flotte greier. Jeg har alltid syntes Jane's Addiction rota seg bort i periferien uten å lage noe som var virkelig bra. At ASG forsøker bøte på dette er bare flott. Mer føler jeg ikke at det er å si. Vil jeg kjøpe albumet? Antagelig ikke. Tror dette kun er et hyggelig, men overfladisk bekjentskap. Karakter: 6+

 

[Dazed]

At ikke BurntIslands anmeldelse har kommet enda, er min skyld, for han sendte den til meg for flere dager siden, da han er forhindret fra å poste i dag, men jeg ble jammen også forhindret (jobb-brannslokking) i å poste for han frem til nå. Beklager, men her er'n!

 

[Dazed]

Her, altså:

ASG – Blood Drive (2013)
Jason Shi synger og gitarer, Andy Ellis basser, Scott Key trommer og Jonah Citty gitarer også.

ASG het opprinnelig ”All Systems Go”, men måtte slutte med det pga opphavsrettighetskrangel med et annet band. Da tok de en D.A.D. Navnet kan også ha andre konotasjoner, mest opplagt er Amplification of Self Gratitfication, som en av de 4 forutgående platene heter.
Blood Drive er en 12 spors, snaut 50 minutter lang skive som er produsert av Matt Hyde, i likhet med de andre ASG skivene. Han har tidligere jobbet med Slayer, Monster Magnet, Porno for Pyros og Children of Bodom bl.a- han kan tungrockproduksjon. Denne plata har fet lyd, og ørevennlige hooks og riffs, kanskje for ørevennlige? Sjangermessig er det vel en slags ”sludgemetal goes radio.”
I utgangspunktet trodde jeg ikke det var noe med denne skiva i det hele tatt, det hørtes ut som en helt grei tungrockskive, men uten særpreg. Så en dag hadde åpningskuttet Avalanche lurt seg inn på min mentale walkman, og jeg måtte lytte nærmere for å finne ut hva appellen bestod i.
En av årsakene er gitarene; det kan minne litt om Janes Addiction; det burde ikke henge sammen, men det gjør det, og på en bra måte. Andre band jeg synes dette kan minne litt om er Alice in Chains, og King’s X.
Plata åpner som sagt med Avalanche, og det er en bra åpning. Tittelkuttet er neste ut, og her har jeg lyst til å skru opp tempoet litt; det er noe litt pønka inni her som hatte hatt godt av litt mindre sludgetempo. Spor 3 er klassisk tungrock; jeg ville ikke blitt overrasket om Tony Iommi hadde skrevet dette riffet. 4) Scrappys Trip er litt raskere, med en fin stonergroove. 5) Castlestorm høres ut de har tatt inspirasjon fra New Wave of British Heavy Metal, men mer Saxon enn Maiden. 6) Blues for Bama er tatt ned med en fin gyngende groove, som en stoner vuggesang. 7) Earthwalk er den eneste låta som har litt psychedelia i seg, og er kanskje den låta som minner mest om Janes Addiction.

Children’s Music starter med klimpregitar, har litt prog i seg og vokser seg stor og tung etter hvert, den minner stilmessig om åpningssporet, og er den låta som burde avslutta skiva syns jeg. 9) Hawkeye har litt trashmetal i seg, 10) Stargazin får meg til å assosiere til Torche og Janes igjen med sin poppete groove. 11) The Ladder får meg til å tenke på at denne plata er litt lang, før det hele rundes av med Good Enough to Eat som er mye roligere og nedpå enn resten, og derfor avslutter plata med en punktering. Hadde den kommet tidligere, fx åpnet side 2 på vinylutgaven hadde den fungert mye bedre.
Det er altså mye bra med denne skiva, men det er litt å trekke for også. At de går igjennom stil etter stil virker litt som de har en liste å gå etter og at de krysser av etter hvert som de er ferdige.
Til Tross for at Jason Shi bruuker stemmen sin bra så synger han på samme måten i alle låtene; laaaa oss liiiigge litt påååå vokaaaaaleneeee.. det er med på å forflate plata som totalopplevelse. Summa summarum er dette et bra tungrockalbum rett og slett, men heller ikke mer. At noen låter har klart å feste seg hos meg gjør at jeg dropper karakteren 6 og justerer opp til 7.

 

[OAlex]

Se der! Vi er rimelig samstemte, Burnt_Island og æ

 

[united]

Se der! Vi er rimelig samstemte, Burnt_Island og æ

Trondhjæmsmafian

 

[OAlex]

Se der! Vi er rimelig samstemte, Burnt_Island og æ

Trondhjæmsmafian

Vi har ikke snakket sammen!

 

[united]

Se der! Vi er rimelig samstemte, Burnt_Island og æ

Trondhjæmsmafian

Vi har ikke snakket sammen!

hehe, my bad, fikk så lyst til å mobbe noen, her jeg sitter på jobb og har så lyst på å ta helg.

Og de sindige trønderne, som alle har snurrebart, skinnvest og hvite sokker i sorte mokkasiner, er takknemlige ofre.
Og vent: dere tenker likt også!
(beklager Offtopic. Gode anmeldelser, btw)

 

[OAlex]

Se der! Vi er rimelig samstemte, Burnt_Island og æ

Trondhjæmsmafian

Vi har ikke snakket sammen!

hehe, my bad, fikk så lyst til å mobbe noen, her jeg sitter på jobb og har så lyst på å ta helg.

Og de sindige trønderne, som alle har snurrebart, skinnvest og hvite sokker i sorte mokkasiner, er takknemlige ofre.
Og vent: dere tenker likt også!
(beklager Offtopic. Gode anmeldelser, btw)

Føler med deg. Jeg er nordlending. Kun Burnt er ekte trønder av oss, og vil sikkert ha en alvorsprat når han returnerer.

 

[mikefish]

Gode anmeldelser ! Tøff musikk dette.Også et nytt band for meg.Man får mange fine impulser og musikkanbefalinger ved å delta på stafetten !

mvh. s,

 

[espege]

ang. ASG:

tar omtrent 20 sek å avskrive dette… stikkord; vokal.

godt med alt som er gjort.


mvh e

 

[Drammen lyd]

hadde fint greid en fredagskveld med et par pils og ASG på snurra.

 

[Kaare G. Opsahl]

Gode anmeldelser. skal høre på musikken i kveld

 

[Kaare G. Opsahl]

Ved første ørekast liker jeg ikke denne skiva. låter som et dårlig pressing av bandet Alice in Change (som jeg liker sånn passe)

 

[Townes]

asg...

Fine meldinger, er på linje med dere, sjøl om eg ikkje er trønder eller nordlending...

Har hørt en god del på den (før den kom i stafetten), og liker deler av det. Syns de to første kutta er ganske så snasne, men interessen dabber etter hvert, uten at eg helt vet hvorfor. Har hørt nokså lite janes addiction, så tar anmelederenes år på at dette er i samme gata, sjøl fikk eg tidivs litt alice in chains vibber på de første kutta.

Skulle egentlig ønske eg likte plata enda litt bedre, men hadde havnet på en 6'er.

 

[OAlex]

ASG er greit, men originalen er bedre.

 

[Eviledorf]

Takk for gode anmeldelser. Var egentlig en litt tilfeldig nominasjon for min del. De platene jeg hadde tenkt å anmelde var ikke på Spotify og ASG er noe jeg har hørt mye på i det siste. Platen ble anbefalt på Apollon i bergen og jeg handlet den på impuls. Jeg hadde aldri hørt om bandet før og var meget positivt overrasket. Tenkte da at det kunne være artig å høre hva folk her på sentralen mener. Og anmelderne er ganske enige med meg. Jeg vil nok gi en noe høyere karakter, men tiden vil vise om dette er musikk som tåler tidens tann.

 

[Kaare G. Opsahl]

Glemmer dette i morgen så det får stå til

Steve Wynn & the Miracle 3 – Static transmission (2003)
11 låter, ca 50 minutter

Steve Wynn er en musikant jeg aldri har lyttet til og er dermed et flunkende nytt bekjentskap. En 2013 artist! Han var grunnlegger og frontmann av/i The Dream Syndicate. Han er også en svær forretningsmann og har bygget en haug casinoer i Las Vegas (dette er selvsagt Jønn men han har en navnbror som har gjort nettopp det)

Gjennom de første gjennomlyttingene syntes jeg dette var småpent og sånn passe fint. Bra musikanter, fengende melodier også videre. Albumet vokser etter hvert og nå syntes jeg dette er flotte greier. Smart og kul poprock er ord som rinner meg i hu. Fin stemning og godt driv hele albumet igjennom. Dette minner meg om mye uten at jeg helt vet hva. Det er skranglete uten å være skranglete. Jævlig bra og imponerende å få det til. Skal utforske denne typen og hans produksjon nærmere utover høsten. En av de bedre skivene i 2013.

85/100

 

[Eviledorf]

Steve Wynn & The Miracle 3 – Static Transmission

Steve Wynn er en amerikansk sanger og gitarist. Han er mest kjent fra tiden i Dream Syndicate på 80-tallet. Hvis man kan si at han er så veldig kjent i det hele tatt. Folk flest her i Norge ar vel knapt hørt om han. Men behøver ikke å være en hindring for å lage gode musikk. Denne platen er fra 2003 og er den første med backingbandet The Miracle 3.

Platen starter rolig med pianobaserte What Comes After etterfulgt av rockeren Candy Machine. Og denne vekslingen mellom rolige og rocka spor er representativt for hele platen. Det er også en god blanding av forskjellige rockestilarter der Wynn låner og stjeler fra vidt forskjellige artister som Sonic Youth, Velvet Underground og Bob Dylan. Dette gir hele platen et mix-tape preg som gjør at den ikke henger helt sammen. Men Steve Wynn er veldig dyktig i måten han gjør det på og resultatet blir slettes ikke så verst.

Platens høydepunkter er den dystre og klaustrofobiske Keep it Clean, samt gitar rockeren Amphetamine. Den sistnevnte høres ut som noe som en Thurston Moore låt og kunne vært på en Sonic Youth plate uten å skjemme seg ut.

Det er ingen dårlige sanger på platen, men den når likevel ikke opp til en toppkarakter. Og hovedgrunnen til det er at Steve Wynn mangler et skikkelig særpreg. Og selv om han er en habil låt snekrer, mangler det litt her også. Det er en generell følelse av at han stjeler litt for mye uten at han klarer å gjøre det helt til sitt eget.

Men til tross for visse svakheter er Static Transmission en godt gjennomført plate som er vel verdt å få med seg.

Steve Wynn er et par hakk bedre live enn han er på plate, så om han skal holde en konsert i nærheten er det vel verdt å få med seg.

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10

 

[Townes]

Flott om Steve Wynn, grabbar

Av seinere Wynn skiver så syns eg denne er sånn passe. Forgjengeren, fra 2001, Here come the miracles er myyyyyyyyyyyyye bedre imo (den er rett og slett steinbra). Syns også ...tick...tick...tick er en del bedre enn denne, men for all del - er et knippe strøkne låter her også. The ambassador of soul er en personlig favoritt, her i en relativ fersk live tapning (sammen med et knippe andre låter) - fra Egersund av alle plasser

Men dersom skiva falt i smak hos anmelderne, så anbefales det defnitivt å gi en lytt til nevnte Here come the miracles, og selvsagt de klassiske Dream Syndicate skivene fra 80 tallet...

 

[Eviledorf]

Her comes the Miracles står faktisk hjemme i platesamlingen min. Men jeg har egentlig aldri helt fått 100% taket på Wynn. Men som jeg også skriver i anmeldelsen, live er han veldig bra. Så han på Garage i Bergen for en 10 års tid siden.

 

[Drammen lyd]

Flotte anmeldelser av Steve Wynn

Har ikke hørt Steve Wynn eller Dream Syndicate før jeg ble presentert for Ghost stories i albumstafetten nr.20 som Townes nominerte.
Etter det har jeg vært hekta og handla det jeg har kommet over, og også fått anledning til å se Dream Syndicate live på Rockefeller.
Static transmission ble nominert fordi det er en skive jeg har, og har hørt en del på og synes denne er brilliant.
Ikke bare fordi at Steve Wynn skriver bra låter, men han har med seg bra musikere hvor spesielt bassisten Dave DeCastro utmerker seg.
Han har gjennom hele skiva en basslinje som for meg er intet mindre en magisk.

Dette er for meg en sterk 9er.

 

[BurntIsland]

Hadde nok landet på 7 tror jeg, men jeg er vel ikke helt habil; etter at jeg hørte "When You Smile" på radio en gang i 82-83, ble Dream Syndicate mitt absolutte favorittband i noen år og jeg er fortsatt velvillig innstilt til det Steve Wynn driver på med, dette er ikke hans beste, men bra åkkesom.

 

[mikefish]

Steve Wynn er en god artist.Så han live i Molde for 20 år siden.Selv om at jeg var drita full gjorde konserten uslettelig inntrykk på meg.Har dessverre ingen plater med verken han eller Dream Syndicate,men det skal anskaffelse i fremtiden.Denne aktuelle platen var god,men han har som nevnt laget bedre produksjoner.En klar åtter herifra.

mvh.s,

 

[mikefish]

The Edgar Brougthon Band - edgar broughton band (1971)

The Edgar Broughton Blues Band ble dannet på siste halvdel av sekstitallet i England.De kuttet etterhvert ut ordet 'blues' i bandnavnet da de gikk i en mer progressiv og psykedelisk retning.Men det er alikevel mye blueselementer i musikken her.Denne selvtitulerte plata er gruppas tredje langspiller og ble gitt ut på Harvest i '71.Broughton ble en sentral skikkelse i hippiebevegelsen i storbritania på den tiden.Alt var lov den gangen og musikken spriker i alle retninger.Bandet gav ut åtte studioalbum i perioden '68-'82.

Albumet starter med 'evening over rooftops'.Den starter rolig men bygger seg opp til å bli svært så pompøs.Minner litt om tidlig Scott Walker med fullt kor og stykere.Edgar Broughton forteller ofte små historier i tekstene sine uten at jeg alltid klarer å få med meg det han formidler.Kutt 2,'the birth',er endel tyngre med mer bluesrock i bunn.Nå har ikke jeg hørt så mye på Zappa og kapteinen,men det er klare likhetstrekk.

På neste låt,'piece of my own',roes det endel ned.En lite countryflørt her.Her er fela inne i lydbilde.Deretter kommer tøyselåta 'poppy'.Psykedelisk og litt utdatert snutt som henleder tankene til Syd Barrett og Floyd.Det irriterene her er vel at låta har satt seg litt på hjerna.

Bandet gires opp endel og på de neste to låtene 'don't even know what day it is' og 'house of turnabout' er den tyngre proggen inne i blidet igjen.Man hører her likhetstrekk med bl.a. Led Zeppelin.På 'madhatter' deretter er det Barrett som klinger i studioveggene.

Platas kanske viktigste låt er den todelte 'getting hard/what is a woman for?'.Det begynner med en beintøff instrumental som glir inn i et rolig parti med vokal.Broughton synger som ei kråke her,men det er inderligt og ekte.Et herlig B3-orgel ligger som et teppe i bakgrunnen.En veldig pompøs avsluttning også her.

Folkrock kommer også på spor nummer 9,'thinking of you'.Men det blir egentlig bare en blåkopi av Jetro Tull.

'For Dr.Spock' er nok en inderlig og ekte sang fra Broughton.

Så kommer 'hotel room'.Det starter rolig i ekte Pink Floyd-stil.Dette syns jeg er platas beste melodi.Rolig balladeaktig sak som igjen bygger seg opp utover mot slutten.

Singlekuttet 'call me a liar' er for meg en liten nedtur.Kanskje en tidsriktig bluesrocklåt,men den blir noe anmasende og monoton.Edgar Brougthon Band avsluttes med 'bring it on home'.En enkel blueslåt med bare munnspill,vokal og gitar.

Jeg må innrømme at The Edgar Brougton Band er et orkester jeg bare har hørt om,men ikke noe av tidligere.Hadde jeg vært født ti år tidligere (jeg er '68-mod.) hadde jeg nok trykket dette albumet nærmere brystet.For dette er en helspøpt og variert skive som er en ordentlig kultklassiker.Lyd og produksjon er bra og det har tålt tidens tann veldig godt.

8/10

mvh. s,

 

[Drammen lyd]

EDGAR BROUGHTON BAND

Var på loftet hos en bekjent her for en stund siden og hentet ned en kasse med skiver som jeg overtok.
Der var det et par eksemplarer med The Edgar Broughton Band, deiblandt overnevnte.
har ikke hørt noe på den før nå, og det som slår meg er vel lydkvaliteten som faktisk er ganske bra.
Musikken er nok ikke helt i den gata jeg hører mest på, det blir litt mye syre og Woodstock stemning her, men det er nok jeg som ikke er gamme nok.
Det hele er litt svevende og kjennetegner vel den tidsepoken den ble innspilt i og utmerker seg ikke nevneverdig fra tilsvarende band fra den tiden.

Det er ikke dårlig, men som sagt det utmerker seg ikke som veldig bra heller, kunne nok hatt det som bakgrunnsstøy når jeg jobber i garasjen
men jeg tror nok skiva blir stående i fred i hylla en stund til.
4/10

 

[janfrt]

Fine anmeldelser, men jeg er (bombe!) mest enig med mikefish. Synes platen har holdt seg forbausende bra. De to foregående, "Wasa, Wasa" og "Sing, brother, sing", er mye mindre tilgjengelige og klart "vanskeligere" utgivelser. Denne fra ´71 er nok den enkleste å fordøye; rett frem rock og tildels svært melodiøs.

Forøvrig skal bandet ha litt av skylden for at jeg har en smule Tinnitus. Konserten i ´71 (eller var det ´72) i Folkets Hus i Oslo, er noe av det mest bråkete jeg har opplevd. Vi satt på første rad! Men, alt som er jævlig artig, synes det som om vi må betale for på et senere tidspunkt.