Jeg leser for tiden en fascinerende doktoroppgave - Lid, Leding og Landeværn av Niels Lund, utgitt i Danmark på 1990-tallet. Den tar for seg hvordan landevernsordninger ble etablert, og hvordan utferd for å stride eller ta eiendom og rikdom ble organisert, fra tidlig vikingtid og frem til tidlig middelalder.
Han går i detalj om de avanserte beskatningssystemene som rådet dengang, og hvordan disse påla presise ytelser fra høy og lav i samfunnet, mest i forbindelse med opprettholdelse av ulike ordninger for vakthold og forsvar av samfunnet, men også med strenge pålegg om vedlikehold av veier, broer, havneanlegg, o.l.
Det er så presist utmålt at man visste ned til hver nagle, spiker, tofte og tilje hva hver enkelt skulle yte til manngardens vaktskip, for eksempel.
Dengang skilte man mellom folkeland, lænland og bokland - folkeland fulgte slektslinjer, gjerne etter odelordning, og kunne ikke overdras ut av slekt; lænland kunne avsettes til en person, for en avgrenset periode, som belønning eller rett i forbindelse med en oppgave som skulle løses, men falt tilbake til opprinnelig eier når oppgaven var over, eller begunstiget døde; bokland kunne overdras fritt utenfor slekt, og kunne beholdes uavhengig av hva som skjedde med den som først fikk dette.
Kirken var flink til å argumentere for at den burde slippe å bidra med skatteutbetalinger og forpliktelser, fordi dens foresatte kjempet en evig kamp mot den onde, som krevde at kirken kunne mobilisere alle sine ressurser. Den argumenterte også sterkt for at dens eiendommer burde være bokland, noe den fikk gjennom. (Dette førte til at mange slekter etablerte klostre på sine eiendommer og sendte sønn nummer to til presteopplæring, for dermed å få boklandrett, så eiendommene fritt kunne omsettes, eller belånes, om ønskelig).
Sjekk ellers
Opplysningsvesenets fond for å se hva kirken har prestert å beholde av eiendommer den fikk før Reformasjonen, om det skulle være av interesse.
Poenget - er at samfunn alltid har funnet måter å sørge for at dets medlemmer, som ønsket å nyte fordelene ved å være del av samfunnet, skulle bidra til å holde samfunnet sterkt. Gjestemedlem må gjerne utgyde seg så mye han gidder omkring dette. Dagens arveavgift er en naturlig konsekvens, en utløper, av det faktum at samfunnet må finne transaksjonspunkt å gripe inn i, for å berettige sin skatte- og avgiftslegging. Det har til tider gitt merkelige utslag - som da man i England fant å ville beregne skatt ufra hvor mange vinduer en eiendom hadde. Det ble murt igjen mange vinduer.
Arv er et fullstendig naturlig punkt å skulle trekke avgift på - fullstendig uavhengig av hvordan arvegodset er oppstått, eller hva dets forhistorie måtte være. Et samfunnsmedlem er opphørt å disponere verdier, disse fordeles til andre. Om samfunnet har vært veldrevet, er det utsikter til at verdiene har steget mens den nå avdøde besatt dem - derfor tillater samfunnet seg å si at det skal ha en del av den verdistigningen, innen arvegodset fritt kan disponeres av andre besittere. Disse vil så trekke fordel av de goder samfunnet har etablert som beskytter arvegodset - politi, brannvesen, et regulert bankvesen, et transparent eiendomsmarked, osv - som gjør at de har utsikter til at verdiene vil fortsette å gi gevinst.
Gjestemedlem og Fjernkontrollen leverer meget dårlige argumenter her, syns jeg.