Albumstafetten 22
- Trådstarter Dazed
- Startdato
Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning
-
Den første plata jeg fikk var en samling med instrumental piggtrådmusikk med Link Wray and his Ray-Men. Min far syntes tydeligvis det var et greit sted å starte.. Kan ikke si jeg har fulgt med på Link Wray oppigjennom, og ante ikke hva jeg hadde i vente når jeg lyttet til denne plata for første gang i løpet av stafetten. Førsteinntrykket var at dette var litt kjedelig, men noen låter senere var jeg fanget.. Jeg liker denne plata!
Fire and Brimstone har jeg dog spilt noen ganger oppigjenom årene, flest ganger på denne singelen:
Nomads utviser god smak ja
Småsnasen versjon er det.
Link Wray? Hva skal man si?
Pioner, innovatør og utrolig tidlig ute med sine gitarvisjoner.
Konserten på Cruise Cafe i 1996? Jeg var der, var du?
Amen
Det jævlige er, at jeg er fader meg ikke sikker. Småflaut! Eller, jævlig flaut.
Nei. Dette er døv musikk. Ferdig snakka - som det sies her på sentralen
Skal du gi barna musikk så introduser de til noe som er holdbart.
Så blir de i stand til å overse ignorante posører selv!
Dette albumet er rett og slett bare tull. Minner meg om Chuck Reagan. Scorer 1/10 - og da er jeg i godlage!
huff.
At man er en pioner betyr ikke at alt man gjør deretter er bra - eller at man kan skippe kvalitetskontrollen!
Jada- han er en rockepioner - og han fortjener selvsdagt respekt for det han har gjort (ca 1950 - 1965)
men det betyr ikke at enhver kalkun han deltar på skal krones som en klassiker.
Og dette albumet er en gedigen kalkun.
mvh hans
HaHa og kveldens kalkun går nordaførr. Kos deg med tørr forvokst kylling mens andre digger feit muzak.
Nei. Dette er døv musikk. Ferdig snakka - som det sies her på sentralen
Skal du gi barna musikk så introduser de til noe som er holdbart.
Så blir de i stand til å overse ignorante posører selv!
Dette albumet er rett og slett bare tull. Minner meg om Chuck Reagan. Scorer 1/10 - og da er jeg i godlage!
huff.
At man er en pioner betyr ikke at alt man gjør deretter er bra - eller at man kan skippe kvalitetskontrollen!
Jada- han er en rockepioner - og han fortjener selvsdagt respekt for det han har gjort (ca 1950 - 1965)
men det betyr ikke at enhver kalkun han deltar på skal krones som en klassiker.
Og dette albumet er en gedigen kalkun.
mvh hans
Artig med totalslakt. Kan like sånt. Men eg er nysgjerrig på korfor du oppfatter plata akkurat slik. Kan du utdype ka det er som gjør at du oppfatter den så dårlig? Dette er kun fordi eg finner det interessant, det er intet annet altsåKKaare G. Opsahl
Gjest
Min anmeldelse kommer utpå kvelden
13 Ghosts - Garland of Bottle Flies (2011)
13 Ghosts har eksistert i en rekke år, og skiftet line-up flere ganger undervegs. Det faste holdepunktet er Brad Armstrong, som har vært med hele tiden. Jeg tror de begynte tidlig 2000 tall. De kommer fra Birmingham, Alabama.
13 Ghosts har gitt ut fire plater jeg kjenner til; i 2006 kom Cikada, i 2008 Strangely Coloured Lights; samme år begynte de å spille inn denne, selv om den ikke kom ut før i 2011. Da kom også Liars Melody, som reelt sett er den ferskeste utgivelsen deres. (det skal visstnok finnes to tidligere skiver før Cikada.)
Det er også andre band som har brukt navnet 13ghosts, så det er mulig å bli forvirret. Navnet kommer vel av b-film grøsseren fra 1960 om en familie som "arver" 13 spøkelser da de kjøper seg hus.
Garland of bottle flies er først og fremst Brad sin skive. Tidligere skrev han og Buzz Russell halve skiva hver, men Buzz sluttet undervegs i innspillingen av denne skiva. Tekstene handler om slike ting som diskuteres på AA-møter; skyld, skam, anger, hva rusen driver en til, og "the hate inside".
Musikalsk er det noen låter som er fullt øs, og noen låter som er tatt mye mer ned. Det er ofte mye som foregår i bakrunnen i lydbildet også. Små detaljer som gjør sitt for å skape stemning. Når det gjelder produksjonen er det også to varianter; enkelte låter som har fått en ganske skitten, overstyrt og rotete lyd (og hvor det høres ut som ulike spor er blitt lagt til på ulike tidspunkt) og noen spor som er mer åpne og rene, selv om det kan forekomme både øs og vreng i disse låtene også. DE høres mer helhetlig ut.
Stella og Wicked Drink er eksempler på den rotete produksjonen. Jeg synes disse låtene trekker litt ned.
Dette er en av de vanskelige skivene å plassere for meg. Noe av forklaringen er at bandmedlemmer sluttet undervegs i Albumet ble til "på dugnad"; folk ble invitert til å bli med for å få skiva over målstreken. Dette gjør skiva spennende, levende, men også rotete og diffus. "Big and Messy" sier Brad Armstrong selv, og mener det er det 13 Ghosts alltid har handlet om..
Dette er den skiva med de beste, men også de svakeste 13Ghosts låtene på. På sitt beste trekker musikken deg inn i sitt univers, på sitt svakeste høres det bare rotete og uferdig ut. Både Liars Melody og Strangely Coloured Lights er "bedre" og mer helstøpte skiver, men det er denne jeg har spilt mest.
Dagens tall er 8.Sist redigert:KKaare G. Opsahl
Gjest
13Ghosts - Garland Of Bottle Flies
13ghost ble etablert I 1998 I Birmingham /Alberta. Dette albumet ble utgitt I 2011. Jeg har aldri hørt om hverken albumet eller korpset og det er ikke rart. Det er svært lite jeg vet om eller har hørt. Dette albumet har en tydelig stemming (som de fleste andre store album) av død, tristese, ensomhet, desperasjon samt sinne. Det er mørkt! Guttene starter med en rolig men samtidig intens låt som etterfulges av et mere sint og desperate spor. Slik er platen, blandingen av desperate sinne og mere resignert melankoli. Det er fantastisk vokalarbeide hvor alle disse triste følelsene kommer tydelig frem uten å virke påtatt. Jeg opplever instrumenttrakteringen på samme måten. Det same mørket kommer frem I trommer, gitar osv. Fantastisk utført. Dette blir av flere definert som “indiemusikk” Grusomt gjort mot korpset. Jeg hører inspirasjon fra folk som eksempelvis Nick Drake, Nick Cave og Roky Erickson. Fantastisk skive som jeg har lyttet mye til, kjøpt, og vil lytte masse mere til. Varme anbefalinger. Løp og kjøp! En sterk 9
Dette er den eneste skiva jeg har hørt av bandet. Burde sikkert høre flere, men kvier meg av redsel for å bli skuffet.
Sist redigert:
To gode anmedelser av en riktig så god skive.
Har snurret jevnt og trutt siden united gjorde meg oppmerksom på den. Ikkje alle låtene eg har fått helt under huden, bl.a. Stella sliter eg litt med, den minner noe forferdelig mye om et eller annet eg ikkje klarer å komme på akkurat i dag, men Billy Dee veier opp for noen små skavanker og vel så det. Den låta eier.The Monsters - I See Dead People (Voodoo Rhythm, 2002)
Gitt ut på det sveitsiske plateselskapet Voodoo Rhythm og da blir jeg umiddelbart lykkelig og en stor optimist. Har en god del vinyl derfra, men ikke denne, merkelig nok.
Første gang jeg satte den på, skvatt kona. "Hva er dette?", spurte hun. "Schweizer blues trash brainfucking rock´n roll", er svaret (for å sitere en nettside).
Her er det feite rytmer, feite riff og hyling og skriking og vræling. Men, det er et småintelligent system og noe strukturert ute og går her. Fyren som styrer og utfører dette kaller seg for Beat-Man (og er/var (?) sjefen i Voodoo så da kan han jo ikke være helt på trynet).
Første kuttet er artig og setter stemningen. Masse gitar, trommer og den nevnte vrælingen. Dette likte jeg!
Andrekuttet "Fuck my brain (Buddah, Buddah)", blir litt i meste laget mas; samme med tredjekuttet (tittellåten), men gitarsoloene sitter.
Så, fra 4.-kuttet og faktisk ut platen, totalt 14 låter, er det en fryd å høre på dette.
Det er t.o.m. melodier! Og de er varierte. Synes nok instrumentallåtene er best; skrikingen til Beat-Man kan bli litt slitsom i lengden (han må jo ha behov for en god del hostesaft e.l. efter dette?). Og, igjen: skikkelig bra gitararbeid.
Tekstene? Skjønner ikke bæret, men det gjør ingenting heller.
Dette er helt sikkert suverent live. Og jo mer innabords, både hos artist og publikum, jo bedre blir det. Garantert.
Skal anskaffes på vinyl (hvis den er oppdrive).
Vurdering i edruelig tilstand:
8+/10
Vurdering ikke edru:
9+/10
Altså 9/10. (Hvis denne beregningsmetoden godkjennes).
Fantastisk gode anmeldelser av 13Ghosts, takk så mye for dem.
I motsetning til Burnt, syns jeg ikke de andre platene av dem er så mye å snakke om. Muligens bør jeg ta en runde til...
Men denne treffer meg noe så grassalt, noe som jeg ikke har trengt å analysere.
Og nå gjorde dere det for meg, og det på en fortreffelig måte, hehe.The Monsters – I See Dead People
The Monsters er fra Sveits, nærmere bestemt Bern og musikk herifra er vel ikke hverdagskost for oss nordmenn. Så hva kan dette være? Jodling? Definitivt ikke med sang titler som «Fuck My Brain (Buddah Buddah)». Dette er rockabilly garage punk som blåser deg tilbake i stolen fra første akkord og hele platen ut.
The Monsters ble dannet i 1986 og holder fortsatt koken og denne platen er gitt ut i 2002. Hele platen har et vanvittig punk driv og vokalisten er godt over gjennomsnittet energisk. Det som er paradokset her er at vokalen og energien som gjør dette tøft også er litt slitsomt i lengden. Og dette ser det ut som om de er klar over selv og sper på med noen instrumentaler og i god punktradisjon er sangene sjeldent over to minutter. I tillegg har de noen litt roligere sanger som strekker seg over hele 3 minutter.
I tittelkuttet høres det ut som om de har knabbet riffet til Dead Kenendys «Let's Lynch the Landlord». Det samme kan for så vidt sies om et par av de andre sangene uten at det er negativt av den grunn.
Platen avsluttes med “Diggin’ My Grave” some er en Morricone aktig ørken punk instrumental. Fin avslutning på en god plate.
1 2 3 4 5 6 7 8 9 10Sist redigert:
Flotte meldinger av monstrenemen
Er veldig enig i det meste her, især bemerkningen om at det nok er et ekstra øye på terningen bare promillen er høy nok. Funker nok aller best i lystig lag. Er ikkje nødvendigvis musikk eg setter meg ned i sweet spot for å nilytte til, når det lir litt utpå kvelden og i godt lag med gode venner og god drikke, er dette bare helt riktig. Alt til sin tid, og VR er en herlig, herlig label.Min anmeldelse ble dessverre litt mindre grundig enn jeg hadde tenkt. Fikk dårlig tid. Noe som i grunnen er litt rart da dette er den siste platen i denne stafetten. Men det er nå en gang slik at ikke bare jobber jeg best under press, jeg jobber bare under press.
I denne runden har jeg oppdaget ganske mye bra musikk. Begge de platene jeg anmeldte (The Monsters og Sleepytime Gorilla Museum) var helt ukjent for meg og er så bra at jeg kommer til å kjøpe disse. I tillegg synes jeg 13ghosts og Pugh Rodefeldt var virkelig gode plater.
Ja, da var enda en stafett over. For meg ble det to positive nye bekjentskap hva plater angår. Den ene er allerede på vei i posten, og den andre er eg på leit etter. Både Starfish og Jä dä ä dä var gode nok til å få noen centimers plass i hardt prøvede platehyller.
Er dog noe usikker på om runde 23 bør fyres av gårde umiddelart. Føler at engasjementet, diskusjonen og gløden fra forrige runde til en viss grad har manglet denne gangen. Kanskje et tretthetstegn? Evt er det bare meg. Det er ofte det
Ikke helt over. Ørnbjørn kommer vel med sin Link Wray-anmeldelse snart?
Takk for god innsats, alle sammen.
Enig i at vi kanskje bør ha en liten pause. Jeg er med hvis flertallet vil kjøre på, altså, men da må noen andre holde i roret, for her er det litt i overkant hektisk p.t.KKaare G. Opsahl
Gjest
jeg har vært syk den siste uken, derfor en hastig anmeldelse.
Hm. Kanskje på sin plass å nevne lokale klubbkveldkonspiratører Mojo Workout her?.. Er nemlig ikke så lenge siden disse var vertskap da the Monsters gjestet Bergen:
http://www.wherevent.com/detail/Mojo-Workout-The-Monsters-(CH)-Thee-Gravemen-(S-UK)-Thee-Long-Johns-(BG)…
eeKKaare G. Opsahl
Gjest
Jeg syntes vi skal kjøre en runde til før ferien. Det blir en pause frem til slutten av august etter det. Vi trenger en general. jeg har ingen mulighet
og vi hadde de sammen med Los Plantronics i november. Smekkfullt hus og intens konsert. Ikke for den med svakt hjerte.
Monsters: bra anmeldelser av ei bra skive festmusikk! Trenger ikke nødvendigvis drikke den bra - denne plata er alkohol!
Ellers: takk for en fin stafettrunde, med en fin blanding av kjent og ukjent. Noen nye tips ble det på meg. Pugh, Link Wray og Monsters får spilletid de ikke ville fått uten stafetten.Link Wray - Link Wray
Link Wray var ein kjend rockabilly-gitarist på 50- og 60-talet. Einkvar forkjempar for vreng og fuzz er ein bra mann i mi bok. Link var for meg ukjend og dette albumet frå '71 er hans andre soloalbum.
Spelt inn i eit gammalt hønsehus og let som det er tilfellet. Ein rustikk og ekte sound er det første eg bit meg merke i. Musikken let gammal og ekte på ein sånn måte at ein gjerne måtte ha satt opp ein tresporsopptakar i eit lite skur for å kunne gjenskapt den.
I dette musikalske landskapet er dette amerikana, gospel og ein liten dose folkerock. Og det er eit fint landskap, eg blir berre ikkje heilt rørt av godaste Link Wray. Slett ikkje dårleg, det let kult, men det blir keisamt.
Eg kan relatere til omstendi rundt opptaket, og det er meir interessant enn musikken, desverre.
5/10
For min del er det neppe aktuelt med noen deltakelse før etter sommern. Har litt for mye å henge fingrene i for tida, så personlig stemmer eg for stafett-ferie til utpå sensommeren/høsten en gang.
ønsker dere lykke til med en runde før ferien, men det blir uten meg.. jeg har tatt stafettferieKKaare G. Opsahl
Gjest
Har ingen mulighet før ferienKKaare G. Opsahl
Gjest
Jeg foreslår at den som føler seg kallet, starter en ny runde i august. Trenger ikke en tråd om når og i hvilken form osv i forkant. IMO -
Laster inn…
Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning
-
Laster inn…