|
ALBUMSTAFETTEN 21
- Trådstarter Dazed
- Startdato
Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning
-
er på vei til jobb nå, og rekker ikke poste før i sju-åtte tida i kveld.
Boris - Akuma No Uta
Å, nei! Det var det første jeg tenkte da jeg så at jeg skulle anmelde "Boris", som fordommene mine av en eller annen grunn hadde fått meg til å tro at var en følelsesladet, japansk Singer/Songwriter. Det var sikkert versjonen av coveret som bl.a. spotify-versjonen av plata bruker - en hyllest til Nick Drake's "Bryter Layter" - som fikk meg til å hoppe til den konklusjonen. For en gangs skyld sviktet fordommene meg, for dette var IKKE hva jeg fryktet.
Sånn ser originalcoveret ut, forresten:
Bandet består av "Atsuo" på trommer og vokal, "Takeshi" på bass, gitar og vokal, samt "Wata" på gitar og vokal. Allsidig gjeng der, altså. De startet opp i 1992 i Tokyo, og holder fremdeles på.
Boris spiller på "Akuma No Uta" (Japansk for "Djevelens sang" eller noe i den duren.) en godt blandet miks av TUNG rock, skikkelig fuzzy, støyete garasjerock, punk, psykedelisk rock og sludge/stoner metal. Ikke akkurat visesang slik jeg var redd for, altså. Tenk en moderne versjon av The Stooges, bare på enda mer speed med råd til større forsterkere.
Lydbildet er overfylt, massivt og som sagt tungt. LItt vél støyete for min smak. Høres ut som alt opptaksutstyret har blitt overstyrt og klipper. Skal sikkert være sånn, men som sagt blir det litt mye.
Favorittsporene mine på plata er de mest catchy og rocka, "Ibitsu" og "Furi". Det svakeste punktet er den laaange instrumentale "Introduction".
Alt i alt er ikke dette så verst, og som en som liker både Mudhoney, Stooges, Monster Magnet og andre ting disse guttene (og jenta) er inspirert av, burde det klaffe, men jeg må si at det ikke blir helt innertier.
Jeg vipper noen dager mellom fem og seks, og andre mellom seks og sju, så da må det vel bli:
6/10
Beklager nok en litt kort anmeldelse. Sliter med den beryktede tidsklemma om dagen.
Det går fint. Du lar deg selvsagt ikke påvirke av oss andre med påskeferie, så da kan jo de som ønsker diskutere og kommentere plata så lenge.
helt greit for meg, jeg kan holde BNP oppe helt på egenhånd jeg, mens dere kjører debatt. Jeg kommer med fasiten i kveldinga.
this one goes to 11!
(i tillegg til Nick drake coveret, og orginalcoveret som Dazed viste,hadde de også denne Venom pastisjen)
Boris - Akuma No Uta (2003)
Se for deg de gigantiske forsterkerne som fungerte som rekvisitter under Weld turneen til Neil Young. Tenk deg at disse er ekte, og at dette er det helt naturlige forsterkervalget for dette bandet;
Omtrent slik syns jeg åpningskuttet Introduction høres ut - en orgasmisk nytelse av en 70mm Cinemascope gitarvegg; fasiten på drone doom.
Spor 2. Ibitsu og 3. Furi er Blue Cher/ Grand Funk Railroad/ sir Lord Baltimore, blandet med Motörhead, med alt skrudd til 11.
Spor 4. Naki Kyoku er platas lengste kutt, og ser ut til å samle det beste fra Zeppelin og Sabbath i en i en låt.
Spor 5. Ano Onna no Onryou er Amerikansk bluesy tungrock igjen-og jeg tenker tungrock fra tidlig 70tall og tidlig 90tall samtidig.
Spor 6. tittelkuttet, starter med det samme riffet som åpner "introduction", men drar det over i fet og blytung instrumental stonerrock. Jeg har knapt hørt dess like og tror ikke det fins bedre innen sjangeren.
Wata er en kvinnelig metallgudinne og en gudebenådet gitarist innen genren, hun spiller med mer baller enn en pingpong turnering!
Atsuo på trommer og Takeshi på dobbelbassen fra coveret bygger et stødig fundament for henne (og av og til hele byggverk).
Første gangen jeg lyttet til denne plata var det med en blanding av skepsis og nysgjerrighet, men den vant meg fort over.
Jeg elsker denne plata! Jeg har ikke lyttet lenge nok til den til å gi den 10, men en 9er får den av meg.
God Påske!Sist redigert:KKaare G. Opsahl
Gjest
Får levert onsdag kveld
@BORIS. akuma no uta.
ihvertfall hørt om boris før, ja. husker å ha lest om et slags samarbeid med ian astbury for noen år tilbake… kan derimot ikke huske å ha sjekket den/dem ut. kanskje bare noe med husken.
nick drake omslaget gir ingen overdrevne positive assosiasjoner… man kan jo håpe på at referansen er ironibasert.
blir bare tid til én enkel gjennomlytting. og? supplize! her kaster sunn o))), godspeed you!, og jason broadrick, lange, kjølig behagelige og ikke minst mørke skygger. "introduction". muy ambiente. digger det.
så over til mer kjente farvann – grovskåret pønkmetall fritt etter motorhead, som iogforseg er konvensjonelt og greit, men som ikke følger opp forventningene (mine) fra innledningskuttet… siste, "akuma no uta", plukker endelig opp tråden fra platens stemningsskapende utgangspunkt. iommi/ward/butler ligger og lurer i grumset. digger det.
(e)
@Boris
Oisann! Gikk på en smell her. Gadd ikkje sjekke denne ut før helt nylig, mye gunnet Nick Drake pastisjen. Fikk omtrent hakaslepp av de seige gitarene som møtte meg på Introduction. Gode ting og fullstendig tatt på senga!
Kun hørt plata halvannen gang grunnet liltt lite tid til lytting i det siste. Får en del av de samme tankene som Burnt (og espege), og var innom både Sabbath, Zeppeleppelin og Lemmy&co. da eg kjørte gjennom den første gangen.
Usikker på om "sjokket" over at dette var noe totalt annet enn eg hadde regnet med egentlig har lagt seg ennå, men må høre mer, bare med Venom coveret i staden.
Tentativt tipper eg at eg er på 7'ern - 7,47 kanskje? Men som sagt, denne skal det lyttes en god del til fremmover. Takk til Eviledforf for nominasjonen
- Ble medlem
- 02.01.2005
- Innlegg
- 4.960
- Antall liker
- 517
Supre anmeldelser ! Nok en plate som duret i bakgrunnen her.Glad jeg slapp å anmelde denne,dette ble litt for sært for meg.Men,interessant musikk.Ville kanskje gitt den en 8-9/10.
Kryss i taket!
...jeg mener vel at det er bortimot et folkekrav at slike skribenter melder seg på stafetten på permanent basis!Ikke så alvorlig ment. ...bare du melder deg på neste gang.
...Selv om det selvsagt er flott at man engasjerer seg i diskusjonen uansett!
Hører du e!
Ang. Boris.... hørte den en runde like etter stafettstart, ser at jeg må la den få etpar runder til, men akk....
så mye musikk og så liten tid! Får sette på denne istedefor svensktoppar og mollstemte engelskmenn i kveld.
Men ....... var det ikke vel mye bråk for geriatrisk avdeling? (dvs hjemme hos meg - før noen føler at tærne fikk kjørt seg )
To kjempeflotte anmeldelser gjør sitt til at den må spilles minst en gang til.
Og takk for nominasjonen - det er slike gutter vi trenger her!
Har ikke hatt så mye tid til stafett de siste dagene, det var steike artig å finne Boris i dag. Har bare hørt igjennom den ėn gang, men det er ikke fritt for at jeg er enig med dere som liker den. Minner (i tillegg til det som alt er ramset opp) på de litt hardere partiene om (siden jeg har så dårlig fantasi at jeg ofte lar etnisitet styre assosiasjoner) om Guitar Wolf. Veldig bra leveringer!
Mange flotte anmeldelser i det siste. Har vært utrolig mye styr på jobben siste uka så jeg har rett og slett ikke fått hørt på mange av platene (og kan selfølgelig heller ikke komentere de), men nå er det etterlengtet påskeferie så jeg skal følge mer med i innspurten.Takk for overraskende gode anmeldelser og tilbakemeldinger. Boris er et band som er bland mine favoritter og denne platen er vel den som representerer bandet best. De varierer ganske mye og har gitt ut alt fra ren metall drone til J pop. Jeg ser at Ian Astbury samarbeidet er nevnt og det er en kanon bra sang som heter Riot Sugars fra Hevy Rocks (2011). Sunn O))) ble også nevnt og det er ikke så rart. F.eks. i avslutnings sporet på Smile platen kommer Stephen O'Malley inn og svinger øksen og det er intet mindre en episk. I tillegg har Boris en plate der de samarbeider med Sunn O))) som heter Altar.
Jeg hadde en ganske safe nominasjon med Zappa i forrige runde og hadde igrunnen regnet med å kunne bli slaktet med denne, men den gang ei. Folk har jo god smak! Får se hva jeg graver frem i neste runde...
Til slutt: jeg synes Nick Drake coveret er helt genialt og det er grunnen til at jeg hørte på Boris første gangen. Ble ganske overrasket nå musikken kom, for å si det mildt.
Har hørt gjennom Boris-platen en gang nå og det var noe helt annet en hva coveret tillsa ja. Likte det forholdsvis bra, men det var kanskje i overkant "bråkete" av og til. Litt urettferdig og gi karakter etter bare en gjennomlytt, men kanskje 6-7/10.
@BLACK SABBATH. master of reality.
Minner, minner, minner.
Julen 1980 hadde jeg 100 norske å handle julegaver for – til hele familien. 100 kroner. Byturen startet med et innledende oppvarmingstopp på Apollon, platebutikken… skulle bare kikke litt. He-he. Kom sitrende ut igjen med halvert budsjett og årets presang til meg selv; Black Sabbaths dobbelsamler We Sold Our Soul For Rock 'N' Roll… kanskje unødvendig å nevne at pakkene fra undertegnede var usedvanlig beskjedne den julen? Vinteren etter var jeg garantert eneste gutten i mils omkrets (minst) med "Black Sabbath" tusjet i store sorte gotiske bokstaver på lyseblå boblejakkerygg – selvgjort var så absolutt velgjort. Og hva med dengang jeg bestilte "Black Sabbath fan-/forundringspakke" via postordre? Ventet en laaang måned, og mottok så: en kjip t-skjorte med et glorete bandbilde (som jeg kun gikk med én gang… i en gymtime), en svært heftig – og mistenkelig uoffisiell – velurplakat med dystert knokkel- og kirkegårdsmotiv under snirklete logo i neonfarger (skulle gjerne hatt den idag!), pluss et relativt tøft sypåmerke med bevinget djevelaspirant og oppnedkors. Å! holdt på å glemme rosa bandskjerf i (nevnte jeg rosa?) sateng med blå frynser!
Men, til saken:
Master of Reality er nok ikke mitt førstevalg i bunken av Black Sabbath utgivelser. Den må tåle å se seg forbigått av både debuten Black Sabbath (utvilsomt!), andrealbumet Paranoid, og kanskje – men bare kanskje – også Vol.4 og Sabotage. Ikke for det, den inneholder et par … rettelse: fire klassikere. "Sweetleaf" og "Children Of The Grave" er udiskutable, men "Lord Of This World" trenger vel heller ikke skamme seg, og formidable "Into The Void" er en så blytung avslutning som man noensinne kunne håpet på.
Og resten? Tja, lett schizofrene "After Forever" gjør det bare halvveis for meg… "Embryo" blir vel mer som en kort intro til "Children…" enn noe annet, mens ikke fullt så korte "Orchid" får samme funksjon før "Lord…", og "Solitude" er en grei pust i bakken før "Into The Void".
Ikke så mye å trekke for egentlig, men savner likevel den følelse av helhet og sammenheng jeg mener å erindre fra bandets to første album.
Så langt det musikalske. Så var det – oy vey! – tekstene…
Det er bare å se i øynene at Ozzy aldri har presentert noen verbal mætch for Iommis oppkomme av satanisk fete riff. Jovisst streifer han innom akseptable verselinjer en gang i blant, men ofte – for ofte – skjemmes tekstene av platt og stundom direkte pinlig uoppfinnsomhet. Dette ante jeg konturene av allerede som 13-åring – skulle være unødvendig å komme med eksempler…
Men i sammenheng med tekstene på akkurat denne utgivelsen, må ihvertfall følgende tematiske malurt trekkes frem; For, "After Forever" (gulp!) har en tekst, som… satan forby… handler om… KRISTEN GUDSTRO!? Og moralprekenen på "Lord Of This World" ligger ikke mange englehoder bak på konfirmantskalaen!
For et ungt gutteskinn som gjerne ville at Verdens Tøffeste Tungrockband skulle være tyngst og tøffest tversigjennom, var dette en unødvendig og nagende tvilsspire. What gives Ozzy?.. Først marijuana – så frelse, lizzom?.. Funnet "veien"?.. Jeez!
E
PS. Benytter til slutt anledningen til å belyse bandets minst profilerte medlem; Bill Ward… som langtfra har fått den status han fortjener… Det var nok ikke bare John Bonham og Keith Moon som kunne slå bøtter på syttitallet nei! Tidvise "skjønnhetsfeil" til tross; Ward både rir på, driver frem, og beveger seg uanstrengt innimellom rifftoppene til Tony Iommi – og det på et ganske så frekt og småfønki vis. Virkelig Mesterlig!
- Ble medlem
- 26.08.2010
- Innlegg
- 1.343
- Antall liker
- 1.337
Hvis man skal pirke, og det skal man jo, så var det Geezer som skrev mesteparten av tekstene - nesten alle egentlig. Det gjorde han vel i grunnen om man pirker eller ikke .
Pirking er så absolutt en akseptert aktivitet! Takk for opplysningen – tydeligvis for mange tiår siden jeg satt og nileste albumcoverne til den gjengen der.
Hmf, Geezer altså…
Men faen Ozzy; fremfører man så ubeskjemmet andres tekster i all offentlighet får man for-i-helvete ta på seg en del av ansvaret for innholdet. Heleren er ikke bedre enn stjeleren.
mvh eSist redigert:
Finger'n har dessverre meldt forsinkelse til i morgen. Venter på Ørnbjørns anmeldelse, da.Sist redigert:
- Ble medlem
- 02.01.2005
- Innlegg
- 4.960
- Antall liker
- 517
Javel.
mvh. s,On Fire - Galaxie 500
On Fire er det andre studioalbumet til det amerikanske drømmerockbandet Galaxie 500. Det blei gitt ut i 1989 og gjenutgitt i 2010.
Bandet Galaxie 500 varte ikkje lenge. Dei kom saman ein gong i '86 og ga ut tre album frå 1988 til 1990.
Eg hadde ikkje høyrt Galaxie 500 før denne stafetten, og den gjekk eit par rundar med årstalet 2010 påstempla utan at eg reagerte på det. For det er jo ein sound som definitivt har komme tilbake. Den draumande tung-lette rocken med svevande vokal og mykje rom. On fire har rikeleg av litt-seinare-enn-passe seigt driv og stykkje med nøye plukka notar. Det er lett å kjenne igjen ein del av Smashing Pumpkins sine opne landskap, som ein finn på B-sider og demoar, i denne musikken.
Men det er moglegeins ein referanse eg tilla albumet først då eg fant ut at plata faktisk ikkje blei gitt ut i 2010, men eigentleg i 1989, 21 år seinare. Og i same stunda blei plata betre, i grunn. Mange av dei musikalske krumspringa føles genuint forfriskande og tildels frekke.
I det heile er albumet ganske vakkert og sjarmerande. Ein ven lurte på om eg hadde eit album å anbefale som eit lydspor til togturen Oslo-Bergen i går. Det måtte bli On Fire.
Det er primitivt og fiksert, men ikkje irriterande. Det er svevande, men ikkje usamanhengande. Det er rart, men ikkje skremmande.
Ein god og fin 8'ar.
- Ble medlem
- 02.01.2005
- Innlegg
- 4.960
- Antall liker
- 517
Flott innsats Ørnbjørn,takker ! Venter til neste anmeldelse kommer i morgen med ytterlige kommentarer,
mvh. s,
- Ble medlem
- 02.01.2005
- Innlegg
- 4.960
- Antall liker
- 517
Det er irriterende at folk ikke kan levere i tide.Det blir fire anmeldelser å diskutere i dag,og da tror jeg min plate vil bli lite omtalt.
mvh. s,
Din plate lite omtalt? En av mine favoritter? Kan jeg ikke tenke meg..
Da skynder eg meg å si noe om Galaxie 50000000000000000000000000000000000000000000000000000000000000
Mjo, mja, mjau. Ikkje så ille som eg av en eller annne grunn hadde fått for meg at dette skulle være. Så for meg innadvendt bøttekjedelig shoegazer-indieonani av verste sort, men her er det jo både melodier og et lydbilde som faktisk er sånn halvveis tiltalende i alle fall. Er nok litt for mye sveveri for mine preferanser, men det er ørevennlige saker - det er det. Gir eg den noen flere runder, tror eg sannelig eg kan like dette. Litt i alle fall. Fikk meg til å tenke litt på Mazzy Star av en eller annen merkelig grunn.
Det skal ha for at det låter relativt tidløst, tror ikkje eg hadde umiddelbart tenkt "åh, det der er bare sååååååååååå 1989".
Skal legge den inn i må-lyttes-mer-til lista mi.
Tentativt 7,51/10.
- Ble medlem
- 02.01.2005
- Innlegg
- 4.960
- Antall liker
- 517
Dette var en plate jeg kjøpte på Platon i Bergen høsten '91.Hørte egentlig ikke så mye på den i begynnelsen,men i åras løp har den ofte blitt dradd frem oftere og oftere.Den har således seilt opp som en av mine aller største favorittplater.Hyggelig var det at alle platene til Galaxie 500 ble gjenutgitt i 2010.Da fikk jeg kjøpt 'this is our music' og 'today'.Begge platene med en bonusdisc.Beklager hvis jeg var litt furten i forrige innlegg,men satt i hele går og ventet på anmeldelsene.
mvh. s,
@ mikefish
Eg venter fortsatt på at Eros skal komme med Blunstone meldinga si. Tror eg må gi ham en kilevink neste gang det er duket for dop, död och dragspel i tiggerstaden.
Men ja, det er dette som er "aberet" med stafetten.Galaxie 500 hadde jeg aldri hørt om før og dette er slett ikke dumt. Kommer nok til å høre mer på disse. Jeg synes det kan minne om ny bloody valentine til tider. Tipper de også har hørt en del på velvet underground.
Sant. Det er kjedelig. Dessverre blir det sånn noen ganger. Jeg må ta noe av ansvaret denne gangen som nok var litt optimistisk og satt opp anmeldelser hver dag. Det ble litt hektisk og "trangt".
- Ble medlem
- 02.01.2005
- Innlegg
- 4.960
- Antall liker
- 517
Ja,det har hendt meg tidligere at min plate har blitt utelatt.Det var Fields Of The Nephilim.Finger'n kommer helt sikkert til å komme med sitt bidrag i dag.Heldigvis går stafetten stort sett som den skal,og jeg håper den blir et fast innslag her på hifisentralen i tiden som kommer.Nå kommer broder'n i påska.Han er dataingenør.Håper da å få ordings på pc'en slik at jeg kan få wimp'en trådløst bort til anlegget.Blir da mye bedre for deltagelsen fra min side.
mvh. s,
On Fire er et album som er en personlig favoritt; hadde jeg oppdaget det i 89 kunne jeg nytt det i mange år ekstra, men det gjorde jeg ikke. Måtte vente helt til nyutgivelsen i 2010.
Det er lyden av gammel Neil Young/Crazy Horse, Velvet Underground, Spiritualized og en dash Cowboy Junkies rørt sammen til noe som likevel er kun sitt eget. Ville gitt den 9.
Jeg hadde egentlig avskrevet Galaxie500 etter å ha gitt opp både plata før (Today) og plata etter (This is Our Music); On Fire "åpnet opp" bandet for meg, og etterpå "tok" jeg de to andre også.
edit: blir afk noen dager nå, får kommentere de resterende anmeldelsene (om det blir noen) etter fjelletSist redigert:KKaare G. Opsahl
Gjest
Sorry for sen levering. Ble tatt på sengen av manglende nett-tilgang i Sverige. Litt hastig ble anmeldelsen også. Har dårlig tid
Galaxie 500 – On Fire –(1989)
Amerikansk korps, såkalt alternativt.
Den første gjennomlytting av dette albumet var: dette er elendig! Her er det lue på inne, te og Jazztobakk i mengder. Jeg syntes albumet var treigt, enerverende og kjedelig. Jeg kvesset kniven og var klar for slakt. Jeg ble sur og rastløs av å høre på skiva. Jeg lyttet på ren vilje igjennom albumet en 3-4 ganger for noen uker siden og var jævlig negativ.
MEN jaggu meg når jeg forsøkte noen dager før påske likte jeg det jeg hørte. Merksnodige greier. Jeg syntes plutselig melodiene var gode og korpset trakterte instrumentene sine bra. Selv stemmen til Dean ble fin. Den som var så sutrete og fæl. De beveger seg på grensen til det kjedelige hele tiden men aldri over. Det er bent frem vakkert! Jeg må være avslappet og ikke stresset for å nyte platen. Tipper det var stress og tjas som gjorde at jeg ikke likte den de første gangene.
Digger dette og gir det 87/100 -
Laster inn…
Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning
-
Laster inn…