K
KindOfBlue
Gjest
(1)
Et utvalg kvinner ble bedt om å vurdere sokker som lå på et bord.
De skulle bedømme disse utfra kvalitet på veven og materialvalg.
Testen gikk ut på at de skulle rangere sokkene.
Sokkene ble rangert, uten unntak -- til tross for at de var identiske - det var fargevariasjon, men ingen variasjon i materialkvalitet.
(2)
Et utvalg testpersoner ble bedt om å markere, med tallverdi fra 1-5, i hvilken grad de kjente til eller hadde hørt om én eller flere av femten personer som ble oppgitt på en liste.
Et flertall kjente til alle personene, i større eller mindre grad. Dette til tross for at flere av navnene var oppdiktede.
I eksempel (1) var man i modus til å finne forskjell, og så forskjell, derfor klarte ikke fingrene å kommunisere til hjernen at materialet kjentes likt ut.
I eksempel (2) var lysten til å virke ualminnelig og velorientert så stor at man leverte det som kalles "over-claiming." Samme som slår ut når folk markerer for inntekt og utdannelse i undersøkelser.
Når mine kunder ber meg gjennomføre meningsmålinger for dem, pleier jeg spørre om de noensinne har fått en oppringning fra en meningsmåler. Jeg har enda til gode å få et nei på det spørsmålet.
Så spør jeg om de noensinne har svart helt riktig på en meningsmåling.
Da ler de, og så slipper jeg å gjennomføre en meningsmåling - det er nemlig bortkastede penger i forhold til annet vi kan bruke midlene til, som fokusgrupper eller grundigere former for markedsgjennomgang.
(3)
Et velkjent eksempel, men la oss ta det her - det har relevans til komponenttesting:
En kalkun får mat hver dag. Hver mating styrker dens tro på en generell regel den lager om livet: at man får mat hver dag av vennlige mennesker hvis oppgave er å sørge for at kalkunen har det godt.
Den tusende dagen blir kalkunen slaktet.
Det var noe kalkunen ikke visste -- og den hadde begått feilslutninger som følge av dette. Det var Bertrand Russel som leverte denne kritikken av Induktiv Læring. Dvs. læring på grunnlag av observasjoner som fører til ufullstendige konklusjoner fordi "læringen" ikke inneholder en større sannhet om fenomenet.
Vi kan godt illustrere dette slik -- kalkunens tro på menneskets godhet stiger jevnt, inntil rett før Thanksgiving, uti det tredje året.
Verdens bilindustri sliter nå med virkningen av troen på at folk ville ha kjempestore biler med store motorer, samme hva bensinen koster -- så vi ser at denne modellen kan brukes på mange situasjoner. GM tapte 15 milliarder dollar i andre kvartal, pga den feilslutningen.
Eksempel (1), (2) og (3) kan brukes i forhold til HiFi.
Du kan være Mike Lavigne, som går gjennom sitt HiFi-liv overbevist om at det er store forskjeller på kabler, og at en kabels ytelse dessverre er sterkt knyttet til arbeidet bak og materialvalget, og følgelig til prisen.
Så sier du plutselig JA til noe du aldri har gjort før - å teste kabler mot hverandre uten å vite hvilken du lytter til. Og plutselig blir din gradvis oppbygde overbevisning om kablers relative ulikhet gitt en skikkelig knekk.
Du opplever samme utvikling som den i diagrammet ovenfor.
Når slikt skjer har vi flere muligheter foran oss.
Som eksempel (1) og (2) viser, så har vi mennesker en tendens til både å ville gå inn i ekspert-roller, og å overrepresentere vår ekspertise.
Og som eksempel (3) viser, er det fullt mulig å skape en forklaringsmodell i et vakuum, dvs at man sitter og forklarer hva som skjer, uten å ha tatt hensyn til komponentuavhengig feilslutning.
Antallet eksempler på menneskers evne til å begå feilslutninger er foruroligende stort. Se f.eks. på den iver man omfavnet BioEnergi med -- dette skjedde fordi satsing på dette ville løse et problem som politikerne slet med: hvordan få gitt mer penger til egne bønder uten å komme i konflikt med WTO? I WTO-traktaten er det nemlig gitt unntaksmuligheter for overføringer gjort for å bygge opp fremtidig infrastruktur og for å sørge for samfunnets opprettholdelse. Ved å peke på muligheten for Peak Oil, kunne politikere dermed forsvare satsing på BioEnergi, og ekstraordinære overføringer til samme, uten å komme i konflikt med traktaten.
I glede over å ha slått to fluer med ett smekk: sikre fremtidig transportenergi og sørge for at bøndene er glade -- så ikke politikerne at tiltaket ville drive matvareprisene til himmels, siden bønder ville flytte aktivitet dit subsidiene fløt fritt. I tillegg ignorerte man at EROI (Energy Return of Investment) på BioEnergi er dårlig -- nesten 1:1 i visse scenarier, spesielt her oppe i nord der vekstsesongen er kort. Mao - du bruker like mye energi som du får ut av prosessen - kanskje et arbeidsmarkedstiltak, men ikke en nyttig strategi for energiuavhengighet.
Hvor vil jeg med dette?
"Kan jeg ikke tro på mine egne ører, eller?" - spør jeg i tittellinjen.
Svaret er: "Nei."
I utgangspunktet kan du ikke stole på dine egne ører, eller andre sanser, spesielt ikke når det gjelder situasjoner der du har sterk egeninteresse av utfallet, eller har utilstrekkelig kunnskap om faktorene som inngår.
Kan man noensinne få tilstrekkelig kunnskap, slik at konklusjonen blir entydig og gyldig?
Visse elementer virker sikre - men det kommer en dag da selv solen ikke "står opp" i Øst. Mao. en stor Turkey Surprise for alle som måtte være i live da.
Det burde være av interesse for dem som har lest hit at respondentene i eksempel (2) ble gitt personlighetstester på forhånd -- og de som hadde klare narcissistiske trekk overrapporterte også mest.
Dette kan også omsettes til: "Må ha en mening, fordi det er forventet av meg i denne situasjonen." (Hvorvidt situasjonen er personlighetsbetinget, som for narcissisten, eller situasjonsbetinget, som for en HiFi-autoritet.)
Det fører oss til handling innenfor og utenfor et akseptert mønster.
Og til overraskelse for mange vil jeg påstå at det innen hifi råder en ekstrem grad av konservatisme og lukkethet overfor eksperimentering og nye måter å gjøre ting på.
Igjen noen velkjente eksempler, men de kan ikke terpes på ofte nok: Fosbury, Boklöv og Koch.
Tre idrettsmenn. De stod overfor den aksepterte måten å gjøre ting på, i hver sin disiplin, og valgte å gjøre noe annet.
Fosbury fikk sin gullmedalje uten innvendinger -- folk var bare forbannet fordi de ikke hadde funnet på dette selv. Han hoppet høyest, og det var poenget med høydehopp.
Boklöv og Koch (fristil) fikk enorm motstand, spesielt fra Det norske skiforbundet. Motstanderne ønsket å forby denne måten å hoppe på/gå på langrenn.
Hopperne var kloke nok til å skjønne at poenget med skihopp er å hoppe lengst, og at man fikk forandre kriteriene for stil i forhold til dette.
Vi har fortsatt klassisk langrenn, selv om det må rykke som faen i føttene til løperne når de tenker på hva de kunne gjort med noen skøytetak.
Disse tre idrettene - høydehopp, skihopp og langrenn - var i tilstander som kan sammenlignes med kalkunens i eksempel (3). Så kom det en ekstrem justering av sporten, som konsekvens av at noen utøvere hadde sett en bedre måte å gjennomføre øvelsen på -- en så ekstrem forbedring at man parkerte sine motstandere.
Jeg har merket meg at mange som utøver HiFi på tradisjonelt vis utviser en ekstrem motvilje mot nye innfallsvinkler -- motstanden er så ekstrem at man får utsagn om at "dette har ingen ting med HiFi å gjøre," selv om det også er tydelig at den som kritiserer ikke har prøvd å lytte til forbedringen uten bias - dvs uten forhåndsdom.
Enkelte er faktisk så fordomsfulle at de kritiserer en ny teknologi eller teknisk løsning sønder og sammen uten overhodet å ha hørt på den. Mens de tviholder på den løsningen de selv mener er den riktige og nærmest blir ufine når de skal beskrive alternativet. (Dere skulle hørt ledelseni Skiforbundet når de beskrev Koch og Boklöv i sin tid.)
MEN - det er en stor forskjell på hva Fosbury, Koch og Boklöv fikk til innen sine idrettsgrener, og det vi holder på med: å lytte til musikk vha elektronikk.
De tre idrettsmennene satte konkret spor etter seg, i målbar høyde/lengde/hurtighet. Og sporet de satte var bedre enn konkurrentenes, udiskutabelt bedre. Så bra at man i to tilfeller automatisk forsøkte å forby den måten å sette spor etter seg på.
Det siste ser man også innen HiFi -- der enkelte ønsker å underkjenne visse måter å lytte til musikk vha elektronikk på, gjerne uten å ha lyttet uten bias til alternativet de kritiserer.
Men det første er verre: hvordan blir man enige om sporet som alternativet setter? Og om dette er bedre eller dårligere enn eksisterende teknikker?
Personlig er jeg fullstendig overbevist om at det er kun én måte å gjøre det på -- og det er vha mest mulig objektive vurderinger av lyden, frigjort fra distraksjonsfaktorer eller annet som kan vekte vurderingen.
Mao - blindtest som en del av vurderingen.
Slike kan utføres på mange forskjellige måter.
Å være motstander, på sin hals, av blindtester innen hifi er en merkelig måte å forholde seg til det som må være hobbyens mål: å få enda bedre lyd ut av elektronikken.
Samtidig skal man ikke utelukkende bruke blindtester, men jeg tror det er viktig å åpne seg for andre forklaringsmodeller og fremgangsmåter enn de oppleste og vedtatte.
Det er viktig å være nysgjerrig, og å utsette seg for muligheten for at det man tror blir vilt omjustert ved at ny innsikt kommer til.
For meg var det avgjørende eksempelet at europeiske symfoniorkestre fikk en mye større kvinneandel etter at man begynte med prøvespilling bak en akustisk gardin, som gjorde at dommerne ikke kunne se musikerens kjønn.
Inntil det tidspunktet var påstanden man gikk etter at "kvinner ikke har intellektuell og fysisk styrke nok til å kunne være fullverdige medlemmer av et symfoniorkester."
Men når dommerne kun gikk etter musikken, så valgte de det som lød best -- og derfor er det nå 50/50 fordeling i de fleste orkestre, der det før var sjelden å se kvinner i besetningen, bortsett fra på harpe.
Så ved å kontrollere for feilslutningen, og fokusere på musikken, fikk man hevet kvaliteten på sluttresultatet - vha blindtest. Da kan du stole på det du hører - selv om konklusjonen er en nesestyver for enkelte.
Et utvalg kvinner ble bedt om å vurdere sokker som lå på et bord.
De skulle bedømme disse utfra kvalitet på veven og materialvalg.
Testen gikk ut på at de skulle rangere sokkene.
Sokkene ble rangert, uten unntak -- til tross for at de var identiske - det var fargevariasjon, men ingen variasjon i materialkvalitet.
(2)
Et utvalg testpersoner ble bedt om å markere, med tallverdi fra 1-5, i hvilken grad de kjente til eller hadde hørt om én eller flere av femten personer som ble oppgitt på en liste.
Et flertall kjente til alle personene, i større eller mindre grad. Dette til tross for at flere av navnene var oppdiktede.
I eksempel (1) var man i modus til å finne forskjell, og så forskjell, derfor klarte ikke fingrene å kommunisere til hjernen at materialet kjentes likt ut.
I eksempel (2) var lysten til å virke ualminnelig og velorientert så stor at man leverte det som kalles "over-claiming." Samme som slår ut når folk markerer for inntekt og utdannelse i undersøkelser.
Når mine kunder ber meg gjennomføre meningsmålinger for dem, pleier jeg spørre om de noensinne har fått en oppringning fra en meningsmåler. Jeg har enda til gode å få et nei på det spørsmålet.
Så spør jeg om de noensinne har svart helt riktig på en meningsmåling.
Da ler de, og så slipper jeg å gjennomføre en meningsmåling - det er nemlig bortkastede penger i forhold til annet vi kan bruke midlene til, som fokusgrupper eller grundigere former for markedsgjennomgang.
(3)
Et velkjent eksempel, men la oss ta det her - det har relevans til komponenttesting:
En kalkun får mat hver dag. Hver mating styrker dens tro på en generell regel den lager om livet: at man får mat hver dag av vennlige mennesker hvis oppgave er å sørge for at kalkunen har det godt.
Den tusende dagen blir kalkunen slaktet.
Det var noe kalkunen ikke visste -- og den hadde begått feilslutninger som følge av dette. Det var Bertrand Russel som leverte denne kritikken av Induktiv Læring. Dvs. læring på grunnlag av observasjoner som fører til ufullstendige konklusjoner fordi "læringen" ikke inneholder en større sannhet om fenomenet.
Vi kan godt illustrere dette slik -- kalkunens tro på menneskets godhet stiger jevnt, inntil rett før Thanksgiving, uti det tredje året.
Verdens bilindustri sliter nå med virkningen av troen på at folk ville ha kjempestore biler med store motorer, samme hva bensinen koster -- så vi ser at denne modellen kan brukes på mange situasjoner. GM tapte 15 milliarder dollar i andre kvartal, pga den feilslutningen.
Eksempel (1), (2) og (3) kan brukes i forhold til HiFi.
Du kan være Mike Lavigne, som går gjennom sitt HiFi-liv overbevist om at det er store forskjeller på kabler, og at en kabels ytelse dessverre er sterkt knyttet til arbeidet bak og materialvalget, og følgelig til prisen.
Så sier du plutselig JA til noe du aldri har gjort før - å teste kabler mot hverandre uten å vite hvilken du lytter til. Og plutselig blir din gradvis oppbygde overbevisning om kablers relative ulikhet gitt en skikkelig knekk.
Du opplever samme utvikling som den i diagrammet ovenfor.
Når slikt skjer har vi flere muligheter foran oss.
Som eksempel (1) og (2) viser, så har vi mennesker en tendens til både å ville gå inn i ekspert-roller, og å overrepresentere vår ekspertise.
Og som eksempel (3) viser, er det fullt mulig å skape en forklaringsmodell i et vakuum, dvs at man sitter og forklarer hva som skjer, uten å ha tatt hensyn til komponentuavhengig feilslutning.
Antallet eksempler på menneskers evne til å begå feilslutninger er foruroligende stort. Se f.eks. på den iver man omfavnet BioEnergi med -- dette skjedde fordi satsing på dette ville løse et problem som politikerne slet med: hvordan få gitt mer penger til egne bønder uten å komme i konflikt med WTO? I WTO-traktaten er det nemlig gitt unntaksmuligheter for overføringer gjort for å bygge opp fremtidig infrastruktur og for å sørge for samfunnets opprettholdelse. Ved å peke på muligheten for Peak Oil, kunne politikere dermed forsvare satsing på BioEnergi, og ekstraordinære overføringer til samme, uten å komme i konflikt med traktaten.
I glede over å ha slått to fluer med ett smekk: sikre fremtidig transportenergi og sørge for at bøndene er glade -- så ikke politikerne at tiltaket ville drive matvareprisene til himmels, siden bønder ville flytte aktivitet dit subsidiene fløt fritt. I tillegg ignorerte man at EROI (Energy Return of Investment) på BioEnergi er dårlig -- nesten 1:1 i visse scenarier, spesielt her oppe i nord der vekstsesongen er kort. Mao - du bruker like mye energi som du får ut av prosessen - kanskje et arbeidsmarkedstiltak, men ikke en nyttig strategi for energiuavhengighet.
Hvor vil jeg med dette?
"Kan jeg ikke tro på mine egne ører, eller?" - spør jeg i tittellinjen.
Svaret er: "Nei."
I utgangspunktet kan du ikke stole på dine egne ører, eller andre sanser, spesielt ikke når det gjelder situasjoner der du har sterk egeninteresse av utfallet, eller har utilstrekkelig kunnskap om faktorene som inngår.
Kan man noensinne få tilstrekkelig kunnskap, slik at konklusjonen blir entydig og gyldig?
Visse elementer virker sikre - men det kommer en dag da selv solen ikke "står opp" i Øst. Mao. en stor Turkey Surprise for alle som måtte være i live da.
Det burde være av interesse for dem som har lest hit at respondentene i eksempel (2) ble gitt personlighetstester på forhånd -- og de som hadde klare narcissistiske trekk overrapporterte også mest.
Dette kan også omsettes til: "Må ha en mening, fordi det er forventet av meg i denne situasjonen." (Hvorvidt situasjonen er personlighetsbetinget, som for narcissisten, eller situasjonsbetinget, som for en HiFi-autoritet.)
Det fører oss til handling innenfor og utenfor et akseptert mønster.
Og til overraskelse for mange vil jeg påstå at det innen hifi råder en ekstrem grad av konservatisme og lukkethet overfor eksperimentering og nye måter å gjøre ting på.
Igjen noen velkjente eksempler, men de kan ikke terpes på ofte nok: Fosbury, Boklöv og Koch.
Tre idrettsmenn. De stod overfor den aksepterte måten å gjøre ting på, i hver sin disiplin, og valgte å gjøre noe annet.
Fosbury fikk sin gullmedalje uten innvendinger -- folk var bare forbannet fordi de ikke hadde funnet på dette selv. Han hoppet høyest, og det var poenget med høydehopp.
Boklöv og Koch (fristil) fikk enorm motstand, spesielt fra Det norske skiforbundet. Motstanderne ønsket å forby denne måten å hoppe på/gå på langrenn.
Hopperne var kloke nok til å skjønne at poenget med skihopp er å hoppe lengst, og at man fikk forandre kriteriene for stil i forhold til dette.
Vi har fortsatt klassisk langrenn, selv om det må rykke som faen i føttene til løperne når de tenker på hva de kunne gjort med noen skøytetak.
Disse tre idrettene - høydehopp, skihopp og langrenn - var i tilstander som kan sammenlignes med kalkunens i eksempel (3). Så kom det en ekstrem justering av sporten, som konsekvens av at noen utøvere hadde sett en bedre måte å gjennomføre øvelsen på -- en så ekstrem forbedring at man parkerte sine motstandere.
Jeg har merket meg at mange som utøver HiFi på tradisjonelt vis utviser en ekstrem motvilje mot nye innfallsvinkler -- motstanden er så ekstrem at man får utsagn om at "dette har ingen ting med HiFi å gjøre," selv om det også er tydelig at den som kritiserer ikke har prøvd å lytte til forbedringen uten bias - dvs uten forhåndsdom.
Enkelte er faktisk så fordomsfulle at de kritiserer en ny teknologi eller teknisk løsning sønder og sammen uten overhodet å ha hørt på den. Mens de tviholder på den løsningen de selv mener er den riktige og nærmest blir ufine når de skal beskrive alternativet. (Dere skulle hørt ledelseni Skiforbundet når de beskrev Koch og Boklöv i sin tid.)
MEN - det er en stor forskjell på hva Fosbury, Koch og Boklöv fikk til innen sine idrettsgrener, og det vi holder på med: å lytte til musikk vha elektronikk.
De tre idrettsmennene satte konkret spor etter seg, i målbar høyde/lengde/hurtighet. Og sporet de satte var bedre enn konkurrentenes, udiskutabelt bedre. Så bra at man i to tilfeller automatisk forsøkte å forby den måten å sette spor etter seg på.
Det siste ser man også innen HiFi -- der enkelte ønsker å underkjenne visse måter å lytte til musikk vha elektronikk på, gjerne uten å ha lyttet uten bias til alternativet de kritiserer.
Men det første er verre: hvordan blir man enige om sporet som alternativet setter? Og om dette er bedre eller dårligere enn eksisterende teknikker?
Personlig er jeg fullstendig overbevist om at det er kun én måte å gjøre det på -- og det er vha mest mulig objektive vurderinger av lyden, frigjort fra distraksjonsfaktorer eller annet som kan vekte vurderingen.
Mao - blindtest som en del av vurderingen.
Slike kan utføres på mange forskjellige måter.
Å være motstander, på sin hals, av blindtester innen hifi er en merkelig måte å forholde seg til det som må være hobbyens mål: å få enda bedre lyd ut av elektronikken.
Samtidig skal man ikke utelukkende bruke blindtester, men jeg tror det er viktig å åpne seg for andre forklaringsmodeller og fremgangsmåter enn de oppleste og vedtatte.
Det er viktig å være nysgjerrig, og å utsette seg for muligheten for at det man tror blir vilt omjustert ved at ny innsikt kommer til.
For meg var det avgjørende eksempelet at europeiske symfoniorkestre fikk en mye større kvinneandel etter at man begynte med prøvespilling bak en akustisk gardin, som gjorde at dommerne ikke kunne se musikerens kjønn.
Inntil det tidspunktet var påstanden man gikk etter at "kvinner ikke har intellektuell og fysisk styrke nok til å kunne være fullverdige medlemmer av et symfoniorkester."
Men når dommerne kun gikk etter musikken, så valgte de det som lød best -- og derfor er det nå 50/50 fordeling i de fleste orkestre, der det før var sjelden å se kvinner i besetningen, bortsett fra på harpe.
Så ved å kontrollere for feilslutningen, og fokusere på musikken, fikk man hevet kvaliteten på sluttresultatet - vha blindtest. Da kan du stole på det du hører - selv om konklusjonen er en nesestyver for enkelte.
Vedlegg
-
19.5 KB Visninger: 829