Etter all diskusjonen om blindtester, kablers fortreffelighet, eller mange på sådan, fant jeg ut av siden jeg hadde et par lakrissnører liggende (de fulgte med den Sony-DVD-spilleren jeg kjøpte brukt) så kunne jeg jo alltids prøve det. Hva ville skje hvis jeg byttet ut Coanda-kablene mot lakrissnører?
De to ulike kablene
Sånn ser de ut:
Lakrissnørene var RCA, noe som gjorde at de fikk den ulempen å måtte kjøres i Hegel'n i ubalansert modus, mens Coanda ble kjørt inn i en balansert Hegel. Kablene ser jo rimelige ulike ut, men begge to var greie å jobbe med. Smidige og lette å bøye på, i motsetning til Black Magic Revelation XLR kablene jeg nå har satt inn (mer om det i løpet av helga, tipper eg).
Coanda kabelen kjøpte jeg brukt for 3000, lakrissnørene fulgte som sagt med DVD-spilleren. Begge kablene festet seg greit på sine respektive kontakter og ingen av dem induserte støy eller brum eller noe sånt. Coanda er innspilt, det er ikke lakrissnøret, hvis noen lurer på det.
Forventninger
Jeg husker en gang for snart 10 år siden hvor min daværende kjæreste hadde kjøpt seg et billig NAD-anlegg med noen billige Dali-høyttalere. Hun insisterte på å bruke lakrissnørene som fulgte med, fordi hun mente at det kunne ikke være verdt å bruke penger på kabler når resten av anlegget var av heller tvilsom kvalitet. Jeg hadde nylig oppdaget hi-fi'ens gleder og var selvfølgelig uenig. Det endte meg at jeg kjøpte et sett billige Tara Labs kabler til 300-400 kroner og satte inn mellom cd-spiller og integrert forsterker for å overbevise henne om at det var verdt det. Jeg trur vi begge var overrasket over forskjellen. Selv kommenterte hun spontant at det hørtes ut som om lakrissnørene gjorde at musikken kom fra en blikkboks, mens den var vesentlig bedre med Tara Labs-kablene; mindre hardt, ikke så skarpt og generelt mer farger og liv, slik jeg husker det.
Etter det har jeg knapt brukt lakrissnører til noe som helst. Jeg har hatt og har sammenlignet en del kabler mot hverandre opp igjennom årenes løp og jeg har en holdning om at kabler har noe å si, selv om jeg aldri har hørt de helt gigantiske forskjellene mellom kabler. Oppgraderinger av delefilter på høyttalerne har i mine ører hatt mer å si enn signalkabler og, til en viss grad, høyttalerkabler. Min erfaring er også at høyttalerkabler har mest å si. Strømkabler har jeg i liten grad testet, så det mener jeg ikke så mye om.
Så jeg har erfart at kabler er forskjellige, men at forskjellen ikke er stor og at det ofte handler om at de er annerledes, kontra bedre eller dårligere. Litt som "pedal", egentlig. Dessuten syns jeg kabler er ganske kjedelig å styre med - det er noe jeg må ha, men jeg klarer ikke å grave opp den store entusiasmen for det.
Det jeg forventet når jeg byttet fra Coanda til lakrissnører og tilbake til Coanda og så igjen til lakrissnører var at lydbildet skulle kollapse, det skulle høres ut som om musikken kom fra en hermetikkboks og ting skulle generelt bli jævligere.
Musikk
Jeg brukte tre forskjellige kutt fra tre ulike plater:
Miles Davis - Springsville (fra "Miles Ahead")
Sade - Immigrant (fra "Lovers Rock")
Mahler - 4. og noen minutter ut i 5. sats av hans 2. symfoni, med Klemperer som dirigent (innspillingen er fra -63)
Jeg valgte Miles for å høre på horn i alle varienter, lydbilde, plassering og fordi det er en låt jeg lett får "fot" av. Sade fordi det er rimelig mye bass i den låta, kvinnelig vokal, rimelig sparsomt instrumentert på sett og vis, men likevel stort og flott - god innspilling og vel anbefalt plate, btw. Mahler for dynamikk, mikrodetaljer, rom.
De ble spilt i den rekkefølgen som er skissert over, men reversert når jeg byttet kabel. D.v.s. at jeg først spilte i den rekkefølgen skissert over med Coanda, så bytta til lakrissnøre og spilte det i omvendt rekkefølge og så tilbake til Coanda og "rett" rekkefølge.
Inntryk
Første inntrykket mitt etter å ha byttet over til lakrissnøre var "Hm, dette er da ikke ille?". Kunne ikke høre noen vesentlig forskjell i bredden på lydbildet. Plasseringen av instrumentene var stort sett den samme, så vidt jeg kunne bedømme (pin-point imaging er ikke noe anlegget mitt ser ut til å bedrive uansett). Noe tap i dybden på lydbildet, virket litt mer 2D. Litt mer "skjærende" brass.
Når jeg så byttet tilbake til Coanda merket jeg at lydbildet ble bedre i dybden - det var lettere å få en illusjon av hvor trommemannen på Miles plata satt og hva han dreiv med, ditto bassisten. Bredde og plassering stort det samme som med lakrissnører. Mer kropp og farger over hele linja - det er mer "der" der. Noe som for min del betyr at det er lettere å "se" artistene i lydbildet.
Tilbake til lakrissnører. Mmm... nja.. Jo... Det er definitivt skarpere og mer "kantete" med lakrissnører og dybden i lydbildet er dårligere. Men det er ingen tydelig frekvensavvik - d.v..s at bassen og diskanten høres ut til å gå like "langt" i begge retninger, det er ingenting som åpenbart mangler, det er bare litt flatere.
Tilbake til Coanda. Legger merke til at jeg hører suset fra opptaket (støy på mastertapen?) bedre med Coanda enn med lakrissnøre på Miles sporet. Utover det, mye det samme som beskrevet over. Mer kropp, farger, liv, mer "oppløst" om jeg skal bruke et sånt begrep. Mulig det har rabla for meg, men jeg innbiller meg også at Sade (spesielt) høres høyere ut - altså ikke musikken, men at Sade der hun står i lydbildet har større høyde enn med lakrissnøret. På Mahler-sporet er det ingen åpenbare forskjeller i dynamikk, men lakrissnøret klarer ikke å beholde den samme roen og plasseringen i lydbildet som Coanda. Får inntrykk av at ting "kollapser" litt med lakrissnøre - d.v.s. at når orkestret trykker på så blir det vanskeligere å høre hvem som gjør hva og hvor. Med Coanda er det lettere å høre dette.
Noen andre observasjoner knyttet til min egen reaksjon på musikken:
Jeg fikk mer "fot" av Coanda. Jeg merket at jeg begynte å trampe takten lettere når jeg spilte på Coanda enn lakrissnøret. La også merke til at oppmerksomheten min lettere vandret når jeg spilte med lakrissnøre, jeg ble ikke like "fanget inn" av musikken som jeg ble med Coanda.
På den siste runden med Coanda merket jeg også at jeg strammet musklene, spesielt i skuldrene, mindre med Coanda enn med lakrissnøre (og før noen kicker på det: dette er sånne type observasjoner knyttet til meg selv jeg er vant til å gjøre i jobb og det er noe jeg lett legger merke til).
(En slags) konklusjon
Forskjellen mellom lakrissnøre og Coanda var vesentlig mindre enn jeg hadde trodd og jeg ble genuint overrasket over det. Enten spiller hukommelsen meg et puss når det gjelder episoden med eks'en min som referert over, eller så har det skjedd ett-eller-annet. En strøtanke: kan det være at kabler blir noe mindre viktig dess bedre anlegget blir? Jeg syns i hvert fall at jeg tapte overraskende lite med å gå over til disse lakrissnørene, i hvert fall i den korte stunden jeg prøvde det.
På den andre siden: forskjellen var der, imho. Det kan kanskje tenkes at noen av forskjellene skyldtes at jeg spilte balansert med Coanda og ubalansert med lakrissnøre? Ikke vet jeg, men jeg husker at Myrvold (som vel skrev om denne i Fidelity for ei tid tilbake) var tydelig på at Hegel'en trivdes best i balansert modus. Når jeg kjører Hegel'en i balansert modus, kjører jeg også hele "rekka" i balansert modus - fra DAC til effekt.
Jeg tror den viktigste tingen jeg oppdaget og la merke til var den biten om oppmerksomhet (som vandret med lakrissnøre) og muskelspenninger (med lakrissnøre). Jeg vil tro at dette kan indusere lyttetretthet over tid og gjøre musikken mindre spennende å lytte til. Videre at spranget fra en gratis kabel til en Coanda som koster 4k ikke er stort - men for min del er det et viktig steg. Coanda bringer liv, farger, kropp, dybde tilbake til musikken og det gjør det mindre anstrengende å lytte til musikk - kanskje fordi jeg selv må jobbe mindre for å opprettholde illusjonen om at det er "ekte" musikere som spiller?
Alt i alt må jeg si dette var lærerikt for min del. Jeg skvatt ganske godt første gangen jeg satte inn lakrissnørene og, selv om jeg hørte litt forskjell, var ordet litt. Det hadde jo vært ganske fint hvis jeg kunne solgt unna det jeg har av dyre kabler og kjøpt noe billig og greit (kunne brukt penger på romakustikk i stedet, f.eks.). Jeg kommer ikke til å gjøre det, til det er forskjellen for viktig, selv om den er liten. Jeg tror primært at jeg er blitt mer avslappet når det kommer til kabler, uten dermed å skulle hive meg på bølgen om at kabler ikke har noe å si i det hele tatt. Og det var litt godt å komme dit. Kanskje jeg snart blir som Valentino?
De to ulike kablene
Sånn ser de ut:
Lakrissnørene var RCA, noe som gjorde at de fikk den ulempen å måtte kjøres i Hegel'n i ubalansert modus, mens Coanda ble kjørt inn i en balansert Hegel. Kablene ser jo rimelige ulike ut, men begge to var greie å jobbe med. Smidige og lette å bøye på, i motsetning til Black Magic Revelation XLR kablene jeg nå har satt inn (mer om det i løpet av helga, tipper eg).
Coanda kabelen kjøpte jeg brukt for 3000, lakrissnørene fulgte som sagt med DVD-spilleren. Begge kablene festet seg greit på sine respektive kontakter og ingen av dem induserte støy eller brum eller noe sånt. Coanda er innspilt, det er ikke lakrissnøret, hvis noen lurer på det.
Forventninger
Jeg husker en gang for snart 10 år siden hvor min daværende kjæreste hadde kjøpt seg et billig NAD-anlegg med noen billige Dali-høyttalere. Hun insisterte på å bruke lakrissnørene som fulgte med, fordi hun mente at det kunne ikke være verdt å bruke penger på kabler når resten av anlegget var av heller tvilsom kvalitet. Jeg hadde nylig oppdaget hi-fi'ens gleder og var selvfølgelig uenig. Det endte meg at jeg kjøpte et sett billige Tara Labs kabler til 300-400 kroner og satte inn mellom cd-spiller og integrert forsterker for å overbevise henne om at det var verdt det. Jeg trur vi begge var overrasket over forskjellen. Selv kommenterte hun spontant at det hørtes ut som om lakrissnørene gjorde at musikken kom fra en blikkboks, mens den var vesentlig bedre med Tara Labs-kablene; mindre hardt, ikke så skarpt og generelt mer farger og liv, slik jeg husker det.
Etter det har jeg knapt brukt lakrissnører til noe som helst. Jeg har hatt og har sammenlignet en del kabler mot hverandre opp igjennom årenes løp og jeg har en holdning om at kabler har noe å si, selv om jeg aldri har hørt de helt gigantiske forskjellene mellom kabler. Oppgraderinger av delefilter på høyttalerne har i mine ører hatt mer å si enn signalkabler og, til en viss grad, høyttalerkabler. Min erfaring er også at høyttalerkabler har mest å si. Strømkabler har jeg i liten grad testet, så det mener jeg ikke så mye om.
Så jeg har erfart at kabler er forskjellige, men at forskjellen ikke er stor og at det ofte handler om at de er annerledes, kontra bedre eller dårligere. Litt som "pedal", egentlig. Dessuten syns jeg kabler er ganske kjedelig å styre med - det er noe jeg må ha, men jeg klarer ikke å grave opp den store entusiasmen for det.
Det jeg forventet når jeg byttet fra Coanda til lakrissnører og tilbake til Coanda og så igjen til lakrissnører var at lydbildet skulle kollapse, det skulle høres ut som om musikken kom fra en hermetikkboks og ting skulle generelt bli jævligere.
Musikk
Jeg brukte tre forskjellige kutt fra tre ulike plater:
Miles Davis - Springsville (fra "Miles Ahead")
Sade - Immigrant (fra "Lovers Rock")
Mahler - 4. og noen minutter ut i 5. sats av hans 2. symfoni, med Klemperer som dirigent (innspillingen er fra -63)
Jeg valgte Miles for å høre på horn i alle varienter, lydbilde, plassering og fordi det er en låt jeg lett får "fot" av. Sade fordi det er rimelig mye bass i den låta, kvinnelig vokal, rimelig sparsomt instrumentert på sett og vis, men likevel stort og flott - god innspilling og vel anbefalt plate, btw. Mahler for dynamikk, mikrodetaljer, rom.
De ble spilt i den rekkefølgen som er skissert over, men reversert når jeg byttet kabel. D.v.s. at jeg først spilte i den rekkefølgen skissert over med Coanda, så bytta til lakrissnøre og spilte det i omvendt rekkefølge og så tilbake til Coanda og "rett" rekkefølge.
Inntryk
Første inntrykket mitt etter å ha byttet over til lakrissnøre var "Hm, dette er da ikke ille?". Kunne ikke høre noen vesentlig forskjell i bredden på lydbildet. Plasseringen av instrumentene var stort sett den samme, så vidt jeg kunne bedømme (pin-point imaging er ikke noe anlegget mitt ser ut til å bedrive uansett). Noe tap i dybden på lydbildet, virket litt mer 2D. Litt mer "skjærende" brass.
Når jeg så byttet tilbake til Coanda merket jeg at lydbildet ble bedre i dybden - det var lettere å få en illusjon av hvor trommemannen på Miles plata satt og hva han dreiv med, ditto bassisten. Bredde og plassering stort det samme som med lakrissnører. Mer kropp og farger over hele linja - det er mer "der" der. Noe som for min del betyr at det er lettere å "se" artistene i lydbildet.
Tilbake til lakrissnører. Mmm... nja.. Jo... Det er definitivt skarpere og mer "kantete" med lakrissnører og dybden i lydbildet er dårligere. Men det er ingen tydelig frekvensavvik - d.v..s at bassen og diskanten høres ut til å gå like "langt" i begge retninger, det er ingenting som åpenbart mangler, det er bare litt flatere.
Tilbake til Coanda. Legger merke til at jeg hører suset fra opptaket (støy på mastertapen?) bedre med Coanda enn med lakrissnøre på Miles sporet. Utover det, mye det samme som beskrevet over. Mer kropp, farger, liv, mer "oppløst" om jeg skal bruke et sånt begrep. Mulig det har rabla for meg, men jeg innbiller meg også at Sade (spesielt) høres høyere ut - altså ikke musikken, men at Sade der hun står i lydbildet har større høyde enn med lakrissnøret. På Mahler-sporet er det ingen åpenbare forskjeller i dynamikk, men lakrissnøret klarer ikke å beholde den samme roen og plasseringen i lydbildet som Coanda. Får inntrykk av at ting "kollapser" litt med lakrissnøre - d.v.s. at når orkestret trykker på så blir det vanskeligere å høre hvem som gjør hva og hvor. Med Coanda er det lettere å høre dette.
Noen andre observasjoner knyttet til min egen reaksjon på musikken:
Jeg fikk mer "fot" av Coanda. Jeg merket at jeg begynte å trampe takten lettere når jeg spilte på Coanda enn lakrissnøret. La også merke til at oppmerksomheten min lettere vandret når jeg spilte med lakrissnøre, jeg ble ikke like "fanget inn" av musikken som jeg ble med Coanda.
På den siste runden med Coanda merket jeg også at jeg strammet musklene, spesielt i skuldrene, mindre med Coanda enn med lakrissnøre (og før noen kicker på det: dette er sånne type observasjoner knyttet til meg selv jeg er vant til å gjøre i jobb og det er noe jeg lett legger merke til).
(En slags) konklusjon
Forskjellen mellom lakrissnøre og Coanda var vesentlig mindre enn jeg hadde trodd og jeg ble genuint overrasket over det. Enten spiller hukommelsen meg et puss når det gjelder episoden med eks'en min som referert over, eller så har det skjedd ett-eller-annet. En strøtanke: kan det være at kabler blir noe mindre viktig dess bedre anlegget blir? Jeg syns i hvert fall at jeg tapte overraskende lite med å gå over til disse lakrissnørene, i hvert fall i den korte stunden jeg prøvde det.
På den andre siden: forskjellen var der, imho. Det kan kanskje tenkes at noen av forskjellene skyldtes at jeg spilte balansert med Coanda og ubalansert med lakrissnøre? Ikke vet jeg, men jeg husker at Myrvold (som vel skrev om denne i Fidelity for ei tid tilbake) var tydelig på at Hegel'en trivdes best i balansert modus. Når jeg kjører Hegel'en i balansert modus, kjører jeg også hele "rekka" i balansert modus - fra DAC til effekt.
Jeg tror den viktigste tingen jeg oppdaget og la merke til var den biten om oppmerksomhet (som vandret med lakrissnøre) og muskelspenninger (med lakrissnøre). Jeg vil tro at dette kan indusere lyttetretthet over tid og gjøre musikken mindre spennende å lytte til. Videre at spranget fra en gratis kabel til en Coanda som koster 4k ikke er stort - men for min del er det et viktig steg. Coanda bringer liv, farger, kropp, dybde tilbake til musikken og det gjør det mindre anstrengende å lytte til musikk - kanskje fordi jeg selv må jobbe mindre for å opprettholde illusjonen om at det er "ekte" musikere som spiller?
Alt i alt må jeg si dette var lærerikt for min del. Jeg skvatt ganske godt første gangen jeg satte inn lakrissnørene og, selv om jeg hørte litt forskjell, var ordet litt. Det hadde jo vært ganske fint hvis jeg kunne solgt unna det jeg har av dyre kabler og kjøpt noe billig og greit (kunne brukt penger på romakustikk i stedet, f.eks.). Jeg kommer ikke til å gjøre det, til det er forskjellen for viktig, selv om den er liten. Jeg tror primært at jeg er blitt mer avslappet når det kommer til kabler, uten dermed å skulle hive meg på bølgen om at kabler ikke har noe å si i det hele tatt. Og det var litt godt å komme dit. Kanskje jeg snart blir som Valentino?
