En liten historie som en bekjent opplevde under trekking av visdomstann:
Han sitter godt plassert i stolen, bedøvelsen har fått sin tilmålte tid til å virke, og tannlegen tar tak. Tanna rikker seg ikke. For å gjøre en lang historie kort; til slutt står tannlegen og drar alt han er god for, mens pasienten har sin fulle hyre med å holde seg fast. Plutselig bråstopper tannlegen, kikker inn i munnen på stakkaren, hvoretter han sier "Oi-oi!" og forsvinner ut av rommet uten et ord.
Etter hva som fortoner seg seg som en evighet, kommer han tilbake med en kollega fra nabokontoret på slep. Den nyankomne kikker inn i munnen på stakkaren (som sitter med puls i 220 og klamrer seg til armelenene) og sier henvendt til den "behandlende" tannlegen "Ja-ja, det er uansett ikke noe annet å gjøre enn å fortsette nå".
Man behøver ikke særlig fantasi for å forestille hvilke skrekkbilder som raste gjennom hodet på offeret i stolen ved denne diagnosen. Uansett, lett omtåket av både den foregående brytekampen og bedøvelsen var han ikke i form til å innlede noen diskusjon om det videre forløpet, så han fant seg i at tannlegen igjen grep redskapen og satte igang. Og nå kom tanna ut uten problemer.
Saken var at tanna hadde røtter som sprikte dugelig (hvorfor dette ikke var oppdaget tidligere får fagfolk svare på), så da den endelig begynte å bevege på seg løsnet samtidig en splint av kjevebenet. Det var på dette tidspunkt, når tannlegen oppdaget at det beveget seg på steder det absolutt ikke skulle, at han utbrøt det sædeles upedagogiske "Oi", og forsvant uten utfyllende kommentarer for å søke råd hos en mer erfaren kollega. (sammen med innlegget ovenfor kan det f.ø. virke som om "Oi" nærmest er for fagspråk å regne for tannleger...)
Pasienten kom hjem med en del sting i kjeven, blodflekket ansikt/skjorte og kjeften fullstappet av vattdotter, samt en raus dose smertestillende + antibiotika.
Selv om det endte godt, er historien neppe egnet til å berolige folk med antydning til tannlegeskrekk.
