Inspirert av Erato og andre tenkte jeg at jeg skulle dele med dere tre innspillinger av verker av Verdi som gir meg gåsehud fortsatt, og årsaken...
Først:
Beklager bildekvaliteten, jeg er nok ingen fotograf.
Innspillingen er fra 1959, og således en av Deccas tidligere stereoinnspillinger av opera. Producer var den legendariske John Culshaw, og han og Karajan ville her kjøre teknologien mot sitt ytterste. Den fås i dag på Decca Legends 460 978-2. Tebaldi er stort sett silkemyk og kremete; som det står i The Penguin Stereo Record &c. fra 1984: "what a wonderful vehicle for sheer singing this opera is", men har vel et par skjønnhetsfeil her og der.
Gåsehudsøyeblikk: Orkesterspillet og -dynamikken i overgangen mellom ballettmusikken og den såkalte triumfmarsjen
- van Mill i åpningen av "Nil- scenen": "Iside legge del mortali nel core; ogni mistero degl'umani a lei é noto". Grøss hvor perfekt han er..
- macNeil og Tebaldi i samme scene, selv om han "jukser" litt i en strofe
- Og til slutt "domsscenen" der Amneris er i fokus med presteskapet i sitt underjordiske domskammer. Kontrasten mellom Simionato og koret gir meg frysninger hver gang.
Nummer to:
Enda dårligere foto...
Denne er fra 1974, og har ihvertfall tidligere vært tilgjengelig på DVD. Det fins flere gode Otello- innspillinger, bl a har Domingo gjort en med Levine på RCA, men det er noe med denne som gjør den helt spesiell for meg. Det er nok at Vickers høres rå, kraftfull, til tider nesten uskolert ut. Han må ha vært storkunde på Bergens Brystbalsam på den tiden. Glossop er egentlig en lettvekter, og kan normalt ikke stå seg mot f eks Gobbi, men akkurat her oppstår det ren magi mellom ham og Vickers. Karajan & co lager som vanlig dynamikktrolldom.
Øyeblikk: Fra Glossops "Roderigo, beviam" til og med Vickers' "Abbasso le spade!", ja hele scene II
- 2. akt: "non ti crucciar" og framover, hele scene I, II og III.
- Scene 5; " Desdemoa rea!" her høres Vickers virkelig ut som en kar på vanviddets rand; rå og upolert, Glossop sleip som en slange..
Den tredje og siste:
Denne er fra 1964, men det høres bare i et sekund eller to i "Dies Irae" nr 3 (etter "Confutatis") der båndet klart ble litt overstyrt. Hva kan man si om en så perfekt innspilling? Øyeblikk: Avslutningen på "Cum vix justus", der Schwarzkopf treffer så perfekt i takt 321 på G-en at jeg får tårer i øynene hver gang. Har hørt mange sopraner her, men ingen som trefferså direkte, presis og overbevisende, rent fram eterisk.
- Ghiaurov; "Mors stupebit" og "Confutatis maledictis". Det er noe med løden hos ham som er "riktig" for dette verket..
- Orkesteret; særlig presisjonen i de 4 trompetene som innleder "Sanctus". Jeg går ut fra at Giulini faktisk brukte 4 stk Trombe in C; det er nesten utrolig at de kan være så unisone.
Som dere ser er dette bilder av LP- boksene; CD- utgavene ser litt annerledes ut.
Håper dere unnskylder det lange innlegget.
Bernt K
Først:
Beklager bildekvaliteten, jeg er nok ingen fotograf.
Innspillingen er fra 1959, og således en av Deccas tidligere stereoinnspillinger av opera. Producer var den legendariske John Culshaw, og han og Karajan ville her kjøre teknologien mot sitt ytterste. Den fås i dag på Decca Legends 460 978-2. Tebaldi er stort sett silkemyk og kremete; som det står i The Penguin Stereo Record &c. fra 1984: "what a wonderful vehicle for sheer singing this opera is", men har vel et par skjønnhetsfeil her og der.
Gåsehudsøyeblikk: Orkesterspillet og -dynamikken i overgangen mellom ballettmusikken og den såkalte triumfmarsjen
- van Mill i åpningen av "Nil- scenen": "Iside legge del mortali nel core; ogni mistero degl'umani a lei é noto". Grøss hvor perfekt han er..
- macNeil og Tebaldi i samme scene, selv om han "jukser" litt i en strofe
- Og til slutt "domsscenen" der Amneris er i fokus med presteskapet i sitt underjordiske domskammer. Kontrasten mellom Simionato og koret gir meg frysninger hver gang.
Nummer to:
Enda dårligere foto...
Denne er fra 1974, og har ihvertfall tidligere vært tilgjengelig på DVD. Det fins flere gode Otello- innspillinger, bl a har Domingo gjort en med Levine på RCA, men det er noe med denne som gjør den helt spesiell for meg. Det er nok at Vickers høres rå, kraftfull, til tider nesten uskolert ut. Han må ha vært storkunde på Bergens Brystbalsam på den tiden. Glossop er egentlig en lettvekter, og kan normalt ikke stå seg mot f eks Gobbi, men akkurat her oppstår det ren magi mellom ham og Vickers. Karajan & co lager som vanlig dynamikktrolldom.
Øyeblikk: Fra Glossops "Roderigo, beviam" til og med Vickers' "Abbasso le spade!", ja hele scene II
- 2. akt: "non ti crucciar" og framover, hele scene I, II og III.
- Scene 5; " Desdemoa rea!" her høres Vickers virkelig ut som en kar på vanviddets rand; rå og upolert, Glossop sleip som en slange..
Den tredje og siste:
Denne er fra 1964, men det høres bare i et sekund eller to i "Dies Irae" nr 3 (etter "Confutatis") der båndet klart ble litt overstyrt. Hva kan man si om en så perfekt innspilling? Øyeblikk: Avslutningen på "Cum vix justus", der Schwarzkopf treffer så perfekt i takt 321 på G-en at jeg får tårer i øynene hver gang. Har hørt mange sopraner her, men ingen som trefferså direkte, presis og overbevisende, rent fram eterisk.
- Ghiaurov; "Mors stupebit" og "Confutatis maledictis". Det er noe med løden hos ham som er "riktig" for dette verket..
- Orkesteret; særlig presisjonen i de 4 trompetene som innleder "Sanctus". Jeg går ut fra at Giulini faktisk brukte 4 stk Trombe in C; det er nesten utrolig at de kan være så unisone.
Som dere ser er dette bilder av LP- boksene; CD- utgavene ser litt annerledes ut.
Håper dere unnskylder det lange innlegget.
Bernt K
