Jeg er sikkert i ferd med å bli en bitter, middelaldrende gubbejævel, men det får ikke hjelpe, - jeg er pokker så enig i dette:
Ulyd.
Er forholdet til mitt livs store kjærlighet er i ferd med å kjølne?
Et av mine første barndomsminner er at jeg ble vasket i kjøkkenvasken. Jeg satt der lykkelig og plasket, mens pappa spilte Händels «Water Music» på platespilleren.
—Se, ropte han stolt: —Guttungen har god musikksmak allerede!
Han tenkte nok at hans sønn kom til å bli et svært dannet og kultivert menneske.
Sannheten er høyst sannsynlig at jeg var mer opptatt av vannet, såpeboblene og oppmerksomheten, enn av musikken. Men han fikk til dels rett. Ikke at jeg er blitt spesielt dannet eller kultivert, men helt fra jeg var knøttliten har jeg vært veldig glad i musikk. Klassisk har siden kommet i bakgrunnen for både pop, rock og jazz. Men hvis jeg skulle plukke ut ti ting jeg ikke kunne klare meg uten, ville nok musikk komme høyt på lista.
Nå er jeg ikke så sikker lenger.
—Hæ?
Vi var på restaurant. Avtalen var gjort for lenge siden. Den var blitt flyttet flere ganger grunnet konfirmasjoner og fotballtreninger, overtidsarbeid og familiebesøk, men nå hadde vi endelig greid å samordne avtalebøkene våre. Og endelig skulle vi oppdatere hverandre på alt, den gamle studiekompisen min og jeg. Det var ikke så lett.
—Hva sa du?
Jeg lente meg enda lenger fram over bordet. Femten centimeter til, og jeg ville ha vært oppi de grillede sjøkrepsene hans.
Han gjentok, men det eneste jeg hørte var Marvin Gaye som oppfordret til «Sexual Healing» på høyttaleranlegget.
Maten smakte ikke verst, men å gjøre annet enn å spise og drikke var vanskelig. Å føre en noenlunde sammenhengende, normal samtale var i hvert fall fullstendig umulig. Da vi spurte servitøren om å dempe musikken, fikk vi beklagelser til svar og noen minutter med litt lavere musikk — før det var i gang igjen.
Er det jeg som er blitt eldre, eller er det blitt mer og høyere musikk overalt?
Jeg er redd for at svaret på begge deler er et rungende «ja».
Går jeg på treningsstudio, er sjansen overhengende for at mine bestrebelser for å få en mer velfungerende kropp blir akkompagnert av teknomusikk. Hver gang jeg setter meg inn i en taxi, er jeg forberedt på å be sjåføren om å dempe radioen. Og hvis jeg skulle være så dum å gå inn i en butikk av det litt hippe slaget for å kjøpe meg et par nye bukser, må jeg regne med å få en solid dose topp 40-musikk på kjøpet.
Forleden var jeg inne i en bokhandel — og der var det pinadø også musikk i bakgrunnen.
Årsaken til at musikken er blitt høyere og hyppigere på både barer og puber er enkel: Musikk er salgsfremmende. Dette er det forsket seriøst på. Når musikken blir skrudd opp, drikker gjestene fortere og mer. Høy musikk påvirker trangen til å drikke alkohol, og gjør det rett og slett vanskeligere å prate. Og da må man jo gjøre noe annet. Som for eksempel å drikke.
Kjærligheten lever. Jeg kommer aldri til å slutte å spille musikk hjemme. På behagelig volum. Men neste gang jeg havner på en restaurant med høy musikk, snur jeg i døra.
Ja, jeg er gammel.
Men ikke tunghørt.
Eirik Alver
eal@dagbladet.no
Ulyd.
Er forholdet til mitt livs store kjærlighet er i ferd med å kjølne?
Et av mine første barndomsminner er at jeg ble vasket i kjøkkenvasken. Jeg satt der lykkelig og plasket, mens pappa spilte Händels «Water Music» på platespilleren.
—Se, ropte han stolt: —Guttungen har god musikksmak allerede!
Han tenkte nok at hans sønn kom til å bli et svært dannet og kultivert menneske.
Sannheten er høyst sannsynlig at jeg var mer opptatt av vannet, såpeboblene og oppmerksomheten, enn av musikken. Men han fikk til dels rett. Ikke at jeg er blitt spesielt dannet eller kultivert, men helt fra jeg var knøttliten har jeg vært veldig glad i musikk. Klassisk har siden kommet i bakgrunnen for både pop, rock og jazz. Men hvis jeg skulle plukke ut ti ting jeg ikke kunne klare meg uten, ville nok musikk komme høyt på lista.
Nå er jeg ikke så sikker lenger.
—Hæ?
Vi var på restaurant. Avtalen var gjort for lenge siden. Den var blitt flyttet flere ganger grunnet konfirmasjoner og fotballtreninger, overtidsarbeid og familiebesøk, men nå hadde vi endelig greid å samordne avtalebøkene våre. Og endelig skulle vi oppdatere hverandre på alt, den gamle studiekompisen min og jeg. Det var ikke så lett.
—Hva sa du?
Jeg lente meg enda lenger fram over bordet. Femten centimeter til, og jeg ville ha vært oppi de grillede sjøkrepsene hans.
Han gjentok, men det eneste jeg hørte var Marvin Gaye som oppfordret til «Sexual Healing» på høyttaleranlegget.
Maten smakte ikke verst, men å gjøre annet enn å spise og drikke var vanskelig. Å føre en noenlunde sammenhengende, normal samtale var i hvert fall fullstendig umulig. Da vi spurte servitøren om å dempe musikken, fikk vi beklagelser til svar og noen minutter med litt lavere musikk — før det var i gang igjen.
Er det jeg som er blitt eldre, eller er det blitt mer og høyere musikk overalt?
Jeg er redd for at svaret på begge deler er et rungende «ja».
Går jeg på treningsstudio, er sjansen overhengende for at mine bestrebelser for å få en mer velfungerende kropp blir akkompagnert av teknomusikk. Hver gang jeg setter meg inn i en taxi, er jeg forberedt på å be sjåføren om å dempe radioen. Og hvis jeg skulle være så dum å gå inn i en butikk av det litt hippe slaget for å kjøpe meg et par nye bukser, må jeg regne med å få en solid dose topp 40-musikk på kjøpet.
Forleden var jeg inne i en bokhandel — og der var det pinadø også musikk i bakgrunnen.
Årsaken til at musikken er blitt høyere og hyppigere på både barer og puber er enkel: Musikk er salgsfremmende. Dette er det forsket seriøst på. Når musikken blir skrudd opp, drikker gjestene fortere og mer. Høy musikk påvirker trangen til å drikke alkohol, og gjør det rett og slett vanskeligere å prate. Og da må man jo gjøre noe annet. Som for eksempel å drikke.
Kjærligheten lever. Jeg kommer aldri til å slutte å spille musikk hjemme. På behagelig volum. Men neste gang jeg havner på en restaurant med høy musikk, snur jeg i døra.
Ja, jeg er gammel.
Men ikke tunghørt.
Eirik Alver
eal@dagbladet.no