En av de største utfordringene innen høyttalerkonstruksjon er å få til balansen mellom riktig delefrekvens, sammenhengende spredning osv. Å unngå deling i området 2000-7000Hz er essensielt med mindre man har en punktkilde. Det er fortsatt gunstig for punktkilder, spesielt om filtrene er bratte. Det eneste unntaket er om man har førsteordens filtre eller filtre med tilsvarende karakteristikk.
Uansett, et helt essensielt balansepunkt er at man må gi diskanten kapasitet nedover, og samtidig forsøke å opprettholde spredningen oppover. Man aksepterer gjerne et mindre kompromiss i kapasiteten, dytter delefrekvensen så høyt man føler man kan, og aksepterer et visst avvik i spredningen oppover. Noen konstruksjoner har til og med et veldig stort avvik i spredningen oppover.
Dette avviket i toppen er rett og slett at diskanten sprer lyden mye dårligere ved høye frekvenser enn ved lave. Fra å være omtrent rundstrålende ved 2kHz går mange diskanter over til mindre enn 30 grader spredning i toppen. Dette påvirker hvor mye lyd som reflekteres via rommet, og 80% (i snitt) av lyden vi hører er reflektert lyd. Dersom lyden i toppen spres langt dårligere vil den også utgjøre en vesentlig mindre andel av lyden som reflekteres tilbake fra rommet. Dette er altså problemet man kan gjøre noe med ved hjelp av en såkalt supertweeter.
Begrepet supertweeter stammer egentlig fra hornverdenen der man benyttet veldig små horn, rene diffraksjonsspalter eller såkalte bullet-tweetere som diskanter, delt høyt i frekvens, på grunn av at deres mindre stråleflate ga et sårt tiltrengt tilskudd til spredningen i toppen for et større horn som da gjerne har betydelige problemer med spredningen oppover i frekvens. Begrepet er i bruk også til rene domediskanter, bånd og alt mulig som egentlig har som oppgave å gi en "fill in"-funksjon i toppen.
Det reklameres ofte med at supertweetere går til 40-50-70-100kHz, men det i seg selv er totalt uinteressant. Vi kan gjerne gå inn i en diskusjon om hvorvidt dette rent teoretisk skulle være av viktighet, men vi må ikke glemme at alt spilles inn ved hjelp av mikrofoner, og de fleste mikrofoner som benyttes til musikk har ikke særlig mye mer båndbredde enn til 14kHz i toppen. Det finnes målemikrofoner som går til over 100kHz, men slikt brukes ikke for musikkinnspilling. Der er det helt andre egenskaper man er ute etter.
Men det som gjør at en diskant kan gå til for eksempel 100kHz er kombinasjonen av 3 ting (om vi ser for oss at dette er en dome). Det ene er at den er laget av et hardt materiale, noe som også gir den bedre spredning. Den andre er at profilen på domen ikke er for flat, noe som også gir bedre spredning. Den siste er at domen er liten, noe som også gir bedre spredning. Med andre ord, alle de parametrene som muliggjør at man kan fortelle verden at "denne her går til 100kHz" er parametre som gir den langt bedre spredning ved 10-20kHz enn en vanlig diskant gjør.
Når slike diskanter deles til høyttalerens diskant er det ikke uvanlig at folk setter delefrekvensen til for eksempel 15kHz. Med et 1. ordens filter betyr det at den er på -3dB ved 15kHz, og -6dB-punktet havner under 9kHz. Så selv om de fleste ikke hører særlig mye, og heller ikke innspillinger inneholder særlig mye ved 15kHz, så påvirker slike diskanter spredningen et godt stykke videre nedover. Jeg har også sett eksempler på deling av supertweetere helt nede i 6kHz med 1. ordens filter. Da er -6dB-punktet så lavt som 3,5kHz. Det er mange vanlige diskanter med 2. ordens filter som har sitt -6dB punkt nettopp ved 3,5kHz. Det blir helt feil å snakke om hørbare effekter over 20kHz når det faktisk skjer betydelige både målbare og hørbare, og ikke minst logiske forandringer, langt under 15kHz.
