Sir Simon i Bjørvika

[oddgeir]

Rapport fra en konsert.

Det var med store forventninger jeg ankom Operaen i Bjørvika i går, klar for min debut som gjest i dette huset.
Etter å ha lest mye om størrelsen på setene, var jeg med min 1,92 spent på om jeg i det hele tatt fikk plass.
Vi hadde billetter på 1. rad på 3. balkong, og la meg bare si at her oppe var det godt å være.
Plassen var tilstrekkelig stor, og stolene var gode å sitte i.

Konserten.
Jeg visste ingenting om programmet på forhånd, men hadde forhåpninger om et program som favnet bredt.
Gleden var derfor stor da jeg fikk programmet i hende og så at både Brahms, Webern, og Stravinsky stod på programmet før pausen. Etter pausen uforlignelige Beethovens 7.

For å ta det siste først.
Jeg har ikke hørt denne symfonien annet enn på CD tidligere, men jeg kan ikke forstå annet enn at det vi var vitne til i går, var en prestasjon i absolutt toppklasse.
Maken til presisjon, dynamikk, og musikalitet skal man lete lenge etter.
Orkesteret spilte med en glød og innlevelse som man ikke hører hver dag, og uttrykket var tvers igjennom homogent.
Disse gutta kan sin Beethoven

Konserten åpnet med Brahms, Tragisk ouverture.
Det er sikkert bare meg, men jeg følte at de var litt nølende, litt forsiktig i innledningen, og at det tok seg opp etter hvert.
Anton Weberns’ seks stykker for stort orkester var ukjent for meg, og var et gledelig bekjentskap. Denne skal definitivt kjøpes inn om det finnes på CD.

Stravinsky er bankers for meg, så da åpningtonene til Symfoni i tre satser lød, var jeg i lykkeland. Det var interessant å se at man forsterket orkesteret med ca 15 blåsere og perkusjonister før dette verket ble spilt. Slikt skaper forventninger, og de ble innfridd. Her var det fullt trøkk med synkoper og jazzakkorder på ekte Stravinsky-vis.


Sir Simon i var sedvanlig stil uten partitur, svært energisk og entusiastisk.
Det var veldig sympatisk at han gikk rundt å håndhilste på alle musikerne etter konserten, og stilte seg i en halvsirkel blant musikerne for å ta imot applausen.

Det hører med å nevne at fiolinene var plassert på begge sider av dirigenten, med bratsjene bak fiolinene på venstre side. Var det ikke noen som diskuterte dette tro?

Publikum var i ekstase, og det var stående applaus i minst 10 minutter etter konserten.

Alt i alt en hyggelig kveld på byen.

 

[KH]

Må bare slutte meg til denne omtalen, som er svært treffende for min egen opplevelse i går.

Jeg skal ikke begynne å gjenta alle poengene dine i lett omskrevet form, men heller trekke frem Webern.

Var egentlig skeptisk til denne, som fremstod som en svært positiv opplevelse. Tenke også platekjøp. BP'ernes særklasse og salens gode lydforhold ga oss nok en dynamikk dette stykket drar ekstra stor fordel av. Det var således Webern-stykket som i (aller) størst grad stod for akustikktesten. En CD-inspilling med "så der" lydkvalitet kan lett representere en nedtur i forhold til gårsdagens referanse. Sagt med andre ord: I dette stykket opplevde jeg derfor at dynamikken i særlig grad er en integrert del av den kunstneriske opplevelsen.

For en fascinerende opplevelse Rattle var; full kontroll og innlevelse i de rolige partier (som kom så godt frem i Beethoven) og energisk ellers.

Klarte ikke å dy meg; ervervet en Mahler 9 på stedet og fikk autografen hans.