- Ble medlem
- 18.02.2009
- Innlegg
- 24.485
- Antall liker
- 15.017
- Sted
- Kopervik og Bergen
- Torget vurderinger
- 1
Dette var aldri ment som noen "føljetong", og jeg hadde egentlig i min naive godtroenhet håpet at den historien jeg i sin tid fortalte om arveprinsens behandling etter en tur med danskebåten som fireåring var siste kapittel i den historien. For de uinnvidde så dreier det seg som at poden ble mobbet av en eldre mann som mente at han skulle go home til der han kom fra. Jeg har spekulert i hvordan jeg kom til å reagere hvis jeg enda en gang ville bli vitne til rasistisk mobbing av guttungen.
Noe som skulle vise seg å vare frem til tirsdag den 6. april i år før en lignende situasjon skulle oppstå. Det skal først sies at den gamle (= baluba) holdt seg i skinnet, for man skal ikke vise seg som en voldelig busemann foran barn. Men også fordi jeg på en måte følte medynk for kreket som krysset vår vei utenfor tannlegekontoret.
Jeg hadde hentet den lille banditten for en avtale med skoletannlegen, som holder til i en annen bydel enn skolen hans. Etter en sesjon med "null hull" satt jeg og arveprinsen (som ble ti år i dag) og ventet på bussen tilbake til sentrum. På andre siden av gaten gikk det en klar som så ut som en avdanket heavy-fan på rundt 50 år. Plutselig ropte han ut til oss om å "dra hem". Nå kan baluba se ut som en skikkelig degos somme tider, men i og med at jeg ikke pratet med poden på det tidspunktet så er det nærliggende å tro at kommentaren kun var myntet på ham. Jeg knyttet hendene i lommen og svarte at det kanskje var en bedre ide at han kuttet litt ned på alkoholen isteden. Heldigvis klynket han ut et "ha det, da" når han tuslet videre i retning av helse og sosialsenteret, noe som tok litt brodden av raseriet mitt.
Etter den konfrontasjonen pratet jeg med guttungen om det som hadde skjedd. Forklarte at den fyren er en kar som har opplevd at alt han tar i går galt, og at han drikker for mye fordi han har det vondt, og at de som hater seg selv også hater alle andre. Floskler som var ment å sette ting i et perspektiv som ikke sårer for mye. Til min overraskelse kom han med et modent "jeg bare ignorerer det". Litt forbløffet over både ordvalget fra en tiåring og den tilsynelatende konstruktive holdningen til hendelsen lot jeg saken ligge en uke.
Til jeg sist fredag til søndag hadde pappa-helg igjen. Da spurte jeg om han har opplevd slike ting flere ganger, siden han så kjapt svarte at han ignorerte slik oppførsel. Og jeg må innrømme at jeg er litt overrasket over at han kunne fortelle at det har han opplevd mange ganger. I og med at det ikke har skjedd mens jeg og moren hans har vært vitne til det så må det ha skjedd fra og til skolen, eller min bolig. Det kan jo også ha forekommet når han har vært ute og lekt med venner, men slike detaljer betyr ganske lite. Det som er klart er at han ikke har vært sammen med voksne når det har forekommet, og at det har forekommet mange ganger.
Tidligere har jeg uttalt at jeg frykter at det uvennlige klimaet vi nå har i samfunnet til slutt skal gå ut over uskyldige barn som for eksempel guttungen min. Han er halvt afrikansk og halvt europeisk, og ser ikke helt hvordan han kan være noe annet enn et norsk barn. Og like mye som jeg frykter for mitt egets barns følelse av trygghet når han må oppleve slikt, så frykter jeg den effekten det klimaet kan ha på barn med norsk identitet som ikke har en etnisk norsk forelder. Fremmedgjøringen av befolkningsgrupper kan kanskje være den aller største utfordringen vi står overfor i fremtiden, ikke arkaiske holdninger som ofte fremstilles som den største utfordringen i dag. For slike sår som kanskje skapes i dag kan bli vanskelige å lege i fremtiden. Jeg skriver kanskje for at det ikke skal bli en for fastlåst konklusjon, selv om jeg ikke ser noen alternative resultater av slike opplevelser som dette for et altfor ungt offer for fremmedgjøring. Jeg kan jo bare verne om mitt eget på denne måten. De andre forteller kanskje aldri om sine opplevelser før det er for sent, og da til feil personer.
Noe som skulle vise seg å vare frem til tirsdag den 6. april i år før en lignende situasjon skulle oppstå. Det skal først sies at den gamle (= baluba) holdt seg i skinnet, for man skal ikke vise seg som en voldelig busemann foran barn. Men også fordi jeg på en måte følte medynk for kreket som krysset vår vei utenfor tannlegekontoret.
Jeg hadde hentet den lille banditten for en avtale med skoletannlegen, som holder til i en annen bydel enn skolen hans. Etter en sesjon med "null hull" satt jeg og arveprinsen (som ble ti år i dag) og ventet på bussen tilbake til sentrum. På andre siden av gaten gikk det en klar som så ut som en avdanket heavy-fan på rundt 50 år. Plutselig ropte han ut til oss om å "dra hem". Nå kan baluba se ut som en skikkelig degos somme tider, men i og med at jeg ikke pratet med poden på det tidspunktet så er det nærliggende å tro at kommentaren kun var myntet på ham. Jeg knyttet hendene i lommen og svarte at det kanskje var en bedre ide at han kuttet litt ned på alkoholen isteden. Heldigvis klynket han ut et "ha det, da" når han tuslet videre i retning av helse og sosialsenteret, noe som tok litt brodden av raseriet mitt.
Etter den konfrontasjonen pratet jeg med guttungen om det som hadde skjedd. Forklarte at den fyren er en kar som har opplevd at alt han tar i går galt, og at han drikker for mye fordi han har det vondt, og at de som hater seg selv også hater alle andre. Floskler som var ment å sette ting i et perspektiv som ikke sårer for mye. Til min overraskelse kom han med et modent "jeg bare ignorerer det". Litt forbløffet over både ordvalget fra en tiåring og den tilsynelatende konstruktive holdningen til hendelsen lot jeg saken ligge en uke.
Til jeg sist fredag til søndag hadde pappa-helg igjen. Da spurte jeg om han har opplevd slike ting flere ganger, siden han så kjapt svarte at han ignorerte slik oppførsel. Og jeg må innrømme at jeg er litt overrasket over at han kunne fortelle at det har han opplevd mange ganger. I og med at det ikke har skjedd mens jeg og moren hans har vært vitne til det så må det ha skjedd fra og til skolen, eller min bolig. Det kan jo også ha forekommet når han har vært ute og lekt med venner, men slike detaljer betyr ganske lite. Det som er klart er at han ikke har vært sammen med voksne når det har forekommet, og at det har forekommet mange ganger.
Tidligere har jeg uttalt at jeg frykter at det uvennlige klimaet vi nå har i samfunnet til slutt skal gå ut over uskyldige barn som for eksempel guttungen min. Han er halvt afrikansk og halvt europeisk, og ser ikke helt hvordan han kan være noe annet enn et norsk barn. Og like mye som jeg frykter for mitt egets barns følelse av trygghet når han må oppleve slikt, så frykter jeg den effekten det klimaet kan ha på barn med norsk identitet som ikke har en etnisk norsk forelder. Fremmedgjøringen av befolkningsgrupper kan kanskje være den aller største utfordringen vi står overfor i fremtiden, ikke arkaiske holdninger som ofte fremstilles som den største utfordringen i dag. For slike sår som kanskje skapes i dag kan bli vanskelige å lege i fremtiden. Jeg skriver kanskje for at det ikke skal bli en for fastlåst konklusjon, selv om jeg ikke ser noen alternative resultater av slike opplevelser som dette for et altfor ungt offer for fremmedgjøring. Jeg kan jo bare verne om mitt eget på denne måten. De andre forteller kanskje aldri om sine opplevelser før det er for sent, og da til feil personer.