Jeg vet ikke hva du er interessert i, jeg skrev om ditt innlegg for å poengtere at det dreier seg om akkurat samme fenomen; ungdomsopprør og kapitaliseringen av denne. Noen mener ungdomsopprør er fandens verk, jeg mener det er positivt og en essensiell del av samfunnsutviklingen. Ungdommer blir voksne og etterhvert mer reflekterte, men opprøret er likefullt nødvendig for å frigjøre samfunnet fra bestående dogmer.
Jeg er enig i at ungdomsopprør, eller opprør generelt er en essensiell del av samfunnsutviklingen. Er ungdomsopprøret så viktig da, om ungdommen etterhvert blir mer reflekterte og voksne? Hva står igjen etter ungdomsopprøret? At de dErakk masse, hadde tilfeldig sex og fikk seg silikonpupper? Er dette et konstruktivt opprør? Ja, jeg setter det litt i spissen nå, og snakker nå om det jeg mener de fleste kanskje får ut av BB-fenomenet.
Hva er "demoralisering"? De verdikonservative vil normalt anse enhver motstand mot bestående moral og bestående normer som demoraliserende. I så fall mener jeg demoralisering er positivt, fordi moral og normer er noe som hele tiden må utvikles. Opprøret mot kirken under renessansen ble ansett som demoraliserende, frigjøringen som kom med populærkulturen på 60 og 70-tallet ble ansett som demoraliserende. Dagens individualistiske løsriving fra gamle, kollektivistiske idealer anses som demoraliserende. Alt dette er (har vært) i mine øyne positiv og nødvendig utvikling.
Enig i mye her. Det er derfor jeg også skrev i forrige innlegg at det kan gå begge veier med opprør. Jeg vil tro de flestes opprør mot foreldregenerasjonen handler mer om å sjokkere og stå på egne ben. Om man gjør dette KUN for å sjokkere og tillegger seg provokative tanker i forhold til foreldrene sine, går ikke vinninga opp i spinninga? Lite positivt vil jeg tro.
Mener ikke her at å stå på egne ben ikke er viktig, men er det bedre å "være med i gjengen" enn å høre på foreldrene sine om vennene, eller enda verre, begge partene tar feil? Nå ble det litt mye om rent ungdomsopprør.
Ut fra det jeg har sett, som vel å merke er begrenset, så fremstod hun som nevnt som egenrådig, uredd og én som ikke lot seg diktere. Hun brøt ut av Jehovas Vitner og later kke til å la noen hindre henne i å leve det livet hun selv vil leve. På det grunnlag vil jeg påstå at hun er et langt bedre forbilde enn de utallige ryggradløse rævdilterne som preger både media, politikk og etablissementet forøvrig.
Kjempefint at hun var uredd, egenrådig og brøt med Jehovas Vitner. De tingene er klart bedre enn det de "ryggladløse rævdilterne" andre steder i media gjør.
Men likevel, tror du det er de folk flest står igjen med? Har hørt noen si at (når de ble spurt om hvorfor de likte Jessica best); "Hun var seg selv." Hva er egentlig verdien i dette? Hjelper det å være seg selv om man er en umoralsk drittsekk (snakker ikke direkte mot Jessica her nå)? Hjelper det å være seg selv når man skaper en lav moral blandt lett påvirkelig ungdom? Vi er kanskje ikke enige her, men jeg synes ikke det.
Ja, det plager meg ikke nevneverdig. Tilgangen på informasjon er i dag uendelig mye høyere enn den noen gang har vært tidligere. Internett og annen datatilgang gjør at den som oppsøker informasjon lett kan finne nesten hva som helst. Om noe er informasjonstilgangen for stor, det vanskeligste er å filtrere. At TV da blir redusert til primært å være et underholdningsmedium synes jeg er både naturlig og problemfritt. Det finnes andre og mye bedre informasjonskilder.
Du har mye rett her og. Det er mye informasjon å få tak i, lett. Desverre sitter mange å ser på reality-TV i stedet for å faktisk oppsøke god informasjon. Internet er vel en fin ting, men hva er lettest tilgjengelig på Internet? Sex, porno og vold. Mye ungdom bruker tid på deiligst.no, laster ned pornografi og ser på video av harde voldshandlinger. Skal ikke generalisere her nå, men underholdning trenger ikke være så tomt eller negativt. Hva hjelper det med andre og bedre informasjonskilder om de ikke blir brukt?
Folk vil ha underholdning, kan man ikke underholde dem på en konstruktiv måte? Eller skal man bare fore dem med dritt-TV, mer sex, mer dårlige idealer, mer platthet?
Som sagt, ungdommer blir voksne. Det bekymrer meg ikke overhodet.
Ja, de blir voksne, men det er vel langt fra et kvalitetsstempel. Men hva om de ikke lærte noe av ungdomsopprøret sitt, og det bare var en fase man måtte gjennom? Blir man ikke påvirket av det man går gjennom som ung voksen? Jeg vil tro det på denne tiden man er mest påvirkelig når det gjelder politiske og sosiale spørsmål.
Spennende diskusjon, forresten.