Etter platesmakingen forrige uke lovde jeg at det var mer på lur. Og her kommer det en bukett som også har høy kvalitet, og stor musikalsk spennvidde.
Øystein Wingaard Wolf – Napoleon Wolf. En upolert perle fra en poet
Øystein Wingaard Wolf har det til felles med Ole Paus, Tom Waits og Bob Dylan at de ikke automatisk får karakteristikken sølvstrupe. For det kan sies mye om vokalprestasjonene både i den ferske utgivelsen Napoleon Wolf og Øystein Wingaard Wolf sine tidligere utgivelser, men at han er kandidat til Sølvguttenes guttekor er ikke en av dem. Og det er det neppe bare alderen som har hovedansvaret for. Men ikke misforstå, Øystein Wingaard Wolf sin utrolig karakterfulle stemme er et av elementene som gjør at både denne- og tidligere utgivelser fremstår som gullkorn i en platesamling, på samme måte som for Paus og Zimmerman, selv om stemmene i seg selv befinner seg i ulike univers. Da er vi kanskje litt nærmere Tom Waits på enkelte av sporene, ikke minst på åpningssporet-og enkelte andre spor på det 20 år gamle albumet I`m the Plougman med engelskspråklige tekster.
Og når vi først nevnte både Paus og Dylan er det selvfølgelig et annet fellestrekk mellom Wingaard Wolf og de to andre størrelsene, og det er at deres sangproduksjoner har lyriske kvaliteter som går utenpå det aller meste. Dette var kanskje hovedårsaken til at jeg festet meg ved denne sangeren i mitt første platemøte med hans produksjon i innslaget «møt meg på halvveien» på 4CDers utgivelsen 40 years` Credibility. Jeg skrev dette om det innslaget for 8 år siden: Platens største høydepunkt kommer i siste spor, Øystein Wingaard Wolf – «møt meg på halvveien». En veldig sterk tekst, med en like sterk fremførelse av Wolf. Dette er en av mine favoritter på hele utgivelsen.
Og skal man kanskje ikke være så overrasket over disse lyriske kvalitetene, for det er Lyrikk, Poesi og Prosa som er Wolf sin kunstneriske hovedgeskjeft. Gjennom årene har han utgitt mer enn 30 diktsamlinger og romaner. Men noen plateugivelser har det også blitt, og Napoleon Wolf er hans femte CD, utgitt 8 år etter hans forrige utgivelse Flammer som jeg skrev om her.
En bonus ved Wingaard Wolf sin karakterfulle stemme er at den gir en nesten magisk synergi med lyse kvinnevokaler. Som på sangen Hun er en fest, og ikke minst på All min Lengsel på hans forrige utgivelse Flammer der Elvira Nicolaisen kom inn et stykke ut i sangen.
Arrangementene på albumet er enkle, og gir et uttrykk som passer til disse sangene som er proppfulle av stemninger og tekstinnhold. Jeg ønsker likevel å fremheve Solveig Molland sine treffsikre trekkspillinnslag som bidrar til å løfte de sporene der de forekommer. Og så er det en nesten magisk bassintro på avslutningssporet Mørket er en Gammel Mann, en intro som til å innledningsvis gir sterke assosiasjoner til Beatles-klassikeren Come Together, før Øystein kommer inn og tar sangen i en helt annen retning – en praktfull retning. Dette svært lyriske sangen er albumets desiderte høydepunkt for meg, og det bringer oss til et annet interessant fenomen som jeg kjenner igjen fra albumet Flammer – albumenes musikalske høydepunkt er mot slutten, og det starter vel kanskje med sporet Voksen, og følges opp på det nest siste sporet Paris. Men også spor 2. April og 3. Når Gabriela danser er klart over snittet. Men det er avslutningssporet Mørket er en gammel mann som sikrer sekseren på terningen, og i tillegg tittelen ukens plate. Dette sporet gjør at jeg allerede gleder meg til Øystein Wingaard Wolf sin neste utgivelse.
Medvirkende på Napoleon Wolf:
- Einar Stenseng: Produsent og arrangør, strengeinstrumenter, piano, pumpeorgel og kor.
- Torgeir Waldemar Engen: Ko-produsent, gitarer, munnspill og perkusjon.
- Hasse Bjørnstad: Bass
- Håvard Krogedal: Bass
- Torbjørn Holte: Perkusjon
- Solfrid Molland: Piano og trekkspill
- Kristine Marie Aasvang: Kor
- Ilaria Adamo: Kor
Sist redigert:
