Her er en utfordring: design brukes for å få produkter til å se gammeldagse ut, slik at man kjøper den nye versjonen. I noen tilfeller til tross for at den eldre versjonen av produktet faktisk er best.
Er slik design av det gode?
Lyspæreeksempelet illustrerer også en annen del av problemet. De første forslagene om "planned obsolesence" kom under Depresjonen, og da som en mulig løsning på utfordringen om å få folk i arbeid igjen. (I stedet valgte man 2. Verdenskrig, men det blir en avsporing.)
Lyspæreprodusentene gjorde dermed en kalkyle - hvor lang levetid skal vi kalibrere inn i et filament (tykkelse, legering, osv), i forhold til prisen - slik at vi kan fortsette å lage lyspærer? For det blir en merkelig industri dersom du ved hvert solgte produkt sikrer din fremtidige nedleggelse - da vil nok folkene bak satse på en annen virksomhet, der kontinuitet er sikret. (Den blir merkelig i henhold til dagens kriterier for industrivirksomhet, der aksjonærer forventer en avkastning. I østtyskland hadde man ikke aksjonærer, og der lagde man lyspærer som varte "evig.")
Lampeprodusenter står bak overgangen til nye lyspæretyper. Her brukes industridesign som endringsfaktor for å kunne omveksle et helt sortiment.
Tidligere NRK-topper, folk fra Televerket, o.a. konspirerte for å få byttet ut samtlige FM-radioer i landet, slik at de kunne tjene seg rike på å få introdusert DAB-radioer. Hva syns vi om det?
Jeg syns EPSON-eksempelet fra filmen nesten var verst. Her hadde EPSON lagt inn en tellebrikke i kretsen, godt skjult inne i printeren. Denne skulle telle antallet prints, og ved et bestemt antall simpelthen gjøre printeren vanskelig å bruke, om ikke den ble helt avslått. Sjekket på nettet etterpå, og dette medfører riktighet.
Så her ønsker EPSON at man skal kaste en helt god printer, og kjøpe ny -- mens de naturligvis også har utviklet ny fasong/form på blekkpatronene, for å gjøre det vanskelig å bruke eldre printere (som er helt i orden.)
Espen R blir opprørt over lyspæreeksempelet, men ser ikke logikken bak. Det blir som om en fiskeoppdretter oppfant en evighetslaks, som lå like fersk og fin i kjøleskapet morgenen etter at den sist ble spist. Er det et produkt denne oppdretteren bør satse på? (Kanskje starte en religion i stedet?)
Det er ikke alle eksemplene fra filmen som er like opprørende, men det er liten grunn til å betvile at konsekvensen av denne "filosofien" er blitt et bruk&kast samfunn der helt brukbare produkter slenges fordi de er blitt gjort avlegse av trender, design, nyutvikling og generell dumskap. (Reportasje fra fyllingen i Bergen forleden. Helt ny Bohus-sofa var blitt kastet, den var fortsatt pakket inn i plasten den ble levert i fra fabrikken.)
Gi det noen år til, så vil vi lære oss å sette pris på ressursene. Som den franske eksperten på "degrowth" i programmet sa, er det ulogisk å forvente økonomenes uendelige vekst på en klode som er endelig. Dessverre, sa han, er vi alle blitt økonomer, inntil logikken tar oss igjen.