Om diffusjon/absorpsjon- ønsker innspill fra noen med kunnskaper

[Bjørn ("Orso")]

Hvis det finnes noen som har studert dette med diffusjon/absorpsjon og har litt kunnskap, så hadde det vært fint med tilbakemelding om følgende stemmer:

-Det bør være minimum 1.82 m fra diffusorer til øret og helst det dobbelte. Hvis overflatene er nærmere, så er absorbent å foretrekke.

Dette har jeg hørt fra flere som selger både diffusorer og absorbenter. Jeg ville tro det er slik p.g.a. måten diffusjon fungerer: 1. Forandring av intensitet på lydbølger, 2. Sprer lydbølgene, 3. Forandrer tidsdomene

At det trengs litt avstand fra diffusorerne til øret for å fungere bra, stemmer også godt med mine erfaringer. På korte avstander foretrekker jeg helt klart absorbenter. Det betyr forøvrig ikke at en diffusorer ikke er å foretrekke framfor naken vegg. I forhold til ingenting på korte avstander, vil diffusorer være bedre. Men det hevdes altså at det er bedre å bruke en absorbent der fordi diffusjon trenger litt avstand for god effekt. Men så finnes det et svenskt firma som alltid anbefaler diffusjon framfor absorpsjon (hvis det ikke står på pengene) og utelukkende helmholtz resonator til bassen. Dette anbefales helt uavhengig av avstandene fra vegger/tak til øret.

Kunne tenke meg å høre fra noen som har peiling på dette.

 

[toref]

Stig hevdet at LEDE prinsippet var gunstig i denne tråden. Men om LEDE skaper konflikt i forhold til avstander og slikt hos deg blir det kanskje et vanskeligere dilemma ja.

Mvh

 

[Valentino]

Ettersom polarresponsen til vanlige apekister gjør lydbildet mørkt på baksiden av høyttaleren klarer jeg ikke å forsvare bruk av diffusorer i førsterefleksjonspunktet på frontveggen. Skal man gjøre noe der (gitt denne typen høyttaler) bør man absorbere.

 

[toref]

Antakelig ukeslutt og dertil hørende trege celler for min del Valentino, men hva mente du her?

Mvh

 

[Valentino]

Beklager! Jeg antar at forvirringen kommer av bruken av ordet Apekiste, slang for en tradisjonell foroverfyrende dynamisk høyttaler. Sånne som vi har, med andre ord.

 

[toref]

Har for lengst innfunnet meg med en sådan assosiasjon Valentino. Altså min status som apekisteeier. Men det andre? Hva er prinsippielt galt med å diffusere den mørkere lyden på baksiden av kista?

Mvh

 

[Asbjørn]

Diffusjon i lave frekvenser er hverken ønskelig eller mulig.

Problemet er i utgangspunktet at en "vanlig" høyttaler er rundtstrålende ved lave frekvenser og blir direktiv oppover. Overgangen er ikke jevn, ettersom bass og mellomtone-elementer gjerne blir mer direktive mot toppen av frekvensbåndet. Det er ganske vanlig at et element "strekkes litt for langt", slik at frekvensgangen på aksen kanskje er rimelig flat, men at "power response" hele veien rundt er langt fra flat. Resultatet er at romklangen blir kraftig farget av den ikke-flate frekvensgangen off axis. Dette høres rett og slett ikke riktig ut når direktelyd og reflektert romklang blander seg i rommet.

Dessuten påvirkes presisjonen i stereoperspektivet ganske kraftig av refleksjoner i de første 10-30 ms etter direktelyden. Det er de høye frekvensene som er viktigst for lokaliseringen.

Derfor prøver man gjerne å unngå tidlige refleksjoner uten å absorbere for mye av de høye frekvensene. Absorbenter (rockwool, tepper, ...) vil gjerne spise mer av de høye frekvensene enn av de lave. Resultatet blir kanskje bedre stereoperspektiv, men enda mindre naturlig romklang. Det ville være bedre å spre høye frekvenser slik at de danner en diffus romklang enn at de utgjør refleksjoner. Størrelsen på diffusjonselementet må være i samme størrelsesorden som bølgelengden som skal spres. Det er mulig å diffusere lave frekvenser også, men en slik diffusor blir fort større enn rommet den skal være i. En diffusor på en meter kan være rimelig effektiv ved 1000 Hz, men du skal ha noe som er ti meter stort for å få samme diffusjon ved 100 Hz (og femti meter stort ved 20 Hz...). Dermed vil en diffusor der fort bli en reflektor ved lave frekvenser, og det var jo ikke meningen.

Utgangspunktet for tråden var denne "regelen" om minst 1,82 m avstand. Nå kan jeg ikke si at jeg vet spesielt mye om emnet, men en slik regel har jeg aldri støtt på. Prinsippet er nok riktig, siden lyden som kastes tilbake fra diffusoren helst skal spres i rommet før den treffer lytteren, men jeg har vanskelig for å se hvordan man kommer opp med en så krystallklar grense (på centimeteren!). Grenseverdien går heller ikke opp i noe rundt tall i tommer eller millisekunder.

Jeg holder (fortsatt) på å mekke sammen noen enkle absorbenter og diffusorer på DIY-basis. Ideen er å sette en absorbent bak hver høyttaler for å bli kvitt mest mulig av lyden som går til førsterefleksjon den veien, helst helt ned til rundt 100 Hz. "Diffusorene" er diffraksjonsmønstre i papir på toppen av absorbenter i rockwool, dekket med tynn fløyel. Teorien er at de skal diffusere noe i mellomtonen, men absorbere frekvenser over og under. Jeg har tenkt å plassere slike bestemte steder på veggen bak høyttalerne for å stoppe/spre en refleksjon via frontvegg og sidevegg (hjørnerefleksjon), og å prøve meg litt frem med hva disse gjør i førsterefleksjonspunktene på sideveggene. Time Will Show.

 

[Bjørn ("Orso")]

Utgangspunktet for tråden var denne "regelen" om minst 1,82 m avstand. Nå kan jeg ikke si at jeg vet spesielt mye om emnet, men en slik regel har jeg aldri støtt på. Prinsippet er nok riktig, siden lyden som kastes tilbake fra diffusoren helst skal spres i rommet før den treffer lytteren, men jeg har vanskelig for å se hvordan man kommer opp med en så krystallklar grense (på centimeteren!). Grenseverdien går heller ikke opp i noe rundt tall i tommer eller millisekunder.

Jeg tror også prinsippet stemmer siden det virker til å være logisk med hvordan diffusjon fungerer. Når det gjelder dette på centimeteren, så er det nok det mer generelt. Det sies 6 feet og regnet til meter er det ganske nøyaktig 1,82 m. Men for at diffusjonen skal bli optimal, så nevnes det at det bør være 12 feet eller mer. Det er sikkert rundt regnete tall. Så finnes det jo også ulike typer diffusorer.

Jeg holder (fortsatt) på å mekke sammen noen enkle absorbenter og diffusorer på DIY-basis. Ideen er å sette en absorbent bak hver høyttaler for å bli kvitt mest mulig av lyden som går til førsterefleksjon den veien, helst helt ned til rundt 100 Hz. "Diffusorene" er diffraksjonsmønstre i papir på toppen av absorbenter i rockwool, dekket med tynn fløyel. Teorien er at de skal diffusere noe i mellomtonen, men absorbere frekvenser over og under. Jeg har tenkt å plassere slike bestemte steder på veggen bak høyttalerne for å stoppe/spre en refleksjon via frontvegg og sidevegg (hjørnerefleksjon), og å prøve meg litt frem med hva disse gjør i førsterefleksjonspunktene på sideveggene. Time Will Show.

Spennende det. Ikke helt ulikt Real Traps sine diffusorer, men der er det diffusjon fra diskant til mellomtone og absorpsjon under ca. 600 Hz.

Jeg opplever også som andre indikerer at på frontvegg (med apekister), så er absorpsjon veien å gå. Men jeg vil ikke si at diffusjon ikke fungerer der. Det som jeg f.eks har gjort på bildet under fungerer meget bra. To absorbenter på gulvet og en diffusor på toppen.

Ellers interessant dette LEDE prinsippet. Diffusjon har fungert svært bra hos meg på bakvegg hvor avstanden er litt stor. Både Realtraps og GIK Acoustic anbefaler først og fremt og plassere diffusorer på bakvegg og bakre sidevegger. Eventuelt noe i taket for å fjerne flutter ekko.

 

[vredensgnag]

Jeg viser til Linkwitz-foredraget, som ble møtt med øredøvende stillhet her inne.
Der uttrykker han at høyttalere må stå så langt fra vegger at det blir minimum 6ms forsinkelse av refleksjoner; at hjernen dermed får det den trenger for å kunne skille direktelyd og reflektert lyd; at refleksjonene er viktige for å oppnå naturlig gjengivelse og troverdighet; og at alle flater må reflektere likt gjennom frekvensspennet, dvs ikke over- eller underdrive noe område i dette.

Han mener at man har dramatisk misforstått rommets betydning for naturlig musikkgjengivelse, og det er det vel verdt å betenke.

Her er link til langversjon av foredraget hans, med mp3 fil, så man kan følge hans kommentarer til slides. Den som ikke har tid til å lytte til 1 time foredrag kan klikke linken under, som er en kortere versjon av presentasjonen, med notater.
http://www.aes.org/sections/uk/meetings/a0711.html

For den som ikke ønsker å lytte, er forelesningen her i kortversjon, med notater:
http://www.linkwitzlab.com/stereo reproduction.htm#Presentation

Her er Linkwitz lytterom - han har funnet at vinduer er perfekte for å gi uniform respons av førsterefleksjoner.

A er hans lyttepunkt for likesidet trekant/direktelyd; B er hans lyttepunkt for reflektert lyd.

 

[Asbjørn]

OK, da stemmer tallene litt bedre overens. 6 ms @ 343 m/s = 2 m.

 

[Valentino]

Linkwitz bruker ekte dipoler eller omnipoler. Det er vesentlig at høyttalerens utstrålingsmønster passer rommet.

En apekiste passer egentlig ikke en normal stue akustisk sett. Det er den viktigste årsaken til at vi apekisteeiere driver med Rockwool og slikt.

Tillegg: Til slikt kan man legge DRC. Og nærfeltslytting.

 

[Asbjørn]

Jeg bladde litt i "Master Handbook of Acoustics" for å sjekke dette. Tidlige refleksjoner påvirker stereoperspektivet, men det kommer an på nivå, tidsforsinkelse, frekvens, type signal, osv. Helst skal alle tidlige refleksjoner være dempet minst 10 dB innenfor de første 20 ms. Kurven er gjengitt som illustrasjon 16-4 i boken:

http://books.google.com/books?id=sgwg1Vwm9VUC&pg=PA359&lpg=PA359&dq=olive+toole+reflection+image+echo&source=web&ots=JGvFJycIVA&sig=DLiZDCgp72i55qeBErMfDZirdrY&hl=en&sa=X&oi=book_result&resnum=3&ct=result#PPA356,M1

Det er litt annerledes enn Linkwitz' teori, men poenget er likevel å unngå sterke tidlige refleksjoner også om disse refleksjonene skulle komme fra en diffusor som står for nær.

 

[vredensgnag]

Og det er dette Linkwitz nå utfordrer.

 

[Bjørn ("Orso")]

Kan love at med flere av høyttalerne jeg har hatt, så hadde ikke en slik oppstilling som på bilde av Linkwitz fungert overhode.
Kan derimot godt hende det fungerer glimrende med Linkwitz høyttalere.

Med tilbake til topic: Jeg tolker det som står i "Master Handbook of Acoustics" til å bekrefte det jeg etterspurte. Jeg som sagt også prøvd litt dette ut selv i praksis. Er det ikke da noe betenkelig at noen går ut og anbefaler diffusjon til alle vegger uavhengig av avstand? Kan ikke se at det gir det beste totalresultatet.

En annen problemstilling jeg stiller spørsmål med ved er denne ensidige bruken av Helmholtzer til bassen. De virker ikke i et større område enn en oktav. Hva da med frekvensområde fra ca. 200-600Hz?

 

[Bx]

Jeg viser til Linkwitz-foredraget, som ble møtt med øredøvende stillhet her inne.
Der uttrykker han at høyttalere må stå så langt fra vegger at det blir minimum 6ms forsinkelse av refleksjoner; at hjernen dermed får det den trenger for å kunne skille direktelyd og reflektert lyd; at refleksjonene er viktige for å oppnå naturlig gjengivelse og troverdighet; og at alle flater må reflektere likt gjennom frekvensspennet, dvs ikke over- eller underdrive noe område i dette.

Han mener at man har dramatisk misforstått rommets betydning for naturlig musikkgjengivelse, og det er det vel verdt å betenke.

Jeg har stor respekt for Linkwitz. Men det han sier står delvis i strid med en annen man jeg har omtrent like stor respekt for har sagt - Joachim Gerard. Han uttalte at en god måte å få nok bass på var å sitte klin inntill bakveggen. For sitter man tett nok på bakveggen så får man ekstra forsterkning i bassen. Og refleksjonene fra bakveggen kommer så kjapt at de blander seg med direktelyden på en naturlig måte. Noe av Audiophysic's spesielle måte å plassere høyttalere på (på langveggen) er knyttet til denne tankemåten. Og det å sitte tett nok på bakveggen blir omtrent det samme som å kline høyttalerne inntil den andre veggen. Hvis tidligrefleksjonene kommer tidlig nok så høres de ut som direktelyd. Men det er egentlig ganske gammel visdom innenfor audioforskningen. De forstyrrelsene vi hører fra tidligrefleksjonene er ikke timing forstyrrelser, men det er den ujevne frekvensresponsen som refleksjonene fører til. De som har lekt med Tact, Audyssey, Lyngdorf med flere - og har hatt suksess - har erfart at veggene nærmest forsvinner fra lydbildet. Og det er ikke fordi veggrefleksjonene er blitt kansellert. Det er fordi summen av refleksjoner og direktelyd har blit EQ-et slik at totalen gir en rimelig glatt frekvensrespons.

Det er forøvrig mange interessante fenomener og observasjoner som dukker opp hvis man graver lenge nok i forskning og andre steder. En italiensk professor som heter Angelo Farina - og som i mine øyne og ører er en av de fremste på akustikk og DSP i verden - har jobbet mye med hifi - i alt fra store konsertsaler til biler. Det er vanskelig å få til disse 6 millisekundendene med refleksjonspause i en bil, så han forsøkte å finne ut hva vi egentlig hører. Han tok tak i en simuleringsmetode der man spiller lange sveip med konstant frekvens inni et rom og ser hva som skjer med lydtrykket ettersom førsterefleksjonen, andrerefleksjonen, tredjerefleksjonen, fjerderefleksjonen, femte, sjette, osv. gir sitt bidrag til direktelyden. Og det er ikke småtterier. Mange musikalske noter har lang nok varighet til at alle rommets flater har anledning til å farge direktelyden mange ganger. Og det er ingen tvil om at dette er hørbart. Alle bidragene fra rommets flater gjør at lydtrykket ved en gitt frekvens blir svært tidsavhengig.

Jeg er personlig overbevist om at betydningen av de tidlige refleksjonene er noe overvurdert og at betydningen av de sene refleksjonene er kraftig undervurdert. Dette er en av grunnene til at det er viktig å ha en kontrollert etterklangstid i rommet om man ønsker førsteklasses lyd.

Hva Stig Eriks lytterom angår så har jeg tidligere argumentert (også med han mener jeg) at hans dead end er så død at "live end" har liten betydning for lydkvaliteten. Og om jeg ikke husker feil så var han ikke direkte uenig. Jeg tror hans rom er tett på DEDE

Nå ser jo jeg på dette med svært digitale briller siden jeg driver med Audiolense, men jeg ser også på det med tidsbriller. Jeg er meget interessert i hvordan ulike toner varierer lydtrykket over tid hvis direktelyden er slik at de har et pådrag av en viss varighet. (Og det har det som regel). Og fra mitt digitale ståsted så er det - paradoksalt nok - mye enklere å kompensere - ja endog korrigere for - tidligrefleksjoner. Men det er nesten totalt uoverkommelig å kompensere for refleksjoner som kommer svært sent, men som fortsatt vil prege direktelyden. Dette er en av grunnene til at jeg tror det er greit å ha et rom som er så dødt at rommet ikke fortsetter å spille ukontrollert etter at Audilense eller en annen lydkorreksjon har lagt inn årene.

 

[John_Harald]

At rommet betyr mest i forholdt til lydopplevelse, er ingen hemmelighet! Det råeste jeg har opplevd i forhold til hvordan man skal innrede et svært vanskelig rom og diffusjon/absorpsjon, opplevde jeg etter å tatt turen til Arken 2008! Turen til Gøteborg har satt spor ;D Les mitt inntrykk i liknen under, første innlegg

http://www.engelholmaudio.com/arkenfeedback.htm

 

[Asbjørn]

Jeg ser ikke at Linkwitz utfordrer noe som helst "konvensjonell visdom" med dette. Han legger størst vekt på at frekvenspekteret i refleksjonene og i det diffuse lydfeltet er det samme som i direktelyden (adios apekiste, hello dipol...). Da er det mye som blir enklere. Så er han opptatt av at refleksjonene får såpass tidsforsinkelse (=avstand) at hjernen greier å oppfatte dem som "rommet" heller enn direktelyden (see Haas-effekten), og at ikke refleksjonene endrer frekvensspekteret. Greit nok, det.

Det motsatte ville være å bruke en vanlig høyttaler med alt annet enn flat frekvensrespons off-axis og ukritisk supplere den med altfor tynne akustiske absorbenter, slik at refleksjonene og romklangen også dempet høye frekvenser mer enn lave. Det ville gjort lyden enda mer "kunstig".

Jeg tror det er viktig å prøve å forstå høyttaler og rom som et system. Akustiske tiltak er gjerne frekvensavhengige, høyttalerens respons er frekvensavhengig og alt annet enn unipolar, og rommet har en eller annen frekvens- og retningsavhengig farging av lyden. Jeg har vanskelig for å se at en enkelt løsning skal være "riktig" for alle kombinasjoner av rom og høyttaler. Det Linkwitz beskriver er én måte å gjøre det på.

 

[vredensgnag]

Han stiller da noen spørsmål - men det er mange veier til Rom.



Given the hypothesis of symmetry of reflections, of delays >6 ms and in particular of the spectral content of the reflections in order that the room is not heard, there are then a number of requirements upon loudspeakers and rooms.

They are often not met and so become impediments to creating a realistic impression of a 2-channel recorded acoustic event.

1 - The polar response of typical box loudspeakers is omni-directional at low frequencies and becomes increasingly forward directional with higher frequencies

2 - Many loudspeakers have insufficient dynamic range and distort at high levels

3 - Speakers are placed too close to walls and not symmetrical with respect to the room

4 - Rooms are acoustically treated, but the treatment primarily attenuates high frequencies

5 - Electronic room equalization is based on in-room measurements that correlate poorly with perception

and finally, but most importantly:

6 - Recordings that were done with too many microphones and in synthesized acoustic spaces, so there is no coherent acoustic space in the recording to begin with.

 

[Bjørn ("Orso")]

Hvor mange har egentlig muligheten til å plassere høyttalerne slik Linkwitz anbefaler? Svært få, ville jeg tro. De aller fleste har nære vegger og da må man gjøre det beste ut av det.

 

[EngelholmAudio]

At rommet betyr mest i forholdt til lydopplevelse, er ingen hemmelighet! Det råeste jeg har opplevd i forhold til hvordan man skal innrede et svært vanskelig rom og diffusjon/absorpsjon, opplevde jeg etter å tatt turen til Arken 2008! Turen til Gøteborg har satt spor ;D Les mitt inntrykk i liknen under, første innlegg

http://www.engelholmaudio.com/arkenfeedback.htm

;D

 

[EngelholmAudio]

Hvis det finnes noen som har studert dette med diffusjon/absorpsjon og har litt kunnskap, så hadde det vært fint med tilbakemelding om følgende stemmer:

-Det bør være minimum 1.82 m fra diffusorer til øret og helst det dobbelte. Hvis overflatene er nærmere, så er absorbent å foretrekke.

Dette har jeg hørt fra flere som selger både diffusorer og absorbenter. Jeg ville tro det er slik p.g.a. måten diffusjon fungerer: 1. Forandring av intensitet på lydbølger, 2. Sprer lydbølgene, 3. Forandrer tidsdomene

At det trengs litt avstand fra diffusorerne til øret for å fungere bra, stemmer også godt med mine erfaringer. På korte avstander foretrekker jeg helt klart absorbenter. Det betyr forøvrig ikke at en diffusorer ikke er å foretrekke framfor naken vegg. I forhold til ingenting på korte avstander, vil diffusorer være bedre. Men det hevdes altså at det er bedre å bruke en absorbent der fordi diffusjon trenger litt avstand for god effekt. Men så finnes det et svenskt firma som alltid anbefaler diffusjon framfor absorpsjon (hvis det ikke står på pengene) og utelukkende helmholtz resonator til bassen. Dette anbefales helt uavhengig av avstandene fra vegger/tak til øret.

Kunne tenke meg å høre fra noen som har peiling på dette.

Jag håller inte med i att det måste vara minst 1.8 meter till en diffusor för att det skall vara bra. Å andra sidan gör större avstånd saker och ting lättare, jämför 12 kvm rum med 25 kvm rum!

Utifrån mina egna erfarenheter så funkar det redan med 2, 3 dm avstånd - t.ex. bakom lyssningspositionen med soffa mot bakvägg (+ lite luft). De kunder jag utsatt för experiment verkar hålla med.

När de diffusorer som jag jobbar med och säljer togs fram, så gjordes detta tillsammans med musiker som föredrog diffuserade reflexer (tidskjutna, energiminskade) framför absorberande ytor. Jag är själv knappt hobbymusiker, men förstår vad riktiga musiker menar, när jag själv spelar akustisk gitarr framför en absorberad vägg jämfört med diffuserad.

Teoretiskt och praktiskt är det möjligt att diffusera lååångt ned i frekvens, men det kräver lite inbyggnadsdjup - inte helt olikt om man skall absorbera medelst skum/isolermaterial.

Praktiskt är det fullt möjligt att nå ner till den frekvens där rummets egenskaper ändrar sig från geometrisk akustik till våglära. Det förefaller mig logiskt att angripssättet för två olika beteende (geometrisk och våg) hanteras på olika sätt, följer trendkurvor och dylikt.

Nånting som också påverkas positivt med diffusion är att sweetspoten blir större! Bort med tankläkarstolen och tillåt istället "headbangning" med bibehållen ljudbild!

 

[Bjørn ("Orso")]

Jag håller inte med i att det måste vara minst 1.8 meter till en diffusor för att det skall vara bra. Å andra sidan gör större avstånd saker och ting lättare, jämför 12 kvm rum med 25 kvm rum!

Utifrån mina egna erfarenheter så funkar det redan med 2, 3 dm avstånd - t.ex. bakom lyssningspositionen med soffa mot bakvägg (+ lite luft). De kunder jag utsatt för experiment verkar hålla med.

När de diffusorer som jag jobbar med och säljer togs fram, så gjordes detta tillsammans med musiker som föredrog diffuserade reflexer (tidskjutna, energiminskade) framför absorberande ytor. Jag är själv knappt hobbymusiker, men förstår vad riktiga musiker menar, när jag själv spelar akustisk gitarr framför en absorberad vägg jämfört med diffuserad.

Teoretiskt och praktiskt är det möjligt att diffusera lååångt ned i frekvens, men det kräver lite inbyggnadsdjup - inte helt olikt om man skall absorbera medelst skum/isolermaterial.

Praktiskt är det fullt möjligt att nå ner till den frekvens där rummets egenskaper ändrar sig från geometrisk akustik till våglära. Det förefaller mig logiskt att angripssättet för två olika beteende (geometrisk och våg) hanteras på olika sätt, följer trendkurvor och dylikt.

Nånting som också påverkas positivt med diffusion är att sweetspoten blir större! Bort med tankläkarstolen och tillåt istället "headbangning" med bibehållen ljudbild!

Det er ikke det at diffusjon ikke fungerer på korte avstander. I forhold til en naken vegg vil nok diffusjon alltid være å foretrekke. Men på korte avstander vil absorpsjon som regel være et bedre valg. Samtidig skal det også sies at man skal være forsiktig med å dempe mye med materiale som absorperer mye i diskanten.

En annen greie er at flere hevder at diffusjon ikke egner seg til alle førsterefleksjonene. Det gjelder slik jeg har forstått på sidevegger og tak. Årsaken er at diffusjon her ødelegger "image". Jeg har ikke testet absorpsjon vs. diffusjon i taket, men har gjort det på sidevegger og her er i mine ører absorpsjon klart å foretrekke så sant man ikke overdriver med dempingen. Noe ambiense bør man bevare. Diffusjon er derimot glimrende å bruke på bakvegger og bakre sidevegger hvor avstanden er litt større. Har inntrykk av de aller fleste akustikere også heller mot det.

Ellers skulle det være interessant å vite noe mer om de test øvelsene dere har hatt med musikere. Det er det som er best over tid som gjelder. Sammenligner man diffusjon vs. absorsjon hurtig mot hverandre tror jeg ofte diffusjon vil foretrekkes da den har høyere imponator effekt, men ikke sikkert man vil synes det samme over tid. Så kommer det også ann på hvilke absorpsjon man benytter seg av og hvilke musikk man spiller.

 

[AndreWerdenskrieg]

Jeg har ikke testet absorpsjon vs. diffusjon i taket, men har gjort det på sidevegger og her er i mine ører absorpsjon klart å foretrekke så sant man ikke overdriver med dempingen.

En liten kommentar bare; jeg vil jo tro at akkurat som det meste annet, så er det forskjell i kvalitet på både diffuserer og absorbenter. Noen er bedre enn andre. Kanskje du har värt uheldig og testet mindre bra diffuserer?

 

[EngelholmAudio]

Jag håller inte med i att det måste vara minst 1.8 meter till en diffusor för att det skall vara bra. Å andra sidan gör större avstånd saker och ting lättare, jämför 12 kvm rum med 25 kvm rum!

Utifrån mina egna erfarenheter så funkar det redan med 2, 3 dm avstånd - t.ex. bakom lyssningspositionen med soffa mot bakvägg (+ lite luft). De kunder jag utsatt för experiment verkar hålla med.

När de diffusorer som jag jobbar med och säljer togs fram, så gjordes detta tillsammans med musiker som föredrog diffuserade reflexer (tidskjutna, energiminskade) framför absorberande ytor. Jag är själv knappt hobbymusiker, men förstår vad riktiga musiker menar, när jag själv spelar akustisk gitarr framför en absorberad vägg jämfört med diffuserad.

Teoretiskt och praktiskt är det möjligt att diffusera lååångt ned i frekvens, men det kräver lite inbyggnadsdjup - inte helt olikt om man skall absorbera medelst skum/isolermaterial.

Praktiskt är det fullt möjligt att nå ner till den frekvens där rummets egenskaper ändrar sig från geometrisk akustik till våglära. Det förefaller mig logiskt att angripssättet för två olika beteende (geometrisk och våg) hanteras på olika sätt, följer trendkurvor och dylikt.

Nånting som också påverkas positivt med diffusion är att sweetspoten blir större! Bort med tankläkarstolen och tillåt istället "headbangning" med bibehållen ljudbild!

Det er ikke det at diffusjon ikke fungerer på korte avstander. I forhold til en naken vegg vil nok diffusjon alltid være å foretrekke. Men på korte avstander vil absorpsjon som regel være et bedre valg. Samtidig skal det også sies at man skal være forsiktig med å dempe mye med materiale som absorperer mye i diskanten.

En annen greie er at flere hevder at diffusjon ikke egner seg til alle førsterefleksjonene. Det gjelder slik jeg har forstått på sidevegger og tak. Årsaken er at diffusjon her ødelegger "image". Jeg har ikke testet absorpsjon vs. diffusjon i taket, men har gjort det på sidevegger og her er i mine ører absorpsjon klart å foretrekke så sant man ikke overdriver med dempingen. Noe ambiense bør man bevare. Diffusjon er derimot glimrende å bruke på bakvegger og bakre sidevegger hvor avstanden er litt større. Har inntrykk av de aller fleste akustikere også heller mot det.

Min upplevelse och erfarenhet säger nått helt annat! Diffusion funkar utmärkt på alla förstareflektioner i rummet och bidrar till att förbättra alla hifiparametrar: ljudbild, fokus, luft, detaljer, fokus, 3D osv. Viktigast av allt är dock den musikglädje som kommer med detta!

Jag blir nyfiken på vart du fått informationen ifrån? Några tester? Nån som sagt? Nån som skrivit?

Ellers skulle det være interessant å vite noe mer om de test øvelsene dere har hatt med musikere. Det er det som er best over tid som gjelder. Sammenligner man diffusjon vs. absorsjon hurtig mot hverandre tror jeg ofte diffusjon vil foretrekkes da den har høyere imponator effekt, men ikke sikkert man vil synes det samme over tid. Så kommer det også ann på hvilke absorpsjon man benytter seg av og hvilke musikk man spiller.

Dessa tester gjordes för ca 15 år sedan. Musiken fick helt enkelt spela sina instrument, valfria musikstycken och rumsakustiken ändras från absorption till diffusion. Vi jobbar på att ta fram en youtube-film som demonstrerar detta!

 

[EngelholmAudio]

Jeg har ikke testet absorpsjon vs. diffusjon i taket, men har gjort det på sidevegger og her er i mine ører absorpsjon klart å foretrekke så sant man ikke overdriver med dempingen.

En liten kommentar bare; jeg vil jo tro at akkurat som det meste annet, så er det forskjell i kvalitet på både diffuserer og absorbenter. Noen er bedre enn andre. Kanskje du har värt uheldig og testet mindre bra diffuserer?

Ett av dom smartaste mest intelligenta inläggen jag läst!

Diffusorer är ett namn, epitet, som används på nästan vad som helst som inte är slätt/platt! ??? Vissa av dom "konkurerande diffusorerna" har lika mycket absorption som diffusion plus att koefficienterna är otroligt ojämna och frekvens-olinjära!