Noen har sagt at det ikke er langt fra galskap til geni.
Ikke det at jeg ser meg selv som Jesus2, han som satte sammen og forklarte store deler av den teosofi som fantes dengang han levde, på et så enkelt nivå at mennesker 2000 år etter bruker dem som religion. Og vi snakker hopetall her.
Jesus var et geni, på linje med Copernicus, L.DaVinci, I.Newton, A.Einstein, I.Kant og mange mange andre.
Det som Jesus evnet å gjøre var å ta alle disse enormt tidkrevende og vanskelig forståelige konstellasjoner av tankerekker, å omsette dem til enkle fortellinger om vanlige menneskers opptreden overfor hverandre, uten å miste poenget i de tunge filosofiske verkene. Han brukte lam og fattigfolk i sine lignelser fordi det var blant disse at der var størst behov for medmenneskelige leveregler dengang han selv levde.
Jeg gjorde et forsøk (rimelig spakt et), i tråden Kabeldiskusjoner ned på jorden på å sette noen forenklede forklaringer på hvorfor det er så lett å la seg lure av kabelselgere, som bruker bruddbiter og tekniske ord fra fysikkens verden i sitt lureri. Ord og detaljer som ute av sin kontekst kan høres tilforlatelig riktig ut, i grådighet for å lure uskolerte entusiaster av med pengene de har tjent (på ærlig arbeide).
Jeg drister meg til nok en sammenligning. Dette lureri er på en måte slik som en viss Herr Adolf brukte bruddbiter av Nietsches verker i sin Mein Kampf. En grådig politiker misbruker en stor og kjent person til egen vinning.
Det man kan unders over er hvorfor det er så viktig for mange å tro.Hvor kommer nødvendigheten av å tro heller enn å resonnere fra? Er det sikkerheten i å ikke forstå, eller usikkerheten i det ukjente?
Og man kan undres over grådighetens grenser, for blant alle de former for selvplageri som mennesker bedriver er nok ikke kabelkjøp den værste, men den er nok blant de mest meningsløse.
Vi vil så gjerne vite hvordan vi skal bære oss ad, men hvordan er jo helt umulig å vite før vi har prøvet ut og lykkes eller mislykkes.
Og det er så lett å rose seg selv når vi har lykkes med noe. Hvorfor er det da så vanskelig å rose seg selv for kunnskapen vi har tilegnet oss når vi har mislykkes?
Å mislykkes med noe betyr ikke at man mangler evnen til å overskue konsekvensene av ens handlinger, bare at ting ble annerledes enn man hadde forutsatt.
Det er i det øyeblikket man oppdager at man mislykkes i samme sak gang på gang at man bør vurdere om man burde finne noe annet å gjøre i livet.
Jeg har vært nødt til å innse at menneskers tvister i forretninger, deres forsøk på å føre hverandre bak lyset, deres bestrebelser for å snyte hverandre på lovlig vis, deres måte å utnytte andres ukyndighet og godtroendehet for økonomisk vinning, deres iherdige forsøk på å skaffe seg penger som de ikke gidder å tjene ved eget arbeide, det er mitt største problem. I dette henseende er jeg helt uskikket.
Men hvordan går man frem? Når det også viser seg at rådgiverne (HiFi selgerne), som skal hjelpe oss som ikke har slike talenter, også er like kyniske og griske?
Et godt sted kan være å lese noen av de andre trådene om kabeldiskusjoner og negativisme her i huset, kanskje.....
