Lorin Maazel's Beethoven-symfonier

[Steinar_Lund]

Jeg leste i den elskelige Norman Lebrecht's bok "The Maestro Myth" at Maazel's Beethoven-syklus var "so obscure it became a collector's item". Jeg har lyttet til noe, og synes ikke den var så ille at den fortjente en slik betegnelse.
Er det noe andre som har hørt den, og som kan si om Lebrecht's utsagn har noe for seg, eller er det bare hans sedvanlige drittslenging?
Eller kan det være at han mente at denne samlingen er vanskelig å få tak i?

 

[awe]

Tror Lebrecht mente den var dårlig. Hurwitz mener den er "..pretty hard to beat". Dette illustrerer hvor delte oppfatningene er om denne syklusen. Maazel er en virkelig flott dirigent, og han kan/kunne dirigere Beethoven flott..ja, helt glimrende. Beethoven-syklusen med Cleveland Orchestra på CBS/Sony er spesiell. Det store navnet i Cleveland var og er Szell. Hans syklus fra 60-tallet er med rette berømt. Presis, poengtert, helstøpt. Prøvetid og forberedelser fra en annen tidsalder. Jeg har den fremme rett som det er. Interpretatorisk er den entydig i Toscanini- og absolutt ikke i Furtwängler-tradisjonen.

Maazel skulle løfte arven fra Szell, en umulig oppgave i og med at kritikere og publikum ville ha Szell om igjen fra Maazel. Ingen steder er han nærmere å være en kopi enn nettopp i denne syklusen. Tørt, presist, velspilt, men uten den glød han ellers kunne/kan ha og som finnes i andre og bedre kjente sykluser. Jeg tar den frem fra tid til annen og ikke uten utbytte. Den er verdt å ha, synes jeg. Ikke fordi den er bedre enn si på nivå med Jochum, Karajan eller Böhm, men fordi den tilbyr alternative innsikter i verker som er uendelig mangfoldige.

 

[Steinar_Lund]

Ja, å ta over etter Szell blir vel omtrent som å hoppe etter Wirkola ;D
Takk for interessant innlegg. Jeg leste i en bok (av Erling Sandmo et al?) at Maazel vanligvis ikke er noen helt blant kritikerne. Er han kanskje litt undervurdert?

Litt OT, og dette har jo fint lite å gjøre med hans ferdigheter som dirigent, men fyren har jo en viss sjarm; etter at Willi Boskovsky ga seg synes jeg han er av de mer underholdende som har dirigert nyttårskonserten fra Wien.

 

[awe]

Satte nr. 8. på spillelisten i kveld, og Maazel/Cleveland er bra. Veldig bra. Flotte opptak (jeg har denne syklusen, som Szells, på vinyl) og no nonsense-musisering. Konsentrert og helt uten påfunn som forstyrrer balansen og helheten. Echt Beethoven.

Ja, jeg tror Maazel er undervurdert. Kan i farten ikke huske å ha fått noen form for respons på mine kommentarer eller anbefalinger av hans innspillinger på dette nettstedet heller. Har opplevd ham på flere konserter, via Bayerisches Fernsehen (supre saker) og gjennom en hel del innspillinger.

 

[awe]

Maazels CV er imponerende. Han har vært sjef for Deutsche Oper i Berlin (suksess), Wiener Staatsoper (kort og frustrerende), Det franske nasjonalorkesteret (suksess), Pittsburg Symphony Orchestra (suksess), Cleveland Orchestra (betinget suksess), radiosymfoniorkesteret i Bayern (suksess) og New York Philharmonic (betinget suksess). Han har et meget godt forhold til WPO, som ofte drar på turne med ham. Han har hele karrieren dirigert opera ved flere av de ledende husene.

Han var venn av S. Richter, har hatt en liten karriere som fiolinist på si og - i økende grad - komponert musikk som blir bestilt og fremført av topporkestre. Som dirigent mener mange han er den teknisk sett tydeligste og ryddigste av nålevende størrelser. I 2012 overtar han sjefsrollen i Münchner Philharmoniker, et orkester som hverken har funnet tonen med Levine eller Thielemann. Det er ganske friskt av en mann som på det tidspunkt vil være 82 år.

 

[Supertramp]

Bra "katalog" på ham på Spotify

 

[ottone]

Maazel har jeg gode minner om fra hans opptreden med Orchestre Nationale de France i Grieghallen for en mannsalder siden. Jeg drømte ungdommelige Berlioz'ske drømmer lenge etter den Symfonie Fantastique.

Og nylig spilte jeg hans Mendelssohn-symfonier på DG fra 1961, riktig flotte tolkninger. Finnes også i den store DGG-boksen.

 

[awe]

Kanskje inspiriert av denne tråden, eller København-tur med flere sykluser på vinyl i bagasjen, har Maazel blitt sammenlignet på kryss og tvers. Mye Beethoven, altså, og stadig vekk Maazel. Dess mer jeg lytter, dess større er utbyttet. Cleveland-orkesteret kan måle seg med hvem som helst. Jo, det er et amerikansk topporkester som prioriterer presisjon og teknisk standard høyt, men de har også varme og klang - om enn ikke like uttalt som i Wien eller Berlin. Maazel omsetter disse kvalitetene i klare linjer og helstøpt arkitektur. Ikke for mye og ikke for lite, i forhold til denne typen tilnærming.

Spørsmålet om tilnærming er vesentlig. Ingen kan være alt i Beethovens symfonier. Maazel holder hva han lover. Jeg ville etter siste ukes musikkopplevelser nøle enda mindre med å anbefale dette settet.