Jeg var på stedet i går. Første gang i den nye Operaen på forestilling.
En herlig sal, må jeg si, og min plassering i 2. etg. litt på siden gav meg god benplass og bevegelsesrom jeg er litt urolig i min sittestilling. Flott skue ned i orkestergraven, som nesten fremstod som en utsmykning i seg selv. Masse glade mennesker som det var vanskelig å plassere som tilhørende en spesifikk klasse eller sosialt lag både fjøs og brostein i skjønn i forening.
Jeg er ennå ikke helt klar på hva Carmen egentlig handler om - ja om den handler om noe spesielt overhodet annet enn platt sentimentalitet og kjønnsdrift. Men de flotte oversettelser som ble gitt på displayet foran meg ypperlig sak, egentlig, når en tenker på at det for det meste er umulig å forstå hva som blir sunget selv når luftstrømmen passer organene i norsk språkdrakt; og her var det endatil nesten fransk hjalp jo litt for oss som har annet å fylle hodet med enn liberettoer. Jeg merket meg dog den romantiske variant/tolkning av den kantianske autonomitanke som avsluttet 2. akt; når viljen er sin egen lov og en legger ut på frihetens vandring outside the law. Avslutningen, denne merkverdighet hvor helten mener å redde kvinnen ved å kommandere henne til å elske ham, for på slikt et merkverdig vis frelse seg selv er jo nesten uovertruffen kitch. Hun blir selvfølgelig liggende igjen for heltens knivmot. Sjalusie? Tja. Det er vel så mangt. Av og til dominanse, herredømme, kontroll og makt - alle disse ord som gjerne sier det samme. Slikt er selvsagt sjalusie. Men kan sjalusien også være noe annet i visse tilfeller? Er det hjertet som totalt utleverer seg, som legger seg på hoggestabben og ber om å bli mottatt som den kosteligste gave? Der en liksom gir hele seg? Og når den returneres uåpnet, så er der intet igjen av en selv, fordi en gav alt som ingen tok imot? Kanskje var det ikke et mord, men et selvmord som ble begått. En formørket uklar tanke forfeilet referansen og mistok seg selv som en annen. Bare i den andre er jeg meg selv.
Hva angår sangen; umiddelbart savnet jeg noe av den umiddelbarhet og nærhet jeg er vant til fra Underwater. Det blir en litt annen måte å høre på; ikke akkurat nærfeltslytting. Men det er stort når koret føner håret på en der på balkongen. Carmen var så som så. Det var jo på ingen måte slik at hennes sang ødela noe som helst, men opera er mer enn sang. Det er teater, det er figurer, kjøtt og blod også tatt inn gjennom øyet og ikke bare øret. Av og til kan det som presenteres øret så og si sette øyets bidrag helt i klammer; da er sange stor. Men ikke her. Her ble det nesten omvendt, det var som om øyet satte øret i klammer. Når Carmen og den elskovssyke mann velter seg på langbordet i 2. akt, så er det som to uformelige klumper som tilfeldigvis støter mot hverandre og transformere det hele til en Monty sketsj. En glemmer sangen og ler så huset rister (metaforisk sagt). Avslutningvis i siste akt fremstår Carmen i en drakt hvis snitt og farge mer henleder tanken på et velfylt påskeegg enn objektet for en manns lengsel etter det ultimate erotikum. Det er i slike stunder en priser herren for at en tok med medbragt når en blir presentert for noe så blodfattig.
Kvelden ble nesten avsluttet med de to siste settene på Underwater. Smuglersjefen selv fra Carmen sang også der. Fortreffelig. Så var det bare å avslutte den høykulturelle kveld med noe høyerotisk
