Hva er poenget med flest mulig kvadratmeter? Blir bare mer plass som du fyller opp med ting du ikke trenger. Det avhenger av livssituasjon og barn og sånt så klart, men jeg ville mye heller bodd på 40kvm sentralt enn 70kvm i periferien.
Kommer jo litt an på omstendigheter det. Jeg bor sentralt 800-meter fra regjeringsbygget og ser statsministerernskontor fra balkongen. Og har gangavstand til alt. Men det som teller mer for meg ettervert er utsyn og en grønn bakgård enn å varme rundstykker fra Baker Hansen og kaffe hos cafe Java i sokkelesten . Dessuten går jeg ikke på fylla i byen mere. Om valget er 17m2 til 2mill bak SAS hotellet eller 30 m2 på Torshov velger jeg det siste. Heldigvis kjøpte vi for 10år siden og fikk 160m2 og balkong mot øst og vest og utsikt mot en park. I dag hadde vi fått 80m2 og neppe noe mer. Hva man får om 10 år til kan man lure på...Det som er sikkert er at boligmiljøet og bokvaliteten nådde sin topp for 20-30 år siden, nå går det på dunken med blokker og fortetting overalt, det er skammelig i et land som stort sett er ødemark og ubebodd
Mitt generelle råd for maksimering av livskvalitet er å komme seg ut fra bysentrum og ut i periferien , det har jeg kommer frem til etter å ha bodd i Bærum,Asker,Trondheim,Porsgrunn,Tønsberg,Stavanger,Hammerfest, Oslo. Og mere perifere periodiske opphold i New York og Rio de Janeiro
Hehe, litt ironisk at du først sier at det kommer an på omstendighetene og så kommer med generelle råd.
Selvsagt kommer det an på omstendighetene, men jeg synes det er et ganske sterkt forventningspress i samfunnet om at man "må ha" så og så mange kvadratmeter og "må" pusse opp ditt og datt for å fremstå som vellykket. Jeg kjenner førstegangskjøpere på 30 som "må ha" 60kvm selv om de bor alene, og det tror jeg har mye med sosialt press å gjøre. Og det er bare tøys av flere årsaker: Mange låner seg over pipa, mange bosetter seg på plasser de ikke er fornøyde, og i tillegg er det ikke miljøvennlig pga økt behov for oppvarming og transport. Pluss at hvis du har mye plass så vil du ubønnhørlig fylle den opp med masse ting og tang som du egentlig ikke har bruk for (les: stor plass er forbruksdrivende).
Jeg bodde i Trondheim før, og i løpet av tiden der flyttet jeg fra 60kvm på Rosenborg, til 45kvm i Prinsens Gate, og til slutt til 28kvm midt på Bakklandet. Og livskvaliteten gikk opp masse for hver gang jeg flyttet. Og i tillegg gikk det materielle forbruket ned (forbruket på byen gikk dog ditto opp, men okkesom). Nå bor jeg på 35kvm på Tøyen og har det som plommen i egget. Gangavstand til "alt", T-bane hundre meter unna, og lett tilgang til hva som helst av sosiale tilbud. Å bo sentralt gjør det veldig mye lettere å ha et sosialt liv, som er mye mer verdt for livskvaliteten enn en ny 60" TV eller hvitevarer fra Miele. Og det går fint an å benytte byen uten å gå på fylla; gå på café, sett deg i parken, ta en kaffe en plass som har lørdagsjazz, gå på søndagsmarkedet i Ingensgate og avslutt uka med Frank Znort på Blå...utrolig mye mer givende enn å tilbringe helga foran TVen. Vi bor i et kaldt og introvert samfunn, og folk bør komme seg ut mer. Og imo er det å bo tettere bare positivt i så måte. Hvis jeg skulle byttet boform ville jeg tatt et hippiekollektiv foran et rekkehus når som helst. Jeg har for så vidt en liten drøm om å bo et år eller to i hippiekollektiv i Amsterdam eller tilsvarende, men det er ikke så relevant her.
Poenget er at, ja, det kommer an på omstendighetene. Og for mange gjør det sosiale presset at de låner seg over pipa eller kompromisser med hvor de bosetter seg, fordi de føler at de "må ha" en treroms eller et rekkehus som de kan fylle med skrot, selv om deres omstendigheter egentlig ikke fordrer noe sånt i det hele tatt. Føkk det, det gode livet leves ikke innenfor husets vegger, det består av hva du opplever utenfor.