Kiss til Oslo og Bergen

[BT]

Fram med maling, lær og nagler. De gamle monstrene kommer!

http://www.dagbladet.no/kultur/2008/02/19/527358.html

 

[Cundis]

Puh..fikk billetter til konserten i Oslo..! Satt i tlf i 70 min, fikk stadig vekk beskjed om at nettet er sprengt, men til slutt klarte jeg å komme inn i køsystemet! Vannvittig pågang..! ;D ;D Blir kult å se de igjen, selvom Peter og Ace mangler da......

 

[Gjestemedlem]

De er 25år for sent ute for min del. Selv om de var store helter i barndommen så ville jeg nok neppe giddet å sett dem i dag med mindre jeg var i et nostalgisk hjørne der og da. Men det er jo stort for fansen da, og dem er det jo mange av fremdeles.

Ser ut til å bli en god konsertsommer i Bergen i år iallefall. Foruten Kiss blir det også Metallica, Foo Fighters og R.E.M. på storarenaene.

 

[BT]

Jeg fikk også kjøpt billett.
Så nå er det bare å håpe på at de spiller mest mulig musikk fra 70-tallet.
At Ace blir med er vel for mye å håpe på.
Var det noen som sa nostalgi? 8)

 

[Cundis]

Er vel etter det jeg har skjønt Eric Singer i sminka til Peter på trommer, og Tommy Thayer i sminka til Ace på gitar. Vel, vel, sånn er det bare... Musikalsk sett låter de visst bedre enn på lenge iallfall..! Tommy og Eric er meget habile musikere! Gleder meg stoort! :

 

[Hamram]

Gleder meg jeg også! 8) 8)

Jeg har aldri før opplevd bandet med denne besetningen, men tor ikke vi har noe å frykte, rent musikalsk sett...

You wanted the best... ;D

(PS: Jeg skal på Kiss i Oslo, og Metallica i Bergen.)

 

[amiga]

Ang. spørsmålet om Ace vil steppe inn på denne turneen, er vel det tvilsomt, da han spiller på Sweden Rock samme dag Kiss er i Praha.
MEN da det ikke er andre solokonserter Ace har satt opp i sommer, KAN det vel være mulig han stepper inn på enkelte konserter, da han likevel skal spille 6. Juni i Sverige ?

For dere som har billett til Oslo og Bergen, går det ihvertfall an å håpe

 

[BT]

Ang. spørsmålet om Ace vil steppe inn på denne turneen, er vel det tvilsomt, da han spiller på Sweden Rock samme dag Kiss er i Praha.
MEN da det ikke er andre solokonserter Ace har satt opp i sommer, KAN det vel være mulig han stepper inn på enkelte konserter, da han likevel skal spille 6. Juni i Sverige ?

For dere som har billett til Oslo og Bergen, går det ihvertfall an å håpe

Ace kommer han, men desverre en uke etter de andre. :'(

http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/hordaland/1.5217567

Ace var en underlig skrue i dette bandet. Imaget satt ikke like godt som hos de andre, og han levde litt i bakgrunnen. Skrev ikke så mange låter, og det gikk noen plater før han sang solo på de få han skrev, og han sto gjerne litt bak Gene og Paul på scenen. Han slet i perioder tungt med alkoholen. Det var ikke en gang alltid han dukket opp i studio når de skulle spille inn plater. Destroyer, kanskje deres beste plate, er tapet uten Ace. Likevel holdt han mye av bandets sjel i sin Les Paul, med sin særegne stil. Min interesse for bandet forsvant samtidig med Ace, kanskje mye på grunn av at jeg da passerte 15 år. ;D

Da Ace og Peter dukket opp i bandet igjen våknet også min interesse. Ren nostalgi, naturligvis. Så nå skal jeg i alle fall se dem for første gang og sikkert siste gang, selv om bare halve bestningen er med fra den gang. Uansett er det Paul Stanley som holder bandet oppe, med sin stemme og en fasinerende trang til å være den stjernen han har malt seg med. Forøvrig har han skrevet en lang rekke med bra låter.

Det blir noen nostalgiske øyeblikk for en tidligere hardrocker det neste kvartalet...
Thin Lizzy, Def Leppard, Judas Priest, Kiss, Iron Maiden...

Metallica kom for sent. Ingen nye hardrockhelter for min del etter 1980. 8)

 

[Cundis]

Så utrolig godt skrevet BT! :

Ace har alltid vært en surrebukk, og iflg Gene og Paul har visst de flere ganger latt han få hele æren for en låt, hvor han egentlig bare har bidratt med litt av den.

Men Ace har sin sjarm ja; når han f.eks. synger Shock Me, og av en eller annen grunn syns jeg soloen på den låta er helt superdeilig.. ;D Også må jeg legge til at jeg syns at noen av de beste låtene på Dynasty og Unmasked, er det Ace som som synger på.. Torpedo Girl, Save Your Love, Two Sides Of The Coin bl.a.. :

 

[Palace]

Helt enig i at de beste låtene på både Dynasty og Unmasked er Ace sine. Han var den eneste i bandet som virkelig ønsket å spille rock'n'roll og jeg gleder meg til han kommer 7. juni!

Lastet nylig ned en bootleg fra en konsert han nylig gjorde i Atlanta og han spiller mange av låtene han lagde for Kiss også i dag. Tror det vil bli veldig gøy å se ham live!

 

[ijustpop]

Ace er nok manges favoritt ja. Spurte en kamerat som er er Kiss-fan om han skulle se Kiss i Oslo, "Nei, men vurderer å dra til Stockholm for å se Ace." (Dette var for en mnd siden)

Metall fans og Kiss fans generelt er fascinerende. En bekjent dukker ofte opp i lystige lag med haugevis med cd'er han har brent. Det er mix-cder med bandene til musikere som har vært innom Kiss de siste årene Helt jævlig selvsagt, men samtidig utrolig artig at noen bryr seg. (Ikke noe nedsettende om fans, jeg er på mange måter en typisk fan selv.) Samme bekjent snakker også ofte om hvor artig det hadde vært om nye medlemmer i Kiss fikk nye masker. "Nye masker, tenk så kult!"

For BT og andre folk som har vært metall-fans og har litt distanse til det nå, anbefaler jeg boka "Hellbent for leather, Confessions of a Heavy Metal Addict" av Seb Hunter. En herlig selvbiografisk reise i metallens verden hvor forfatteren som nå har Brian Wilson som sin største musikalske helt og spiller i et shoegaze/indiepop band, forteller om sin oppvekst som metallfan. Fra den første AC/DC kasetten som 6-åring til den første konserten (Ratt som varmer opp for Ozzy i Hammersmith Apollo), til mislykkede slange-tatoveringer, egne band, dop osv. Den selvbiografiske fortellingen blir avbrutt med faktakapitler om metallmytene; de spisse gitarene, skumle cover, alle soloene, live-platene, konseptplatene, Donnington-festivalen etc. Det hele er skrevet med en ironisk distanse og humor, uten at metallfans latterliggjøres. Jeg har lest den et par ganger nå og ler ofte høyt når jeg leser den.

Men hvis metall fortsatt er det viktigste i livet ditt og du mener at Van Halen og ikke Sonic Youth er 80-tallets viktigste nye band, da skal du ikke lese Hell Bent for Leather. Du skal lese "Fargo Rock City" av Chuck Klosterman. Det mest seriøse forsøket på å forstå hvorfor denne ofte latterliggjorte sjangeren betyr så mye for folk, og den klarte nesten også å overbevise meg om at metall er en "viktig" sjanger.

Wergeland - som har flere bøker om hardrock/metall enn han har hardrock/metall plater.

 

[Cundis]

Takk for gode tips Wergeland! Jeg bør nok lese den siste av de du anbefalte..

 

[noruego]

Ace er nok manges favoritt ja. Spurte en kamerat som er er Kiss-fan om han skulle se Kiss i Oslo, "Nei, men vurderer å dra til Stockholm for å se Ace." (Dette var for en mnd siden)

Metall fans og Kiss fans generelt er fascinerende. En bekjent dukker ofte opp i lystige lag med haugevis med cd'er han har brent. Det er mix-cder med bandene til musikere som har vært innom Kiss de siste årene Helt jævlig selvsagt, men samtidig utrolig artig at noen bryr seg. (Ikke noe nedsettende om fans, jeg er på mange måter en typisk fan selv.) Samme bekjent snakker også ofte om hvor artig det hadde vært om nye medlemmer i Kiss fikk nye masker. "Nye masker, tenk så kult!"

For BT og andre folk som har vært metall-fans og har litt distanse til det nå, anbefaler jeg boka "Hellbent for leather, Confessions of a Heavy Metal Addict" av Seb Hunter. En herlig selvbiografisk reise i metallens verden hvor forfatteren som nå har Brian Wilson som sin største musikalske helt og spiller i et shoegaze/indiepop band, forteller om sin oppvekst som metallfan. Fra den første AC/DC kasetten som 6-åring til den første konserten (Ratt som varmer opp for Ozzy i Hammersmith Apollo), til mislykkede slange-tatoveringer, egne band, dop osv. Den selvbiografiske fortellingen blir avbrutt med faktakapitler om metallmytene; de spisse gitarene, skumle cover, alle soloene, live-platene, konseptplatene, Donnington-festivalen etc. Det hele er skrevet med en ironisk distanse og humor, uten at metallfans latterliggjøres. Jeg har lest den et par ganger nå og ler ofte høyt når jeg leser den.

Men hvis metall fortsatt er det viktigste i livet ditt og du mener at Van Halen og ikke Sonic Youth er 80-tallets viktigste nye band, da skal du ikke lese Hell Bent for Leather. Du skal lese "Fargo Rock City" av Chuck Klosterman. Det mest seriøse forsøket på å forstå hvorfor denne ofte latterliggjorte sjangeren betyr så mye for folk, og den klarte nesten også å overbevise meg om at metall er en "viktig" sjanger.

Wergeland - som har flere bøker om hardrock/metall enn han har hardrock/metall plater.

Hva gjelder lektyre så er jo The Dirt om Mötley Crüe obligatorisk lesing.

 

[ijustpop]

Ace er nok manges favoritt ja. Spurte en kamerat som er er Kiss-fan om han skulle se Kiss i Oslo, "Nei, men vurderer å dra til Stockholm for å se Ace." (Dette var for en mnd siden)

Metall fans og Kiss fans generelt er fascinerende. En bekjent dukker ofte opp i lystige lag med haugevis med cd'er han har brent. Det er mix-cder med bandene til musikere som har vært innom Kiss de siste årene Helt jævlig selvsagt, men samtidig utrolig artig at noen bryr seg. (Ikke noe nedsettende om fans, jeg er på mange måter en typisk fan selv.) Samme bekjent snakker også ofte om hvor artig det hadde vært om nye medlemmer i Kiss fikk nye masker. "Nye masker, tenk så kult!"

For BT og andre folk som har vært metall-fans og har litt distanse til det nå, anbefaler jeg boka "Hellbent for leather, Confessions of a Heavy Metal Addict" av Seb Hunter. En herlig selvbiografisk reise i metallens verden hvor forfatteren som nå har Brian Wilson som sin største musikalske helt og spiller i et shoegaze/indiepop band, forteller om sin oppvekst som metallfan. Fra den første AC/DC kasetten som 6-åring til den første konserten (Ratt som varmer opp for Ozzy i Hammersmith Apollo), til mislykkede slange-tatoveringer, egne band, dop osv. Den selvbiografiske fortellingen blir avbrutt med faktakapitler om metallmytene; de spisse gitarene, skumle cover, alle soloene, live-platene, konseptplatene, Donnington-festivalen etc. Det hele er skrevet med en ironisk distanse og humor, uten at metallfans latterliggjøres. Jeg har lest den et par ganger nå og ler ofte høyt når jeg leser den.

Men hvis metall fortsatt er det viktigste i livet ditt og du mener at Van Halen og ikke Sonic Youth er 80-tallets viktigste nye band, da skal du ikke lese Hell Bent for Leather. Du skal lese "Fargo Rock City" av Chuck Klosterman. Det mest seriøse forsøket på å forstå hvorfor denne ofte latterliggjorte sjangeren betyr så mye for folk, og den klarte nesten også å overbevise meg om at metall er en "viktig" sjanger.

Wergeland - som har flere bøker om hardrock/metall enn han har hardrock/metall plater.

Hva gjelder lektyre så er jo The Dirt om Mötley Crüe obligatorisk lesing.

Underholdende den, men den handler jo ikke om musikken. Damer, dop og drekking og hvor langt man gå innenfor den sporten er tema for den boken.

 

[BT]

Ace er nok manges favoritt ja. Spurte en kamerat som er er Kiss-fan om han skulle se Kiss i Oslo, "Nei, men vurderer å dra til Stockholm for å se Ace." (Dette var for en mnd siden)

;D
Nå slipper han i det minste å dra til Stockholm for å se Ace, men en ihuga fan skal sikkert ha med seg begge.

Metall fans og Kiss fans generelt er fascinerende. En bekjent dukker ofte opp i lystige lag med haugevis med cd'er han har brent. Det er mix-cder med bandene til musikere som har vært innom Kiss de siste årene Helt jævlig selvsagt, men samtidig utrolig artig at noen bryr seg. (Ikke noe nedsettende om fans, jeg er på mange måter en typisk fan selv.) Samme bekjent snakker også ofte om hvor artig det hadde vært om nye medlemmer i Kiss fikk nye masker. "Nye masker, tenk så kult!"

O gru! Den siste nye masken bør være grunn nok til å få folk bort fra den tanken.

For BT og andre folk som har vært metall-fans og har litt distanse til det nå, anbefaler jeg boka "Hellbent for leather, Confessions of a Heavy Metal Addict" av Seb Hunter. En herlig selvbiografisk reise i metallens verden hvor forfatteren som nå har Brian Wilson som sin største musikalske helt og spiller i et shoegaze/indiepop band, forteller om sin oppvekst som metallfan. Fra den første AC/DC kasetten som 6-åring til den første konserten (Ratt som varmer opp for Ozzy i Hammersmith Apollo), til mislykkede slange-tatoveringer, egne band, dop osv. Den selvbiografiske fortellingen blir avbrutt med faktakapitler om metallmytene; de spisse gitarene, skumle cover, alle soloene, live-platene, konseptplatene, Donnington-festivalen etc. Det hele er skrevet med en ironisk distanse og humor, uten at metallfans latterliggjøres. Jeg har lest den et par ganger nå og ler ofte høyt når jeg leser den.

Hmmm... Hellbent for leather var vel en Judas Priest-låt. Brian Wilson? Er ikke det han "geniet" fra Beach Boys, som det tippet over for da hans "mesterverk" Good Vibrations kom helt i skyggen av Sgt. Peppers, som kom omtrendt samtidig?

Selv falt jeg for hardrock etter at jeg spilte inn Razamanaz av Nazareth og Highway Star av Deep Purple på kassett fra radio Luxemburg da jeg var ca 7-8 år. Første plate var A Day At the Races av Queen, og første konsert var Gillan.

Men hvis metall fortsatt er det viktigste i livet ditt og du mener at Van Halen og ikke Sonic Youth er 80-tallets viktigste nye band, da skal du ikke lese Hell Bent for Leather. Du skal lese "Fargo Rock City" av Chuck Klosterman. Det mest seriøse forsøket på å forstå hvorfor denne ofte latterliggjorte sjangeren betyr så mye for folk, og den klarte nesten også å overbevise meg om at metall er en "viktig" sjanger.

Wergeland - som har flere bøker om hardrock/metall enn han har hardrock/metall plater.

Hva som er en viktig sjanger kan man naturligvis diskutere i det uendelige. Hvis det folk hører på er viktig så kryr det jo av metal-skiver på listen over tidenes mest solgte. Er det så vanskelig å forstå hvorfor da? Det er jo mye god musikk, som treffer ungdommen, og det er jo ungdommen som hører mest musikk, og musikk man liker som ung er det vanskelig å legge helt fra seg.

 

[Pengvim]

Det var da som F***. Ingen ledige på billettservice.no.. Hørte visst om dette for seint.. :'(

 

[Palace]

Nei det er ikke for seint. Bestilte nettopp nå på Billettsentralen 375kr.!

 

[BT]

Men hvis metall fortsatt er det viktigste i livet ditt og du mener at Van Halen og ikke Sonic Youth er 80-tallets viktigste nye band ...

Litt rart om det skulle vært Van Halen, siden de kom på 70-tallet. ;D
Litt rart om det skulle vært Sonic Youth også, som ikke finnes i norske wikipedia en gang. ;D

Nå vet jeg ikke hva som er kriteriet for å være viktigst, men går det på salgstall er det utvilsomt Metallica.

 

[Atle Kristiansen]

Ang. spørsmålet om Ace vil steppe inn på denne turneen, er vel det tvilsomt, da han spiller på Sweden Rock samme dag Kiss er i Praha.
MEN da det ikke er andre solokonserter Ace har satt opp i sommer, KAN det vel være mulig han stepper inn på enkelte konserter, da han likevel skal spille 6. Juni i Sverige ?

For dere som har billett til Oslo og Bergen, går det ihvertfall an å håpe

Ace kommer han, men desverre en uke etter de andre. :'(

http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/hordaland/1.5217567

Ace var en underlig skrue i dette bandet. Imaget satt ikke like godt som hos de andre, og han levde litt i bakgrunnen. Skrev ikke så mange låter, og det gikk noen plater før han sang solo på de få han skrev, og han sto gjerne litt bak Gene og Paul på scenen. Han slet i perioder tungt med alkoholen. Det var ikke en gang alltid han dukket opp i studio når de skulle spille inn plater. Destroyer, kanskje deres beste plate, er tapet uten Ace. Likevel holdt han mye av bandets sjel i sin Les Paul, med sin særegne stil. Min interesse for bandet forsvant samtidig med Ace, kanskje mye på grunn av at jeg da passerte 15 år. ;D

Da Ace og Peter dukket opp i bandet igjen våknet også min interesse. Ren nostalgi, naturligvis. Så nå skal jeg i alle fall se dem for første gang og sikkert siste gang, selv om bare halve bestningen er med fra den gang. Uansett er det Paul Stanley som holder bandet oppe, med sin stemme og en fasinerende trang til å være den stjernen han har malt seg med. Forøvrig har han skrevet en lang rekke med bra låter.

Det blir noen nostalgiske øyeblikk for en tidligere hardrocker det neste kvartalet...
Thin Lizzy, Def Leppard, Judas Priest, Kiss, Iron Maiden...

Metallica kom for sent. Ingen nye hardrockhelter for min del etter 1980. 8)

Du blander Creatures of the night og Destroyer vil jeg tro, Acern var i full vigør på Destroyer etter min hukomelse, derimot var han ikke med på Creatures of the night, og knapt på the Elder (sendte inn deler, men det ble kraftig amputert). Bob Kullick og Vinnie Vincent (han hette noe annet da) var vel i hovedsak gitaristene på de to sistnevnte skivene.

KISS uten Ace har aldri vert verdt å høre på spør du meg. Acern sitt soloalbum er muligens også det beste KISS albumet. Var KISS fan fra 6års alderen. Har faktisk "møtt" både Ace og Vinnie Vincent.

Mvh
Atle K